Hvor annerledes livet blir
Å få Dennis er uten tvil det beste som har hendt meg, og jeg angrer ikke for at vi fikk barn så «tidlig» men jeg føler likevel at det er ting jeg angrer på at jeg ikke fikk gjort. Reist litt mer og opplevd litt mer er vel det som står sterkest. Det er ikke like lett å være spontan og kaste seg på hopp-på-turer og spontane utflukter med en baby på slep.
Hvor utrolig vondt amming var den første uken
Jeg burde forberedt meg så mye mer på akkurat denne ammebiten, men da jeg gikk gravid var det fødsel jeg konsentrerte meg om. Å begynne å tenke på amming var så urealistisk. «Det er vel bare til å legge han til, så gjør han resten» tenkte jeg. Og jeg tok så ufattelig feil. Å amme er kjempe vanskelig, spesielt de første ukene når brystvortene er supersåre og man vrir seg i smerte og tårene renner ved hvert eneste måltid for den lille.
Gravidklær etter fødselen
Jeg hadde ikke forventet å være i tipp topp form rett etter fødsel. Ei heller å se ut som jeg gjorde før svangerskapet. Men jeg må innrømme at jeg ikke forventet å måtte bruke gravidbuksene mine i så mange uker etter fødselen! Å få på meg mine gamle bukser kunne jeg i hvertfall bare glemme.
Den ekstremt sterke kjærligheten for et annet menneske
Vet ikke hva mer jeg skal skrive på dette punktet, for det er egentlig umulig å beskrive en så sterk følelse. Jeg trodde jeg elsket Christopher før Dennis kom til verden, men da jeg fikk han på brystet for første gang skjønte jeg fort at ordet elske hadde fått en helt ny betydning.
Etterrier
Altså, what? Jeg visste ikke engang at det var noe som het dette. Ikke før noen timer etter fødsel, og jeg ammet Dennis. Plutselig får jeg de krampene i magen. RIER! Er det en til der inne, husker jeg at jeg tenkte. Men neida, det var bare livmoren som trakk seg sammen, og dermed skapte etterrier. Det verste av alt var egentlig at det hendte når jeg ammet, og egentlig burde ligge helt i ro og nyte øyeblikket.
Mangelen på søvn
Man hører alltid at når man får barn blir det våkennetter, mye tårer og lite søvn. Vel, jeg var likevel ikke forberedt på alt som ventet oss de første par månedene av Dennis sitt liv. Han spiste for det første mye i løpet av natten, og på den tiden var jeg livredd for å sovne mens jeg ammet, og holdt meg derfor våken i 20-30 minutter hver 2.-3. time. I tillegg hadde Dennis mange utfordringer og var en del syk de første månedene, noe som førte til mye vondt for han, og dermed også gråting fra oss alle tre. Kolikk tror jeg faktisk også han hadde selv om vi aldri fikk det dokumentert… HELDIGVIS gikk alt kjempe fint etter en liten stund og vi fant vår egen måte å fungere på. Nå er jeg super takknemlig for at Dennis sovner nettene rundt og har gjort det i flere måneder allerede. Han er kjempe flink, og vi sover veldig godt for tiden alle tre.
Alle bekymringene
Man blir virkelig redd for alt! Jeg tror mange av bekymringene kommer på grunn av at den lille ikke kan fortelle hvorfor den gråter. Babyer kan ikke snakke. De kan ikke si om de gråter fordi de har skikkelig vondt et sted eller om de bare er trøtte. I tillegg har du for første gang i ditt liv ansvar for et lite menneske som er fullstendig avhengig av deg for å overleve. Jeg tror også Dennis sin tøffe start med et par uvanlige sykdommer ikke gjorde saken noe enklere.
Når det er sagt er det å bli mamma det beste som har hendt meg, og jeg angrer ikke et eneste sekund selv om det som sagt er noen ting jeg burde forberedt meg bedre på! Det går likevel som regel fint, og man finner ut av det meste til slutt.
