LCHF: deilig løksuppe på 10 minutter!

Se hva jeg laget meg til middag i dag da! En deilig og virkelig super enkel løksuppe! Den ble snekret sammen på sparket av de første ingrediensene jeg fant i kjøleskapet, og 10 minutter senere sto jeg med en nydelig løksuppe i kjelen. La meg ta dere med på oppskriften!

Du trenger:

2 gule løk

5 ss smør

7.5 dl vann

1 terning hønsebuljong

eventuelt grove pepperkorn, persille og revet ost til topping

Slik gjør du:

Start med å grovkutte løken før du bruner den i ei kjele sammen med smøret. Når løken er myk tilsetter du vann og buljongterning. La det koke i 5 minutter og vipps så er suppen klar!

Jeg toppen den med grove pepperkorn, litt persille og revet ost! Absolutt å anbefale som en lettere middag eller eventuelt frokost!

Tror du dette er noe du kunne likt?

FØDSELSHISTORIEN – slik kom Oliver til verden

Datoen var den 29. mai 2019 og jeg hadde den siste uken følt meg helt forferdelig sliten. Kroppen hadde absolutt ikke energi, hodeverken kom og gikk, og matlysten var totalt fraværende. Jeg tilbrakte hele dagene på sofaen, fullstendig utslitt, og om jeg klarte å lage middag i løpet av dagen ville det være en god dag.

Jeg hadde time for kontroll hos jordmor klokken 10.30 på formiddagen, og ettersom Dennis lå med feber hjemme gikk jeg alene på denne kontrollen. Urin og blodtrykk ble kontrollert – begge deler fikk jordmor bekymret. Hun lyttet derfor på babyen for å forsikre seg om at han hadde det bra før hun sendte meg hjem for å hente Christopher og fødebagen, og fortsette videre opp på sykehuset. Blodtrykket var 148/100 og jeg hadde utslag på +2 på proteiner i urinen.

På sykehuset ble jeg innlagt for svangerskapsforgiftning, og de tok mange ulike prøver og ultralyd utover kvelden. Da klokken nærmet seg 23.30 og jeg i grunn hadde lagt meg for å sove ble jeg holdt våken av en intens hodepine og smerter i magen. Jeg ringte derfor på jordmødrene som kontrollerte blodtrykket og hentet en CTG-maskin for å se hvordan det gikk med Oliver. Blodtrykket var igjen forhøyet og jeg fikk derfor en blodtrykkssenkende tablett.

En time senere var blodtrykket fremdeles ganske høyt selv om det var gått litt ned, 144/100. Men det som bekymret jordmødrene mest var at pulsen til Oliver lå i høyeste laget. Den vekslet mellom 180 og 200, noe som er et tydelig tegn på stresset baby. Magen min gjorde fremdeles vondt. En slags trykkende, murrende smerte som en bue under livmoren.

Etterhvert som minuttene gikk og jeg fremdeles lå der med CTG overvåkning begynte smertene i magen å variere litt i styrke. En halvtimes tid senere kom smertene i tydelige tak, og jordmødrene kunne fortelle meg at dette her var rier! Det gikk ikke lange tiden før riene kom på meg som en storm med få sekunders pause mellom hver. Plutselig fikk vi det veldig travelt. Jeg vrei meg i smerte samtidig som jeg fikk beskjed om å ringe Christopher, og jordmødrene trillet senga mi med meg oppi i hu og hast over til ei fødestue.

Alt gikk fryktelig fort og både jeg og jordmødrene som løp rundt meg var nesten helt sikre på at dette var en styrtfødsel – men der tok vi veldig feil. Når vi var kommet inn på fødestuen ble jeg sjekket og det viste seg at jeg hadde 2 cm åpning. Nå var klokken 01.30 på natten. Christopher kom inn dørene like etter, og resten av natten befant vi oss på den fødestuen med sterke, tette rier. I hele 6 timer lå jeg slik! Riene var altfor vonde til at jeg kunne sove, men samtidig økte de aldri i smerte. De ble ikke sterkere og sterkere for hver time som gikk, men de var akkurat like vonde hele tiden. Dermed sjekket ikke jordmor åpning igjen før klokken 07.30 på morgenen.

