Jeg jobbet i hagen helt i min egen verden. Christopher og Dennis var inne og spiste lunsj mens jeg målte opp, saget og snekret sammen plantekassen. Ei humle svevde så fint forbi meg, fuglene sang og jeg kunne høre barna fra barnehagen rett bortenfor hyle, le og leke.

Jeg hørte lyden før jeg så det. Den dundrende, jevne lyden. Hørte ikke lengre lyden fra barna og fuglene. Kun denne. Jeg kikket opp og fikk øye på det knallgule helikopteret. Aner virkelig ikke hvorfor jeg reagerte så kraftig som jeg gjorde akkurat denne gang, for jeg har sett luftambulansen mange ganger etter at vi selv ble fraktet i det. Kanskje det var det at det kom så brått på, eller at det fløy så lavt. Eller kanskje at jeg sto alene? Eller at jeg var ute og dermed hørte lyden så mye bedre enn tidligere når jeg har sett det gjennom stue- eller bilvinduet.

Den lyden jeg hørte på i en liten halvtime mens panikken stormet inni meg for ett år siden. Med en knøttliten Dennis mot brystet mitt satt jeg der med hørselsvern som fikk den dundrende lyden til å høres ut som den kom innenfra. Som om det var hjertet mitt som bråket. Eller hjernen. Eller bare frykten.

Denne lyden og synet av det gule helikopteret som for over himmelen tok med med ett tilbake til da Dennis og jeg ble fraktet til Haukeland Sykehus i all hu og hast sent en søndagskveld. Han var så liten og skjør, og bare 6 uker gammel. Tenk hvor galt det kunne gått.

Tårene mine strømmet nedover kinnene mens jeg lot følelsene slippe innpå meg. Følelsene jeg stengte ute den gang. De jeg ikke kunne la gå innpå meg da fordi jeg måtte være sterk og Dennis trengte meg. Hadde jeg ikke stengt dem ute da jeg satt i det helikopteret er jeg sikker på jeg hadde kollapset. Men nå kom de. Og de kom skikkelig!

Så forferdelig lite skulle altså til for at jeg plutselig gikk fra å snekre lykkelig i min egen verden til å sitte på knærne i hagen mens tårene strømmet. Både i frykt og panikk – fordi det er de tankene jeg forbinder med luftambulansen nå. Tristhet med tanke på hvordan det kunne gått. Men også lettelse for at det faktisk gikk bra, og at Dennis nå er en frisk og blid gutt som ikke bærer noen preg av det som skjedde.

Nå sitter jeg inne og prøver å samle meg litt. Få ut disse følelsene slik at jeg kan gå ut å jobbe videre.

Fader, følelser er noe herk.

Det sier seg selv at kroppen forandrer seg masse når man på bare ni måneder bærer frem og føder et barn. Legger man til en vektoppgang på 35 kilo og nok morsmelk til å mette alle barna i Afrika begynner forskjellene virkelig å bli store. Jeg tenkte derfor jeg kunne fortelle dere litt om hva som har skjedd med min kropp etter at jeg gikk gravid. Føler dette er et ganske tabu tema egentlig, noe som er ganske trist – så forhåpentligvis kan det hjelpe andre til å være åpne om sine forandringer også, og plutselig ser man at man absolutt ikke er alene om å føle det slik.

Navlen min

Okei, dette er faktisk en av de verste forandringene skal jeg være ærlig. Ettersom jeg hadde navlepiercing før jeg ble gravid og fikk gigastor mage strakk piercinghullet seg veldig. Det var like før det revnet opp på slutten, og nå som magen har trukket seg tilbake igjen er huden enda veldig slapp rundt navlen. Piercingen henger faktisk ned i navlen, og jeg hater, hater, hater det.

Strekkmerker

Bare for å påpeke det: det grønne bakom piercingen er ikke skitt, men rett go slett en reaksjon på piercingen ettersom jeg har nikkelallergi. Skrubber det bort hver dag, men vil ikke ta den ut før jeg har kjøpt meg en ny, nikkelfri.

Kanskje den vanligste forandringen selv om det er få som snakker høyt om det? Hele lårene mine, litt av rumpa, magen, hoftene og puppene mine ble dekket av strekkmerker. De kommer jeg alltid til å bære med meg, men heldigvis har de gått fra å være blå/lilla til å bli hvite. De plager meg heller ikke noe særlig lengre. Før gjemte jeg de så godt jeg kunne, mens nå er jeg egentlig litt stolt over å gå rundt å vise så tydelig at jeg har bært frem barnet mitt.

Puppene

Dette punktet er et kapittel for seg selv. Det er egentlig helt sinnsykt hvor store forandringene har vært her, og jeg skjønner ikke hvordan en kroppsdel kan forandre seg så mye og så mange ganger på så kort tid. Før jeg ble gravid brukte jeg D-cup. Under svangerskapet este jeg ut både her og der, og da ble naturligvis puppene også større. Jeg brukte vel F-cup mot slutten av svangerskapet. MEN SÅ kom melken, og i takt med at kroppen hadde fødd og var på vei til å trekke seg sammen igjen fortsatte bare puppene å vokse samtidig som de fylte seg med melk. H-cup på det største. Jeg sluttet å amme, og huden ble mega slapp! Jeg gikk tilbake til F-cup, noe jeg også har nå, men huden holder endelig på å trekke seg tilbake igjen her også.

Magen

Jeg har egentlig alltid hatt en ganske flat mage, men etter svangerskapet er den blitt helt annerledes. Fettet på magen vil liksom ikke slippe, selv om det var det som forsvant først før jeg ble gravid. Huden er også fremdeles ganske slapp her, så om jeg bøyer meg ser jeg plutselig gravid ut igjen… Krysser alt jeg har for at huden trekker seg sammen her også til slutt!

Fortell meg gjerne hvordan kroppen DIN har forandret seg etter et svangerskap, og del innlegget for å normalisere skavanker her og der etter å ha bært frem et (eller flere) barn.