Dennis sin utvikling: 1 måned

Tenk at du allerede er blitt én måned gammel. Jeg kan ikke tro hvor fort tiden har gått! Fra jeg ble gravid har jeg fått høre at jeg må nyte småbarnstiden fordi den raser avgårde, og har tenkt «jaja, så fort går den ikke. Det er fremdeles 24 timer i et døgn og 7 dager i ei uke etter at barnet er født også.» Men der tok jeg jammen feil, for disse fire ukene har garantert ikke hatt 28 dager tilsammen. Nei, det føles mer som 12 egentlig. Maks 13.

Dennis har hatt en ganske annerledes første måned i livet enn mange andre nyfødte. For han fikk gulsott da han ble født, noe som forsåvidt er veldig vanlig, men de fleste er kvitt det når de er 10 dager gamle. Dennis derimot har gulsott enda, og han er som sagt én måned gammel i dag. Han er heldigvis på bedringens vei, men ikke helt frisk enda.

Han har likevel vært kjempe sterk gjennom alle fire ukene! Vært masse våken, spist godt og hatt daglig avføring og mange våte bleier til tross for gulsotten. Det er veldig godt å se!

Han gikk litt sakte opp i vekt i starten og havnet derfor under gjennomsnittet på kroppsvekten, men det har heldigvis bedret seg og nå den siste uken la han på seg hele 325 gram! Det er helt sinnsykt at han klarte å legge så mye på seg på ei uke. Dermed er han på god vei opp mot gjennomsnittslinjen på kroppsvekt for en én måneds gammel baby.

I dag var vi på helsestasjonen for veiing, og gullgutten veide 4355 gram! Applaus og jubel! Han har snart lagt på seg en hel kilo siden han ble født.

Til tross for at det kan være slitsomt til tider er Dennis det absolutt beste som har hendt meg, og det er rart hvordan vi mennesker tilpasser oss når det kommer til søvn. Man lever liksom etter babyens døgnrytme den første tiden – sove et par timer, være våken et par timer, sove et par og så videre.

Jeg er super stolt over lille gutten min som allerede har festet blikket sitt og har god kontroll over der. Han lager ofte koselyder og i dag begynte han faktisk også å pludre. Mammahjertet mitt stråler, og jeg er så stolt.

Pappa og jeg elsker deg over alt på jord, gutten min. Og forholdet vårt har absolutt ikke blitt noe mer utfordrende etter at du kom til verden. Heller tvert i mot! Det har blitt styrket og vi har forelsket oss på ny – både i hverandre og i deg. Planen er derfor å leve sammen som en lykkelig liten familie i lang, lang tid!

Gratulerer med én månedsdagen, gullgutten min!


Og hvis du lurer så liker han veldig godt å spise på saueskinnet sitt!

3 ting vi ikke var forberedt på!

Å være foreldre er uten tvil det aller beste som har hendt Christopher og meg, men det har likevel ikke vært helt som vi så for oss. Det er i hvertfall flere ting jeg absolutt ikke var forberedt på med foreldrerollen! I dag tenkte jeg at jeg kunne dele noen av punktene med dere slik at andre som kanskje heller ikke er klar over dette blir litt mer forberedt enn vi var, haha.


– 3 ting med foreldrerollen vi ikke var forberedt på –

Tissing og bæsjing på stellebordet

Altså, jeg vet ikke hva det er med Dennis, men det er et eller annet i kroppen hans som gir han signaler om å tisse og/eller bæsje med det samme bleien er av. Nå snakker jeg ikke om at vi tar av han bleien og lar en ligge naken i en liten evighet, for da hadde jeg absolutt forstått at det kunne skjedd et uhell eller to. Nei, nå mener jeg de fire sekundene fra vi tar bleien av han og til vi får på ei ren, ny bleie. På de fire sekundene klarer han nemlig alltid å enten tisse eller bæsje. Jeg tuller ikke engang!

Dette skjer flere ganger hver eneste dag. Og dere kan jo bare tenke dere hvor ofte vi må skifte håndkle på stellebordet. Bare for at dere skal forstå hvor lite forberedt vi var på dette punktet; vi hadde kun kjøpt inn ett håndkle til stellebordet før han ble født, og trodde det var nok. Haha!