Gjett hva!? FREMDELES 2 cm! Jeg brast i gråt. Etter seks timer med skikkelig vonde rier, kvalme, oppkast, null søvn og mye smerte var jeg likevel ikke kommet noe lenger. Legen ble tilkalt og de vurderte om de skulle gi meg smertestillende, sovetablett og riehemmende for at jeg skulle få slappe av. Før de bestemte seg ville legen sjekke åpning – dette var 20 minutter etter at jordmor hadde sjekket, og jeg hadde i løpet av denne tiden jobbet meg gjennom enda flere rier. Fullstendig utmattet og tappet for energi.

“3.5 cm” utbrøt legen med håpefull stemme! “JA!” ropte jeg nesten tilbake. Endelig begynte det å skje noe. Bare 0.5 cm igjen til aktiv fødsel. “Vi gir i alle fall ikke sovetablett og riemmende på 3.5 cm 😉” Takk Gud, tenkte jeg! Plutselig fikk jeg masse ny motivasjon! Christopher gikk for å hente frokost til meg slik at jeg skulle fylle på med litt energi før det virkelig tok seg opp.

I løpet av natten hadde det blitt tatt jevnlige kontroller av blodtrykket mitt, pulsen til Oliver og nå på morgenkvisten kom det også noen for å ta blodprøve – alt dette for å passe på at svangerskapsforgiftningen ikke kom ut av kontroll, for da måtte eventuelt Oliver komme ut FORT.

Nå visste vi med sikkerhet at det ble fødsel, og selv om jeg aldri hadde vært mer sliten klarte jeg på mystisk vis å hente frem ny motivasjon for fortsettelsen!

Legen bestemte at jeg skulle få epidural på 4 cm åpning slik at blodtrykket forhåpentligvis kunne synke litt, men også for at jeg skulle få slappe litt mer av etter den intense natten. Men før den tid fikk jeg klyster for å få litt fart på riene. Det viser seg nemlig at ved å provosere frem sammentrekninger i tarmen vil dette smitte over til livmoren som ligger veldig tett inntil hverandre.

Både jordmor, lege og jeg håpet det ville gi litt mer effektive rier, og ikke bare disse vonde riene som ikke gjorde noe særlig annet enn å slite ut meg og stresse Oliver.

Klyster hjalp lite på effekten av riene. De tok seg fremdeles ikke opp, men lå kun på dette samme, vonde nivået uten å påvirke livmorhalsen noe særlig.

Noe jeg forresten synes er utrolig fascinerende er å se hva som skjer med formen på magen under ei rie. Se bare på bildet under her! Livmoren blir så stram og hard at man faktisk kan se hvordan Oliver ligger inni der. Her lå han med ryggen på høyre side av magen min, hodet ned og armer og ben pekende ut mot venstre.

Da klokken ble 11:00 på formiddagen ble Oliver igjen stresset! Disse kraftige riene som kom veldig tett slet ikke bare meg ut, men også han. Jeg fikk derfor væske intravenøst i håp om at han ville takle riene bedre med litt mer væske i kroppen. Det gjorde han ikke, og legen besluttet derfor å ta vannet mitt for å få han mer ned i bekkenet. De ville også sette en elektrode på hodet hans i samme slengen for å kunne overvåke han bedre.

Dessverre fikk ikke jordmor til å ta vannet, og Oliver ble bare enda mer stresset mens hun holdt på der inne. Til slutt var hun nødt til å stoppe for å få han til å roe seg, og det ble konkludert med at de skulle vente en time før de prøvde igjen, og i mellomtiden følge godt med på pulsen hans på CTG apparatet.

