Tarminvaginasjon

Til tross for alt Dennis har vært gjennom i løpet av sitt 8 ukers korte liv smiler han like bredt hver eneste gang han får ligge å prate med mamma og pappa. Han elsker å ligge på magen, og han elsker når pappa gjør seg løyen. Nå mens jeg tok disse bildene satt nemlig pappaen til Dennis på gulvet og lekte klovn – og da skal det ikke mye til før smilet hans kommer frem.

Jeg synes det er helt utrolig at han klarer å være så blid når han har så mye vondt. I natt for eksempel har jeg vært oppe med lille så og si hele tiden. Han har skreket og skreket av smerte, og tidlig i dag morges var jeg så utslitt at pappaen tok over mens jeg fikk sove. Men lille Dennis stakkar. Han har ingen han kan overlevere smertene til. Han er alene om dem hele døgnet, hele uken, hele tiden. Vi må bare sitte der å trøste, og vente til det går over.

Derfor er jeg så imponert over at han likevel klarer å smile i de smertefriperiodene. Han er virkelig en liten tøffing denne skatten min.

Du er helt utrolig, Dennis. Mamma og pappa elsker deg, og vi hadde tatt vekk smertene på sekundet om vi bare kunne…

Jeg tenkte jeg kunne komme med en liten oppdatering til dere, for det har skjedd veldig mye det siste døgnet. En kortversjon av det er to ultralyder, som ikke viste tarminvaginasjon der og da. Vi ble overført fra barnekirurgisk til barnepoliklinikk. Han har vært gjennom utallige legesjekker av mange forskjellige leger. Vi har måttet veie han før og etter hvert måltid (og måltidene nå varer bare fra 2-8 minutter ettersom han plutselig begynner å hylskrike når maten kommer ned i tarmene). Han har fått klyster for å prøve å fikse tarmen (uten at det hjalp). Han har gått ned nesten 200 gram i vekt siden fredag. Han har nesten ikke sovet på to døgn, kun et par små dupper på 20 minutter. Og han har grått hysterisk i omtrent 20 timer i løpet av døgnet. Hele gutten er utslitt, klarer nesten ikke holde øynene åpne, han har røde merker rundt øynene etter all smertegråtingen. Og sist men ikke minst har han to veldig triste og slitne foreldre.

I natt har han nok en gang grått ustanselig. Det ble vurdert å gi han smertestillende, noe de gjør veldig sjeldent på så små barn ettersom det da er veldig vanskelig å se om de får det værre og det blir enda farligere. Legen ringte også og tilkalte en røntgenspesialist som var hjemme og sov klokken halv to i natt. Han kom kjørende bort, og det ble foretatt nok en grundig ultralyd av tarmene hans.

Nå i dag har de konkludert med at Dennis har en mage-tarmsykdom som gjør at tarmene sklir inn og ut av hverandre (tarminvaginasjon). Dette gir han uutholdelige smerter, men det er likevel ikke noe de kan gjøre med det. Det finnes ingen behandling for det, så vi må bare vente til det går over av seg selv.

I dag blir vi derfor sendt tilbake til Haugesund med helseekspressen, men lille gullgutten vår skal få smertestillende før vi reiser slik at bussturen i hvertfall blir fin for han.

Håper dere har forståelse for at det kommer litt sjeldnere oppdateringer nå som vi har et veldig sykt og plaget barn å ta oss av.

God morgen! Eller, her har det egentlig vært morgen ganske lenge. Dennis har hatt to smerteperioder i natt – den siste gav seg i halv åtte tiden, så da sto vi opp. Etter det har vi bare sittet her på rommet, Christopher og jeg har spist frokost på tur mens den andre har kost med og trøstet Dennis, og så fikk vi besøk av legen som kunne fortelle oss at planen videre i første omgang kun blir en ultralyd til. Resultatet på ultralyden avgjør hva som skjer etter det igjen. Vi vet ikke hvor lenge vi må bli, men vi vet at vi hvertfall ikke får reise hjem i dag.

Ellers fikk nettopp Dennis besøk av sykehusklovnene! Noe så utrolig koselig. De banket på døren og spurte om de kunne få komme inn, og så sto de og pratet litt med han før de sang en sang for han. Da ble jeg virkelig varm i hjertet mitt, og selv om Dennis sannsynligvis ikke forsto noe av det var det veldig fint at de tok seg tid til å besøke han likevel.