Såre brystvorter den første uken

Jeg hadde hørt om de som fikk store kjøttsår på brystene og begynte å blø hver gang de ammet. Men jeg trodde dette med såre brystvorter kun gjaldt dersom barnet har feil sugetak. Lite visste jeg om at brystvorter må herdes før det blir behagelig å amme. For meg tok dette ei uke, så hele den første uken gråt jeg hver gang lille tok tak i brystet, og noen ganger var jeg nødt til å hekte han av bare for å få en liten pause. Jeg prøvde både lufttørking, smøre med morsmelk, flere forskjellige salver, pumpe og gi på flaske for avlastning osv. Men fant til slutt ut at det eneste som hjelper er å ta tiden til hjelp. Så sant baby har rett sugeteknikk vil det bli bedre etter noen dager!

Morskjærligheten

Jeg elsket Dennis fra det sekundet jeg fant ut at jeg var gravid, men den kjærligheten jeg følte til han gjennom svangerskapet var ingenting i forhold til den kjærligheten jeg følte til han i det sekundet han kom ut av meg, og jeg så han for første gang! DEN kjærligheten kan ikke sammenlignes med noe annet, men jeg visste likevel med engang at det var morskjærligheten. Grunnen til at jeg ikke var forberedt på dét var fordi jeg ikke visste det gikk an å elske noen så høyt.


Var det noe du ikke var forberedt på da du ble mor (eller far) for første gang?

Christopher sin fødselshistorie

En fødsel er ikke bare en opplevelse for mamman! Det er også en opplevelse for pappan – og i dette innlegget har Christopher skrevet sin fødselshistorie, med sine tanker og følelser underveis.


Den 18.mars havnet mamma inn på sykehuset på grunn av sterk hodepine som ikke forsvant med paracet. Hun ringte inn mens jeg var på jobb og fikk beskjed om å komme på kontroll med engang. Jeg fikk oppdateringer på mobilen underveis. De fant også ut at mamma hadde høyt blodtrykk, så da ble hun innlagt på sykehuset. Det første som slo meg var at nå var det noe galt. Jeg tenkte at blodtrykket hennes var så høyt at det kanskje kunne gå ut over deg, slik at du også begynte å stresse. Etter en liten stund tenkte jeg på om du kanskje var klar for å komme ut til denne verdenen. Ut til oss!

Dagen etter, altså den 19.mars, kom jeg på sykehuset i 10 tiden om morgenen. I 11-tiden kom legene inn og sa at siden blodtrykket til mamma var så høyt og siden vi var så nær termindato, ville de ikke gi henne faste blodtrykksmedisiner, men heller sette i gang fødselen. Jeg må helt ærlig si at jeg ble redd og nervøs med engang. Men jeg gledet meg også.

Mamma fikk sin første (og eneste) tablett klokken 11. De tok noen blodprøver av henne, og etter et par timer bestemte vi oss for å gå litt rundt på sykehuset for å se om det hjalp med at fødselen skulle skje fortere. Ettersom tiden gikk fikk mamma flere og kraftigere rier, og rundt 17-18 tiden tok de en ny undersøkelse der de fant ut at det var åpning på 3-4 cm og kjente også at hodet ditt kom godt ned under en rie.

Da fikk vi komme på fødestue. NÅ skjer det, tenkte jeg! Jeg kjente jeg ble veldig nervøs og det kriblet i hele kroppen. Rundt denne tiden fikk mamma et klyx. Dette er noe jeg helst ikke vil forklare nærmere, hehe, du kan heller google det!

40 minutter senere, altså 18:40 tok de vannet der de sa at det var lenge siden sist de så et så klart og fint fostervann. Det må nå være veldig positivt tenkter jeg og smilte til mamma. På denne tiden satte de også elektrode på hodet ditt for å følge med på deg underveis. Så det fikk nå roet nervene mine litt at de ville følge så godt med på deg under alt dette.