Det gikk en halvtime før to leger og ei jordmor plutselig kom inn på fødestuen igjen. De hadde fulgt med på CTG målingene fra naborommet hele tiden, og kom altså inn en halvtime før planlagt. Nå MÅTTE noe skje, for Oliver sin puls sank fremdeles ikke. Den hadde ligget skyhøyt altfor lenge, og det var nå legen som skulle ta vannet. I det hun skulle prøve ble hun plutselig sprutet ned av masse klart fostervann. Det gikk av seg selv, med andre ord. ENDELIG! Elektroden ble festet på hodet til Oliver, og jeg forventet nå at riene skulle ta seg skikkelig opp slik de gjorde med Dennis to år tidligere.

Oliver er riktignok enda staere enn broren sin, for til tross for sterkere og hyppigere rier skjedde det ikke mye med åpning de neste timene. Jeg prøvde å stå en liten stund for å se om tyngdekraften ville hjelpe han nedover. Blodtrykket ble målt igjen rundt klokken 12, og det var nå 148/105 – ny blodtrykkstablett ble tatt.

Klokken 14 fikk jeg epidural. En fryktelig skummel opplevelse. Jeg hadde jo hørt så mange skrekkhistorier om hvor vond denne sprøyten var, og ettersom jeg ikke husker noe fra forrige fødsel da epiduralen ble satt midt i en riestorm føltes det enda skumlere. Jeg satt på sengekanten og holdt hender med Christopher. Svetten rant og riene kom samtidig som anestesilegen satte epiduralen. Tårene mine rant også, men mest fordi jeg syntes det hele var veldig skummelt – så veldig vondt var det egentlig ikke, selv om jeg så klart kjente det godt. Ubehagelig er vel heller et ord jeg vil bruke for å beskrive det hele! Ømt, ubehagelig og litt vondt.

Jeg hadde fremdeles bare 3.5 cm åpning, men på grunn av blodtrykket mitt, pulsen til Oliver og det faktum at riene var kraftige men uten særlig effekt turde ikke legen vente lenger. Den hjalp med å ta toppene av riene, og kroppen min fikk slappet mer av mellom riene. Det var likevel ganske vondt, og jeg kjente riene godt. På dette punktet var jeg fryktelig sliten og demotivert ettersom fødselen nå hadde vart i over 12 timer, men likevel var jeg bare på 3.5 cm. På dette punktet hadde jeg også vært våken i 32 timer.

Etter at jeg fikk epiduralen jobbet kroppen endelig godt og riene hadde for en gangs skyld effekt! Blodtrykket mitt ble også litt bedre og Oliver roet seg. Med andre ord stabiliserte endelig situasjonen seg, og dermed gav kroppen etter. 3 timer etter hadde jeg jobbet meg rolig gjennom mange rier kun ved hjelp av pusten og en varmepute i korsryggen – og epiduralen så klart, men som sagt tok den kun de verste toppene. Åpningen skulle sjekkes, og klokken var nå såvidt passert 17! 6-7 centimeter! HURRA!

Det var likevel i løpet av de neste 15 minuttene det ble mest intenst! For jeg gikk fra 6-7 cm til 10 cm og pressrier på dette kvarteret. EKSTREMT kraftige rier. Fra 7 cm og ut hadde heller ikke epiduralen noe effektiv. Jordmor kom derfor med lystgass til meg for at jeg skulle takle de intense smerte som kom med stormriene.

Da klokken var 17.20 hadde jeg full åpning og kunne starte pressingen! Yes, tenkte jeg. Denne prosessen tar vanligvis bare rundt 10 minutter hos andregangsfødende, så jeg regnet med han ville være ute i halv seks tiden på kvelden.

Vel, der tok jeg fryktelig feil! For Oliver satte seg nemlig fast. Jeg presset og pustet meg gjennom den ene pressrien etter den andre. Minuttene gikk, timene gikk, og ingenting skjedde. Oliver kom litt lenger ned i det jeg hadde rien, men så snart rien var over sklei han tilbake igjen. Han kom seg ikke forbi bekkenbunnen, og ingen kunne fortelle meg hvorfor.

