Gjett hva jeg har klart? Forrige fredag sto jeg på trappen utenfor huset vårt. Jeg hadde akkurat låst døren, Dennis og Christopher sto ved bilen fire meter ved siden av og ventet på nøklene. Jeg snudde meg og gjorde en kastebevegelse med hånden før jeg plutselig til min store forskrekkelse oppdaget at mobilen fløy mot Christopher sammen med nøklene.

Det skjedde i ekstremt slow motion, men likevel visste jeg at jeg aldri kom til å nå bort til den før den landet i bakken, så da var det ikke så mye annet å gjøre enn å stå og se på at mobilen min seilet ut av hånden, gjennom luften, halvveis bort til Christopher før den deiste i bakken.

Lille, fine mobilen min. Jeg ropte ut i et forskrekket «neeeei!» før jeg kroket meg sammen og nesten listet meg bort til mobilen som lå fullstendig kunst på asfalten. Christopher sa ikke en lyd. Vi begge sto bare å så på hva som hadde skjedd. Ettersom nøklene var så mye lettere enn mobilen hadde de selvsagt nådd helt bort til min kjære samboer, mens mobilen som var tyngre kun kom halvveis.

Jeg skal være helt ærlig med dere nå, og fortelle at jeg faktisk begynte å gråte. Touchskjermen var ødelagt selv om det var liv i telefonen, men det gjorde den likevel helt ubrukelig. Tårene trillet og jeg var så sint på meg selv for at jeg ikke hadde kjent etter at jeg hadde mobilen i sammen hånd som nøklene.

Nå har jeg en lånemobil frem til jeg får kjøpt meg en ny. Så i dag kan jeg heldigvis snappe på supermammaene likevel. Var litt bekymret for det, men dere finner meg altså der i dag.

Endelig får jeg tid til å sette meg ned litt. I dag har dagen virkelig gått i ett! Den startet rolig med leking på stuegulvet før farmor kom innom på formiddagen. Vi hadde planlagt at vi skulle kjøre ut for å se om sommervarene på toys’r us var kommet inn slik at vi kunne kjøpe sandkassen Dennis fikk av henne til bursdagen sin.

Da vi kom bort fant vi ut at den ikke hadde kommet inn enda, men at de kunne bestille den med engang, og få nummeret vårt slik at vi fikk melding når den var ankommet Haugesund! Det er nå gjort, sandkassen er på vei og kommer i neste uke.

Etterpå tok vi en tur opp på det ene kjøpesenteret her i byen. Det begynte å nærme seg lunsjtider for Dennis, så da satte vi oss ned på en kafé. Det bestilte vi oss mat, og akkurat i det vi begynner å spise sier farmor «å, der er Christopher også!». Da skjønte jeg ingenting, han hadde vi jo akkurat forlatt hjemme. Jeg snudde meg, og joda, der kom han!

Gående mot oss med en DIGER hvit bamse under armen. Altså han gikk midt i folkemengden, men det var umulig å ikke legge merke til han likevel på grunn av den ekstremt store bamsen. Med et smil om munnen nærmet han seg oss før han stolt utbrøt «Vi vant!»

Da kom jeg på hva som foregikk. For et par uker siden da vi var å handlet på coop obs ble vi oppmerksom på en diger lambi bamse som satt på toppen av hyllen med dopapir. Under sto det «Vinn en mega lambi», også kunne vi melde oss på ved å legge en lapp med navn og telefonnummer på oppi en boks.

Det gjorde vi, og jammen vant vi ikke også! Dennis har tydeligvis arvet min vinnerlykke, for det var hans navn som ble trekt opp. Noe så koselig. Jeg har alltid vært slik når jeg var yngre at jeg vant så og si alt jeg deltok på, og nå er det så koselig å se at Dennis muligens har akkurat samme flaksen. Lille gutten min har vunnet en bamse som er minst dobbelt så stor som seg selv, haha!

Vi spiste opp maten vår, gikk og kikket litt rundt på senteret før vi ruslet hjem igjen. Da fikk jeg også med meg en nydelig bukett med hvite roser. Snille farmor ♥︎

En kjempe koselig dag full av overraskelser og gode nyheter!

I formiddag pakket Dennis og jeg en liten nistepakke, bøtte og et par spader med oss. Dressen kom på og vi spaserte til en av lekeplassene i nærheten. Dennis har nemlig aldri lekt i sandkasse før, og nå som han allerede er en ettåring er det vel på tide.

Det var Dennis helt enig i, for han elsket å leke i sandkassen. Brukte hendene mest til å flytte sanden rundt, men prøvde seg litt på både bøtte og spade etter en liten stund. Han smilte masse og var super konsentrert. Ingen tvil om at dette var veldig spennende og gøy.

Etter en god lekeperiode i sandkassen var det tid for en liten matbit. Vi skulle ikke spise lunsj før vi kom hjem igjen, men Dennis har ofte et lite mellommåltid med litt frukt, yoghurt eller noe annet lite for å mette magen mellom frokost og lunsj. Det fikk han mens vi satt på dette bordet! Tenk at han er blitt så stor at han allerede kan sitte alene på et slikt bord. Jeg satt tross alt over han på andre siden.

Etter en deilig matbit var det tid for å leke videre. Da fant vi noen store dekk Dennis syntes det var kjempe morsomt å gjemme seg inni. Han satte seg ned på huk slik at jeg ikke så han, også reiste han seg opp og ropte «bø!» før han lo seg ihjel. Minn meg på at jeg må filme det engang, for det er bare så utrolig søtt.

En tunnel var det også på denne lekeplassen. Jeg fulgte Dennis bort til åpningen og tenkte kanskje det ville være spennende å krype gjennom, men han satte seg heller bare ned rett foran og utforsket alle småsteinene som lå på bakken der.

Etter enda litt mer leking i sandkassen begynte Dennis å bli ganske sliten. Jeg satt han derfor oppi vognen for å trille hjem igjen. Men i det sekundet han kom oppi vognen falt øynene hans rett igjen. Vi som har klart oss med bare én lur i snart en uke nå. Vel, i dag ble det to, haha! Jeg hadde ikke hatt sjanse til å holde han våken i over seks timer til heller, så jeg lot han bare sove. Han trengte det nok! Og ettersom han sovnet kjempe fint for et par timer siden akkurat som han pleier kan jeg konkludere med at det valget var riktig!

Til bursdagen sin fikk Dennis en sandkasse til å ha i hagen av oldemoren sin. Den skal vi forhåpentligvis hente på onsdag! Derfor var det ekstra gøy å se at han likte sandkasseleking så godt!