Rundt 20:00 fikk mamma lystgass, eller lattergass, som jeg liker å kalle det. En halvtime senere måtte mamma ty til epidural, noe hun helst ville unngå, men smertene var såpass store at det høynet blodtrykket til mamma for mye, og jordmoren sa derfor at hun måtte ha det.

Da de fant frem sprøyta tenkte jeg «koss pokker skal de få hele den greia inn i kroppen hennes?!» sprøyta var jo enorm! Selvfølgelig måtte det være vondt, så jeg prøvde å roe ned mamma og distrahere henne fra smertene. Jeg selv har aldri vært redd sprøyter, men da måtte til og med jeg kikke bort. Den var skummel!

Ettersom tiden gikk fungerte epiduralen veldig godt og hjalp mamma med å håndtere smertene. Klokken 21:00 ville de ha en ny undersøkelse der de sjekket åpningen. Da var den hele 7 centimeter! Nå er det ikke lenge igjen sier mamma til meg, og akkurat da fikk mamma beskjed om å snu seg fordi du hadde altfor lav puls. Det ble veldig hektisk, tok lang tid og hun måtte snus fra den ene siden til den andre samtidig som hun hadde masse rier. Da kom det flere tanker i hodet mitt. «Blir jeg alenefar? Mister jeg deg? Mister jeg dere begge? Hva skjer?!» Heldigvis hjalp det til slutt, og pulsen din ble stabil.

Klokken 21:50 fikk mamma beskjed om at nå var det tid for å begynne og trykke. Hun fikk flere instrukser underveis om hvordan hun skulle forholde seg og hva hun skulle gjøre. Jeg følte meg helt hjelpeløs og følte jeg ikke gjorde så mye. Men hver gang mamma presset oppmuntret jeg henne og gav masse positivitet. «Dette klarer du! Du er kjempe flink! Bra jobba!» Hørtes nesten ut som at jeg var på en fotballkamp og heiet på laget mitt. Haha.

Mellom hvert press holdt jeg mamma i hånden og jeg må jammen meg si at moren din, hun er det søren meg krefter i! På de siste pressene gjorde det så vondt for mamma at hun ikke visste hvor hun skulle gjøre av hendene sine. Så hun slengte dem rundt hodet og bak på nakken min. Også kom det ei rie der hun skulle presse. Hun klemte nakken min kjempe hardt.

Jeg var redd for å få nakkesleng eller at hun kom til å rive det av, så nå var det ikke bare én person som hadde vondt, men begge to!

Klokken 22:47 kom du til verden! I det du var på vei ut kikket jeg med et uhell ned, noe jeg ikke burde ha gjort, for det var ikke bare du som kom ut for å si det sånn! Haha.

Da du var helt ute fikk både mamma og jeg se hvordan du endelig så ut. Og du var det nydeligste jeg noen gang har sett. Det var gledestårer i både mine og mamma sine øyne, og vi var i ekstase begge to. Jeg kysset mamma på pannen og klemte henne masse. Vi var så glad for å endelig møte deg!

Da legene tok deg bort for å se hvor stor du var så tallene slik ut: vekt 3540 gram, lengde 50 cm, rundt hodet 37 cm. I tillegg hadde du masse hår!

Resten av kvelden brukte vi på å mate deg og beundre deg. Vi var kjempe stolte og kry for å se at noe så fint kom til oss!

Formoppdatering: april 2017

Jeg bare hopper i det og begynner med formoppdateringene nå jeg! Husker dere da jeg publiserte formoppdateringer i starten av hver måned i fjor da jeg satset mot fitness? Vel, drømmen er fremdeles å stå på scenen, så da starter jeg like gjerne med formoppdateringene nå. Hver måned frem til jeg har oppnådd målet mitt vil dere få disse innleggene med både formbilder og vektoppdateringer.

Jeg hadde aldri trodd jeg ville vært så komfortabel med å legge ut bilder av kroppen min så kort tid etter fødselen. Nå er det to uker og tre dager siden jeg fødte, og det har allerede skjedd masse med kroppen! Jeg synes det er helt sprøtt at vekten viser 90 kilo, for det er hele 20 kilo mer enn før graviditeten, men likevel føler jeg meg ganske komfortabel likevel. Denne kroppen her har tross alt bært frem det vakreste i hele verden.