Flere leger var innom for å diskutere situasjonen og hva de skulle gjøre for å få han ut. Nå hadde det tross alt gått over to timer med pressrier. Jordmor hadde prøvd å tømme blæren min ved hjelp av et kateter flere ganger, men hodet sto i veien for urinrøret. Hun hadde egentlig planer om å gjøre det mellom 7 og 10 cm for å gi babyen så mye plass som mulig på vei ut, men da det plutselig gikk veldig fort hadde hun ikke rukket det, og nå var det altså for seint.

De kjente også at Oliver hadde en såkalt fødselshevelse, noe som er en væskeansamling i hodet. Mest sannsynlig var det en av disse eller en kombinasjon av de to tingene som var grunnen til at han satt fast.

Etter mange forsøk fikk jordmor endelig kateteret inn, og ut rant 400 ml. Like etter fikk jeg også drypp – en medisin som skal stimulere kunstige rier. Dette hadde legen besluttet som et siste desperat forsøk på å få han ut. Ved å gi meg nesten kontante rier uten særlig pause prøvde de altså å tvinge Oliver ut. Da gikk det ikke mer enn et par minutter så kom han endelig lenger ned!

10 minutter senere var vi inne i den siste fasen, og Oliver kom endelig ut klokken 19.52 – helt perfekt og med full jubel fra både jordmor og barnelege. Etter 18 timers intens jobbing og et godt samarbeid mellom både meg, Christopher og helsepersonellet så Oliver dagens lys for første gang. Gleden og lettelsen for at han endelig var ute fikk meg nok en gang til å brase ut i full gråt.

Det positive med at han sto fast i 2,5 time på full åpning var at huden min fikk tøyd seg masse og gradvis nedentil, slik at når han endelig kom ut hadde jeg ikke en eneste rift. Jeg måtte altså ikke sy, og har følt meg ekstremt mye bedre nå i ettertid enn jeg gjorde etter fødselen med Dennis. Takknemlig for at det i alle fall var noe positivt med at fødselen dro ut.

Etter at Christopher klippet navlesnoren, morkaken var forløst, Oliver hadde ammet og ligget hud mot hud på brystet mitt i hele to timer ble han tatt bort til bordet for å bli vasket, stelt, veid og målt.

Lille skatten var 46 cm lang og 3038 gram.

Hodet ble målt til 36 cm, men ettersom han hadde en fødselshevelse i hodet var ikke dette målet riktig. Noen dager senere når hevelsen var gått ned ble målet korrigert til 34,5 cm.

Etter at han var stelt, målt og veid fikk pappaen kose med han mens jeg fikk i meg noe å spise. De neste timene var magiske og vi svevde bare i en lykkelig boble!

Da klokken var blitt halv elleve ble vi flyttet ut fra fødestuen og over i et annet rom. Allerede nå følte jeg meg superpigg og gikk uten problemer inn på rommet selv.

♥︎ ♥︎ ♥︎

VIDEO: storebror møter lillebror for første gang!

Jeg var veldig spent på hvordan første møte mellom lillebror og storebror kom til å gå. Ville Dennis skjønne at denne babyen var hans lillebror, Oliver, som vi hadde pratet om at lå i mammas mage? Ville han bli sjalu? Trist? Sint? Glad?

Jeg hadde tenkt masse på dette øyeblikket i forkant. Planlagt det ned til den minste detalj. Når storebror kom inn skulle lillebror ligge i sengen sin. Jeg skulle så hilse på Dennis, etterhvert introdusere Oliver og til slutt gi han storebrorgaven sin.

Men ting går vel sjeldent slik man planlegger – spesielt ikke om det er en viktig ting og noe man har tenkt mye på! Familien kom bort med Dennis litt tidligere enn forventet, og Oliver ble sulten like før de entret rommet. Det endte dermed med at jeg satt og ammet i det storebror kom inn! Hele øyeblikket, og reaksjonen hans i det det går opp for han at mamman hans holder en ny baby, ser dere i videoen under.

Heldigvis har det gått kjempe bra nå i senere tid når sjokket har gått over og Dennis har vendt seg til tanken – men det skal jeg skrive litt mer om i et eget innlegg.