Også fikk han et kort som han et kort av dem. På det står det «Vi traff deg ♥︎ Du var liten» Også tegnet hun en strek som viste hvor
liten han var. Hihi, det skal vi ta godt vare på. Ellers er ultralydtimen hans klokken 11:50, og før den tid skal vi bare kose masse med lille Dennis! Tusen takk for alle lykkeønskninger vi har fått. Det betyr masse i en så tøff tid som denne. ♥︎

Dennis sine smerte ble ikke bedre, og i formiddag bestemte vi oss derfor for å kjøre tilbake til sykehuset. Det ble ikke gjort noe særlig flere undersøkelser, de konkluderte bare med at han hadde forstoppelse, og planla å sette klyster på lille mirakelgutten vår. Heldigvis ombestemte legen seg og bestilte ny ultralyd for å dobbeltsjekke at det ikke kunne være tarminvaginasjon. Ultralyden dagen før hadde jo vist at alt var bra med tarmene hans, men da hadde han også vært rolig.

Da ultralyden ble tatt i dag hadde han klare smerter, og de fant også ut at han hadde tarminvaginasjon – det betyr at tynntarmen krøller seg inn i tykktarmen og kommer i klem. Dette gjør veldig vondt for Dennis, og det er også derfor han gråter ustoppelig i perioder. For denne tarmen sklir inn og ut, og når den er ute (slik den skal være) har han det helt fint. Men uansett – da de fant ut at han hadde tarminvaginasjon skjedde plutselig alt veldig fort!

De ringte og bestilte helikopter med det samme! Vi pakket tingene våre, klistret to tykke gule «puter» på hvert av ørene til Dennis – dette er da hørselsvern for babyer. Mens vi ventet på at helikopteret skulle komme satte de en veneflon i den lille hånden til gullgutten min! En stor, tykk sprøyte i den bittelille hånden. Da det var gjort fikk vi vite at helikopteret ankom om 10 minutter.

5-6 leger fra barneavdelingen fulgte oss bortover, og ingen av de hadde sendt en så liten baby avgårde med ambulansehelikopter før! Da vi kom opp på taket fikk vi vite at Christopher dessverre ikke fikk være med. Det var kun ett ledig sete i helikopteret, og der skulle jeg sitte med Dennis på fanget mitt. Ambulanselegen kom inn og hentet oss og så gikk vi ut på taket og inn i helikopteret.

Vi hadde ikke før satt oss inn, og så lettet vi! Det var første gang jeg fløy i helikopter – Dennis også! Bare 8 uker gammel. Helikopterturen gikk bra, han hadde heldigvis ikke vondt akkurat da, og 30 minutter senere landet vi i Bergen. Etter at vi landet fulgte helikoptermannen oss bort til en ambulanse som allerede sto og ventet. Vi hoppet inn i den, og så ble vi fraktet til akuttmottaket på Haukeland. Der ble vi tatt i mot av en barnekirurg som undersøkte Dennis en god stund. Dennis begynte å hylgrine i det vi gikk ut av helikopteret, og stanset ikke før lenge etter at vi var kommet på sykehuset.

Tanten til mamma som bor i Bergen og faktisk jobber på barneavdelingen på Haukeland kom og besøkte oss. Det var veldig godt å se et kjent ansikt i en så usikker og skummel situasjon. Legene fant mat og drikke til meg, og ba meg om å sette meg ned for å spise slik at jeg ikke gikk i bakken. For jeg var tydeligvis veldig blek. Etter at kirurgen hadde undersøkt han skulle han til ultralyd igjen. På dette tidspunktet var det SYV TIMER siden han hadde spist sist, men jeg fikk ikke lov til å amme han tilfelle det plutselig skulle bli operasjon.

Derfor kan dere jo tenke dere hvor vanskelig det var å holde han rolig. Han vridde på hele kroppen og skrek av full hans. De fant derfor frem sukkervann, og han fikk det underveis i undersøkelsen. De fant ingen invaginasjon på han nå – og så lenge tarmen er der den skal kan de ikke gjøre noe for å få han frisk. Konklusjonen ble da at vi ble innlagt på barnekirurgisk avdeling til observasjon over natten og så avgjør legene som kommer i morgen tidlig hva de skal gjøre for at Dennis skal bli bra igjen.