Men jeg har ikke tenkt å bli her altså. Jeg skal enda mer ned i vekt, en god del også, men det føles samtidig godt at jeg ikke går rundt med hetta over hodet og er flau over hvordan jeg ser ut. Jeg føler meg faktisk ganske OK. Tre dager etter fødselen, altså dagen jeg kom hjem fra sykehuset veide jeg faktisk hele 97 kilo! Og på to uker har jeg altså gått ned til 90, så det går rette veien. Blir spennende å se hvor lang tid det tar før jeg er tilbake på startvekten. Og ikke minst, hvor lang tid det tar før jeg stiller i bodyfitness!

Her ser dere altså forskjellen på 97 kilo og 90 kilo – ganske sykt at det kun er to uker mellom bildene egentlig.

I dag fikk vi svaret!

I dag fikk vi endelig svar på hvorfor gulsotten til Dennis ikke forsvinner. Han spiser tross alt veldig godt, ligger i dagslys store deler av dagene, har mange våte bleier og har vært i lysbehandling – men gulsottverdiene stiger bare likevel! Det har vært veldig slitsomt og ikke minst bekymringsverdig å ikke vite hvorfor gulsotten hans ikke forsvinner, men i dag fikk vi endelig svar på det.

Jeg må innrømme at jeg ble både lettet og veldig lei meg da vi fikk svaret. Dennis har nemlig fått noe som kun 0,5 – 2,4 % av alle spedbarn får – brystmelkassosiert gulsott. Det er med andre ord veldig sjeldent, og går i hovedsak ut på at morsmelken min bare gjør gulsotten hans verre.

Derfor er vi nødt til å begynne med morsmelkerstatning ved siden av ammingen for å prøve og spe ut morsmelken og se om det kan gjøre at han får ned gulsottverdiene på egenhånd likevel. Det har jeg absolutt ikke lyst til. Jeg hadde et så stort ønske om å klare og fullamme, men om vi må begynne å gi morsmelkerstatning på flaske nå er det stor sjanse for at han ikke vil ha puppen etterpå – det tror jeg i hvertfall selv.

Håper, håper, håper at gulsotten gir seg etter å ha prøvd med morsmelkerstatning som tillegg i 2-3 uker (som vi ble anbefalt), og at vi kan gå tilbake til å fullamme igjen da!

I mellomtiden vil jeg VELDIG GJERNE høre om noen av dere har hatt barn med brystmelkassosiert gulsott, når og hvordan det gav seg og om dere kunne fullamme igjen etterpå?

Slik tar du gode nyfødtbilder hjemme!

Jeg har fått så mange fine komplimenter for bildene jeg har tatt av lille Dennis at jeg tenkte dere kanskje ville sette pris på litt tips og triks til hvordan man kan ta vakre nyfødtbilder hjemme i egen stue. Faktisk like fine som man må betale tusenvis for å ta hos en profesjonell fotograf. Det skal nemlig ikke så mye mer enn tålmodighet, et nydelig barn og en god dose kreativitet til!

– tips og triks for å få gode nyfødtbilder hjemme i egen stue –

Godt kamerautsyr

Altså nå snakker jeg ikke om speilreflekskamera til flere ti talls tusen, blitser, lamper, filter og flere forskjellige objektiv. Men man kommer ikke så veldig langt med et gammelt mobilkamera. Har man derimot et kompaktkamera, et helt enkelt speilreflekskamera eller en mobiltelefon med godt kamera (vet blant annet at iPhone er kjent for å ha gode kamera) kommer man ganske langt.

Dagslys

Ta bildene i dagslys – det gir alltid mye bedre bilder enn kunstig lys! Rigg deg derfor til foran et stort vindu midt på dagen for best mulig resultat. Bare pass på at solen ikke skinner inne vinduene og på babyen, da det gir skarpe og harde skygger.