En hektisk dag som tobarnsmamma

For en lang og hektisk dag! Den startet så tidlig som klokken fem i dag tidlig – da hadde storebror øreverk og feber, som i løpet av dagen viste seg å være ørebetennelse og til slutt hull på trommehinnen. Kvart over syv på morgenen var det lillebrors tur! Han skulle på sykehuset for å ta ny blodprøve. Han ligger veldig tett opp mot grensen for å måtte gå gjennom en ny lysbehandling, og må derfor ha tette kontroller. Krysser fingrene for at leveren hans snart fungerer som den skal.

Helsesøster kom på hjemmebesøk noen timer senere, og da begynte også det ene øyet til Oliver å renne. Lillebror har fått øyebetennelse! Altså, er det i det hele tatt mulig å være SÅ uheldig. Alt på en gang! Jeg prøvde meg likevel på noen nyfødtbilder etter at helsesøster var gått, og er ganske sikker på at jeg fikk mange fine bilder. Gleder meg til å gå gjennom dem i kveld!

BEHIND THE SCENES

Christopher dro på jobb i fjorten tiden, og jeg tok med meg guttene på besøk til mamma. Dennis var i god form til tross for ørebetennelsen, så da tenkte vi at litt frisk luft på terrassen til mormor må være midt i blinken. Selvsagt med pannebånd på! Solen stekte og temperaturen var godt over 20 grader – derfor fikk også lillebror være med ut.

En deilig og rolig avslutning på en hektisk dag med masse uflaks! Så nå har vi altså gulsott, ørebetennelse og øyebetennelse i dette huset – fordelt på disse to guttene. Krysser fingrene for at begge to blir helt bra igjen ganske snart!

Kroppen min 5 dager etter fødsel

Fader altså, dette er vanskelig! Jeg hadde egentlig bestemt meg for at jeg ikke tørr å dele bilde av kroppen etter fødsel denne gang, rett og slett fordi jeg føler meg ekstremt ukomfortabel i dette skallet. Men etter et par dager nå har jeg funnet ut at det kanskje er ekstra viktig å dele bildene nettopp på grunn av det. Man kommer ingen vei i kroppspressdebatten om man kun deler bilder man føler seg komfortabel med – alle typer kropper og fasonger må vises frem.

Det ironiske er at jeg faktisk er hele tolv kilo lettere etter fødsel denne gang i forhold til sist, men likevel føler jeg meg så mye verre. Hva som er grunnen aner jeg ikke, men mye mulig at huden bærer ekstra preg i ettertid nå som den har vært strukket såpass mye hele to ganger. Huden er ikke like stram som den en gang var, og dermed buler det ut både her og der.

Disse bildene tok jeg dagen vi kom hjem fra sykehuset, 5 dager etter fødsel, og like etter at Christopher hadde tatt dem grabbet jeg tak i morgenkåpen og surret den rundt meg igjen. Samtidig som øynene ble fuktige! Så vanskelig var det. Jeg føler meg ekstremt ukomfortabel i kroppen min om dagen, men samtidig er jeg veldig takknemlig for at den har klart å bære frem to vakre, velskapte og friske barn – så da kan jeg absolutt ikke klage.

Men en forandring skal det helt klart bli! Jeg nøyer meg ikke med en kropp jeg ikke føler meg vel i, så nå starter reisen for å “få kroppen min tilbake” igjen. Ikke en desperat slankekur altså! Bare litt ekstra fokus på et sunt kosthold med god og næringsrik mat, mer bevegelse i hverdagen også etterhvert så smått begynne å trene igjen.

Fra 1. juli får dere månedlige formoppdateringer – jeg tar dere selvsagt med på reisen!

Endelig er vi hjemme fra sykehuset!

Hurra! Som du leser i overskriften har vi endelig fått reise hjem fra sykehuset. Før vi gjorde det måtte riktignok lille Oliver ligge i lysbehandling for gulsott i ett døgn ettersom bilirubinverdiene hans steg til himmels på de obligatoriske blodprøvene han tok hver eneste dag mens vi lå inne. Heldigvis hadde vi flinke mennesker rundt oss som tok godt vare på både Oliver og meg, men i tillegg taklet også lille skatten kjempe fint å ligge uten mamma i 24 timer.