Han har hatt noen smerteanfall allerede etter at vi kom, og da gir vi han litt sukkervann for å prøve og roe han litt, og deretter masse kjærlighet! Absolutt ikke noe godt å se lille gullet mitt slik som dette – så jeg håper virkelig han får den hjelpen han trenger i morgen og at vi får vår smilende og blide Dennis tilbake.

Ellers har Christopher akkurat kommet til oss! Han ble kjørt opp av mormoren min – så utrolig snilt gjort! Tusen hjertelig takk! Nå skal vi prøve å få oss litt søvn. Ønsk gjerne vår lille skatt god bedring!

Legen kom til slutt i går kveld og da fortalte han oss at alle prøvene var fine, så de visste ikke hva som var galt, men de kunne tydelig se at han hadde magesmerter så de ville ta en ny sjekk og vurdering morgenen etter. Han sa også at det ikke ville bli gjort noe i løpet av natten, og siden vi bodde så nærme sykehuset kunne vi reise hjem på permisjon over natten dersom vi var tilbake igjen på sykehuset kl. 9 morgenen etter.

Å være på sykehus i seg selv er langt i fra det kjekkeste jeg vet om, og med en liten baby blir det bare enda verre, så derfor valgte vi å reise hjem. Natten gikk kjempe fin! Det virket ikke som om Dennis hadde vondt, og han våknet kun én gang for å spise, og sovnet igjen rett etterpå.

Da vi kom på sykehuset igjen klokken ni i dag morges gikk vi rett inn på rommet vårt og ble sittende å vente der i over tre timer før legen kom for å ta en ny vurdering av hva de skulle gjøre videre med Dennis. Han tok en utvendig sjekk og spurte hvordan natten og formiddagen hadde vært. Christopher hadde gått på jobb, så jeg svarte at han hadde hatt en kjempe fin natt, men hatt litt vondt i formiddag – men likevel mye bedre enn det har vært.

Etter mye om og men, og frem og tilbake, ble det konkludert med at Dennis fikk lov å reise hjem, men med åpen retur til mandag dersom han skulle bli verre igjen. Også måtte vi komme tilbake hvis det ikke bedret seg etter noen dager, hvis det ble verre, hvis jeg ikke får i han mat eller hvis han virker slappere.

På skjemaet for åpen retur står det forresten «magesmerter» på diagnose. Det er det eneste de vet! Stakkar lille gutten min – håper dette fikser seg av seg selv, og at vi slipper å dra tilbake på sykehuset.

Jeg skjønner ikke hvorfor denne gutten vår skal være så uheldig. Han får liksom alt, han som er så smilende og blid hver eneste dag. Han startet livet med morsmelkassosiert gulsott, som han slet med helt til han var 4-5 uker. Etter det fikk han navlebrokk, og den har bare blitt verre og verre, og større og større, siden den kom. Og nå mistenker altså legene at han har fått tarminvaginasjon – en veldig sjelden bivirkning etter rotavirusvaksinen som han tok forrige tirsdag.

Fra og med to dager etter vaksinen og frem til nå har han grått utrøstelig lenge hver eneste dag. Disse gråteperiodene har også kommet oftere og oftere og vart lenger og lenger. De siste dagene har det også vært om natten. I starten var det kun på dagtid, men nå griner han nesten døgnet rundt. Det er veldig klart at han har store smerter i magen, og vi kontaktet derfor helsestasjonen i dag morges etter nok ei søvnløs natt. Hun sendte oss videre til fastlegen som igjen ringte sykehuset for å legge oss inn.

Dennis har vært gjennom mange prøver i dag. Full legesjekk, puls og blodtrykk er målt, han har blitt både veid og målt lengde, tatt ultralyd av magen hans, blodprøver fra hælen, urinprøve og så videre… Nå sitter vi på rommet vårt på barneavdelingen og venter på legen. Forhåpentligvis kan han gi oss bedre svar, for så langt vet vi egentlig ikke noe mer enn at Dennis har veldig vondt en eller annen plass.