Et godt etterbehandlingsprogram

Man kan ta ganske fine bilder og få et godt resultat, men bildet kan alltid blir enda bedre bare du redigerer lys, kontraster og farger i ettertid. Det finnes et helt hav av slike gratisprogrammer over alt på internett (eller forskjellige apper) at det bare er til å prøve seg frem. Selv vil jeg anbefale picmonkey.com – der har de en gratis versjon som er mer enn god nok om du er ny i fotoverdenen. Selv bruker jeg Lightroom – som koster noen få kroner i måneden, men som absolutt er verdt det om man har litt peiling på fotoredigering.

Lag en ensfarget bakgrunn

Bruk et stort pledd, et laken, ei dyne eller lignende for å skape en ensfarget bakgrunn. Legg det flatt på gulvet i ene enden (bygg gjerne opp med puter/hånkler etc. for å lage litt bakke så baby ligger mer stødig) og heng det over kjøkkenstoler, klesstativ eller noe annet høyt i andre enden. På den måten får du både underlaget og bakgrunnen i en og samme farge, noe som gjør at alt fokuset kommer på babyen midt i bildet!

Vær kreativ

Vær kreativ og prøv deg frem med saueskinn, søte luer, en bamse eller andre fine og enkle detaljer i bildet. Dette gir det litt mer liv enn om det bare er bilde av babyen alene – selv om det også er kjempe fint!

Pass på at baby er mett

Selv har jeg også erfart at Dennis er mye roligere og mer samarbeidsvillig når han er god og mett enn når det er en time og to siden forrige måltid. Et lite tips er derfor å amme (eller gi flaske) rett før du skal ta bildene!

Stillingen til babyen

Prøv å alltid vise noe av fingrene og tærne. Bruk armen til babyen til å justere høyden og stillingen på hodet – spesielt når babyen ligger på siden, men gjerne i andre stillinger også. Dekk til kjønnsorganet med bena, et pledd eller noe annet. Ellers er det bare til å prøve deg frem!


Har du tatt nyfødtbilder hjemme?

Verdiene hans stiger fortsatt!

Telefonen var sykehuset gav nok en gang dårlige nyheter – gulsottverdiene stiger fremdeles. Før lysbehandlingen var den på 348. Etter lysbehandlingen var den 216, men så hadde den steget til 262 på mandag og 296 nå i dag. Med andre ord stiger den fremdeles, så det ser ut til at det blir enda et døgn i lysbehandling på lille gullet vårt. Jeg har likevel et lite håp om at han klarer å snu utviklingen selv. Akkurat nå kan det kanskje se slik ut ettersom den stiger litt saktere, men svar på det får vi på fredag når vi nok en gang må ta ny blodprøve!

La oss håpe han klarer dette!

Dennis veier for lite!

Som om dette med gulsotten ikke var nok fikk vi også beskjed om at Dennis ikke legger på seg fort nok i dag. Han er 10 dager gammel og har enda ikke tatt igjen fødselsvekten sin. Jeg må innrømme at det egentlig bekymrer meg litt… I hvertfall når jeg ser at andre barn i termingruppen min har lagt på seg over 1,5 kilo på litt under en måned. Jeg vet at gulsotten kan påvirke dette med vekt, men jeg synes han spiser veldig godt, så skjønner egentlig ikke hvorfor han ikke legger på seg mer.

Slik har vekten hans vært på alle veiingene!

Fødselsvekt: 3540 gram

3 dager etter fødsel: 3257 gram

4 dager etter fødsel: 3310 gram

5 dager etter fødsel: 3455 gram

8 dager etter fødsel: 3460 gram

Så, spørsmålet mitt nå er hvor lang tid barnet ditt brukte på å ta igjen fødselsvekten sin? De på sykehuset sa ikke noe særlig om hva som var normalt og hvordan han ligger an. De sier bare «det er bra at han legger på seg, men det går litt for sakte». Som nybakt førstegangsmamma er det heller ikke så lett å gjette seg til dette, så da henvender jeg meg heller til dere!

Hvor lang tid brukte barnet ditt på å ta igjen fødselsvekten sin?

God morgen, verden!


God morgen, verden! I natt har Dennis vært kjempe flink, og kun våknet to ganger for å spise. Ellers har han sluknet igjen like etter måltidet, og han har derfor en superblid mamma og pappa som har fått den søvnen vi trenger for å fungere optimalt. Han er egentlig ganske flink til å sove om natten generelt. Eneste gangene han gråter en del er når vi sover på sykehuset, men med engang han ligger hjemme, i midten i dobbelsengen til mamma og pappa går det som en drøm!