Da behandlingen var over tok han en ny blodprøve, og så enda en dagen etterpå før vi fikk lov å reise hjem. Vi må også inn et par ganger nå i ettertid for å følge med på at verdiene ikke stiger igjen før vi kan være sikre på at vi ikke må legges inn igjen. Men akkurat det skal vi tåle, i mellomtiden får vi tross alt være hjemme! Det er deilig det.

Christopher har vært fantastisk gjennom denne stressende perioden etter fødsel. For mens Oliver og jeg lå på sykehuset og Dennis lå hos mormoren sin har han måttet dra på jobb sene kvelder og netter. Likevel troppet han opp på sykehuset tidlig hver eneste morgen etter minimalt med søvn, kun for å avlaste meg med stell og kos av Oliver, men selvsagt også for å bli kjent med denne nye skatten vår.

Da vi endelig kunne dra hjem kledde vi på Oliver verdens fineste hentesett som oldemoren hans har strikket! Det passet også perfekt på hans lille kropp, noe vi ble veldig glad for.

Tiden i etterkant her hjemme har vært en litt brå overgang, men sakte men sikkert jobber vi oss inn nye rutiner og finner ut av hvordan vi vil ha det. Blant annet er morgentimene blitt noe helt annet nå etter at Oliver kom til verden. For nå ligger vi alle fire i dobbeltsengen vår fra rundt klokken seks om morgenen når Dennis kommer inn til oss. Deretter følger en hel time med kos, lek og prating.

Storebror har allerede fått et enormt beskyttelsesbehov ovenfor lillebroren sin, og mammahjertet mitt smelter hver gang Dennis løper bort for å stryke han over hodet når han hører at Oliver gråter.

Alt i alt har vi nå vært en veldig lykkelig familie på fire i hele seks dager, og vi svever enda på rosa skyer! Det har jeg tenkt å nyte så lenge jeg kan, for straks kommer enda verre våkennetter og utviklingstrinn.

FØDSELSVIDEO – helt uten filter!

I går kveld måtte lille skatten inn i boksen 😔 Gulsottverdiene hans bare steg og steg opp mot skyene, så sent i går kveld startet han lysbehandlingen. I mens han lå der inne alene var det ikke mye jeg kunne gjøre – derfor benyttet jeg natten til å redigere sammen videoklippene fra fødselen samtidig som jeg satt nattevakt på Oliver.

Det var litt av en opplevelse å se tilbake på alt ettersom det allerede er så mye jeg har glemt. Rart å se alt fra utsiden, og tårene rant og rant i de sene nattetimer mens jeg klippet, limte og gikk gjennom fødselen time for time.

En liten forvarsel: dette er en ekte, intens fødsel, filmet direkte fra fødestuen, så om du ikke tåler å se slike ting vil jeg råde deg til å la være ♥︎

Aldri før har jeg opplevd noe tøffere, råere, vondere og mer intenst. Det er vanskelig å beskrive med ord, men denne lange fødselen med Oliver fikk meg til å se på min første fødsel med nye øyne – det var tross alt en drømmefødsel i forhold.

Heldigvis fikk jeg verdens fineste premie til slutt! Tusen takk til både Christopher, vår fantastiske jordmor og barnelegen som kom helt på slutten. Jeg hadde aldri klart det uten dere ♥︎

Hvordan går det med oss etter fødselen?

For en deilig boble man lever i disse første dagene etter en fødsel! Denne gang har jeg valgt å koble litt mer ut enn jeg gjorde etter fødselen med Dennis, og det har derfor vært litt stille både her og på sosiale medier generelt. Jeg setter utrolig stor pris på alle fine meldinger og gratulasjoner vi har fått, men håper også det er greit at jeg ikke har rukket å svare alle enda.

En liten oppdatering skal dere riktignok få nå! I dag ble jeg endelig skrevet ut fra svangerskapspoliklinikken, og er derfor “friskmeldt” fra svangerskapsforgiftningen. Vi har med andre ord kommet oss et stort steg i riktig retning og ligger nå på vanlig barselavdeling! Vi får likevel ikke dra hjem helt enda ettersom Oliver fremdeles tar en del blodprøver daglig som de enda ikke er fornøyd med. Krysser fingrene for at det ikke er så altfor lenge til vi kan fortsette familielivet hjemme i egen stue!

Ellers har vi fått masse besøk i disse dagene, blant annet har denne stolte storebroren vært innom hver eneste dag siden fødsel! Herregud så stor han plutselig ble i forhold til lille Oliver. Å se de to sammen smelter hjertet mitt! Herlighet for en fin tid vi har foran oss.

♥︎ ♥︎ ♥︎

Velkommen til verden, Oliver!

Alt skjedde plutselig veldig fort. Onsdagen startet som nevnt i forrige innlegg helt normalt. Jeg hadde time hos jordmor for kontroll av blodtrykk og urin. Da hun hadde sjekket begge deler sendte hun meg videre til sykehuset med høyt blodtrykk og proteiner i urin. Der la de meg inn og bare noen timer senere startet plutselig riene. Mulig var det tilfeldig, eller kanskje lille Oliver fant ut at han ville ut på grunn av svangerskapsforgiftningen som herjet i kroppen min..? Ikke godt å si, men det førte i alle fall til at jeg ble flyttet over på fødestue og var nødt til å ringe Christopher.

Hele 18 timer senere kom endelig lille Oliver til verden etter en ekstremt tøff fødsel. Nøyaktig hva som hendte og hvordan det foregikk tar jeg i et eget innlegg en annen gang, men det verste var at han satt fast i hele 2,5 time med full åpning og pressrier (den delen av fødselen som vanligvis tar noen få minutter hos en andregangsfødende) før de fikk han ut.

Klokken 19.52 i går kveld, en måned før termin, gikk vi fra å være en familie på tre til å bli et perfekt firkløver. Lille Oliver veier 3038 gram, er 46 cm lang og vi gleder oss veldig til å bli ordentlig kjent med denne lille skatten.

♥︎ ♥︎ ♥︎

Når ALT går galt på én gang!

Vel vel, plutselig ble jeg innlagt igjen. I formiddag hadde jeg som nevnt på søndag en vanlig rutineundersøkelse for sjekk av blodtrykk og urin. Den viste seg å gå litt annerledes enn ventet, og det kunne egentlig ikke passet dårligere. Hjemme har vi nemlig en liten gutt som plutselig våknet med 40 i feber i dag. Jeg dro derfor på kontrollen alene mens Christopher passet Dennis.

Blodtrykket mitt hadde plutselig skutt i været igjen, men i tillegg var det også fullt utslag på proteiner i urinen. Jordmor sendte meg derfor rett til sykehuset, men først måtte jeg hjemom for å hente fødebagen (!!).

Vi er så heldige å ha en ekstremt snill og hjelpsom familie som alltid stiller opp, så Dennis fikk besøk av oldemoren sin i noen timer slik at Christopher kunne være med opp på sykehuset. Noen timer senere kom mamma og hentet gullgutten, og der skal han altså sove i natt.

Jeg derimot er her i natt. På sykehuset! Etter en runde med ctg, mange blodtrykksmålinger, urinprøver, ultralyd og blodprøver ble jeg innlagt på føden. Nå er det vel liten tvil lenger. Svangerskapsforgiftningen har kommet for fullt, men hvor alvorlig det er, hvor fort det går og ikke minst hvor mye den påvirker helsen til både meg og babyen i magen er med på å avgjøre når svangerskapet skal avsluttes.

Hvem vet, kanskje har vi snart Oliver i armene våre ♥︎ Det eneste som er sikkert nå er at både babyen i magen og jeg er i de beste hender. Bare så synd alt skulle skje nå når den kommende storebror trenger mammaen sin hjemme – men heldigvis har han det også kjempe godt hos mormoren sin ♥︎ ♥︎ ♥︎

Inline
Inline