Dennis og jeg ønsker dere en strålende tirsdag! Har du noen planer i dag?

Tiden etter fødsel!

Jeg har fått noen spørsmål om hvordan kroppen min har vært i tiden etter fødselen, så det tenkte jeg at jeg kunne svare på nå. For selv om det definitivt er ekstremt vondt å føde, og de smertene «glemmes» ganske fort når babyen kommer på brystet, er det ikke slik at man går ut fra fødestuen uten noen plager.

Jeg hadde en blødning på 450 ml under fødselen. Noe jeg forsto var ganske normalt, men jeg måtte sy ganske mye likevel. Faktisk satt jordmor i en hel time og sydde etter at han hadde kommet ut. Dette gjorde at jeg blødde ganske mye det første døgnet. Til tross for gigantisk bleie i trusen blødde jeg gjennom i løpet av første natta, og da jordmor fulgte meg for å prøve å gå på do et par timer etter fødselen rant blodet nedover bena mine når jeg dro ned bleietrusen.

Ikke veldig delikat, altså. Jeg klarte forsåvidt ikke å tisse når jeg fikk beskjed om å prøve, to timer etter fødselen. Det var akkurat som at blæren var blokkert. Hadde sikkert blitt utsatt for en del under fødselen den også. Jeg ble derfor tappet med kateter, men klarte heldigvis å tisse selv ni timer senere.

Når det kommer til spørsmålet om jeg klarer å sove gjennom natta så er svaret der – nei, helt klart ikke! Men det er på grunn av den lille som trenger meg til både kos, bleieskifting og amming i snitt hver andre time gjennom hele natten. Utenom dette skal jeg jo på do selv også – noe som var helt ekstremt vondt de første tre, fire dagene. Nå derimot går det mye bedre, men jeg kan fremdeles ikke tørke meg som normalt.

De første dagene svei det sinnsykt i de åpne sårene, stingene og riftene jeg hadde fått under fødselen når jeg tisset, men det verste var definitivt å gjøre nummer to. Veldig vondt når det kom ut, men nesten enda vondere å tørke etterpå. På barsel brukte jeg dusjhodet til dette, men etter at jeg kom hjem har jeg måttet klare meg med mykt lambi dopapir. Nå, ei hel uke etterpå gjør det fremdeles litt vondt, men er allerede mye, mye bedre. Å tørke seg etter at jeg har tisset er det som gjør vondest, så da «klapper» jeg bare dopapiret opptil.

Den første dusjen hadde jeg dagen etter fødselen. Uten shampo, såpe eller noe annet. Kun vann! Jeg sto i dusjen og lot det renne nedover kroppen i et par minutter før jeg var så sliten at jeg var nødt til å tørke meg, kle meg og gå tilbake til sengen.

Jeg fikk smertestillende for smertene i underlivet de to første døgnene etter fødselen, men klarte meg såvidt uten det tredje døgnet. Nå, ei uke etter, er det fremdeles litt vondt der nede til enhver tid. Det er vel egentlig det som er den verste plagen nå i ettertid, men jeg merker også at det blir bedre og bedre for hver dag som går. De første døgnene slet jeg med å sitte uavhengig av hvor myk stolen var. Nå får jeg kun den følelsen når jeg sitter på gulvet eller helt harde overflater.

For å oppsummere; de første døgnene var de vondeste. Bare det å vri seg, snu seg i sengen, kle seg eller bøye seg gav vonde stikkinger i underlivet. Ellers fikk jeg også noen syke etterrier når jeg ammet på disse to første dagene som mamma. Etterhvert som tiden har gått har blødningen og smertene i underlivet avtatt. Nå skifter jeg bind (vanlige, ikke slike store man har på barsel) 4-5 ganger om dagen. Jeg føler meg ellers ganske kvikk og har deifinitivt mye mer energi og mye mindre smerter! Regner med at jeg er tilbake til normalen om et par uker!

Hvordan følte du deg i tiden etter fødselen?