Jeg trenger hjelp!

Før jeg legger vekk macen for kvelden vil jeg gjerne spør dere om en aldri så liten tjeneste! Det har seg nemlig slik at det fremdeles er noen av mine følgere som ikke har fått med seg at jeg har startet ny blogg på eget domene. Og nå trenger jeg deres hjelp til å nå ut til dem slik at de får det med seg.

Lik gjerne facebooksiden min også, så får du med deg når det kommer nye innlegg, konkurranser og info som ikke kommer på bloggen:

Jeg håper du ønsker å hjelpe meg med det ved å dele dette blogginnlegget på facebook ved hjelp av knappen under her!

Farfar sitt siste hvilested

I dag var det tid for farfar sin begravelse. Den foregikk i Udland Kirke og er en av de fineste begravelsene jeg har vært i. Ikke at jeg har vært i så veldig mange altså, men denne var likevel uten tvil veldig, veldig fin. Kirken var også stappfull av folk – så det er tydelig at farfar var en god mann som gjorde godt inntrykk på de aller, aller fleste.

En annen ting det var masse av i kirken var blomster! Farfar var veldig glad i nettopp dét. Hans store lidenskaper var blant annet blomster, hagearbeid og fugler. Jeg tror nok han hadde blitt glad og rørt om han hadde fått sett dem. Både blomstene og folkene.

I tillegg til at presten fortalte fine ord og en kort oppsummering av livet til min kjære, elskede farfar ble det også synget “Jag trodde änglarna fanns“. Det var sangen til farmor og farfar, og det var utrolig sterkt å høre. Men samtidig veldig fint.

Kisten ble bært av nær familie med hans to sønner, min pappa og onkel, fremst. Han ble begravd på den nye gravlunden til Udland kirke. En veldig fin plass som jeg er sikker på at farfar trives på. Alle blomstene rundt seg kommer han i hvertfall til å trives med, og det røde hjertet i midten fikk han av sitt kjære oldebarn, lillegutt, som han alltid kalte Dennis for.

Etter at kisten var senket ned i jorden og selve begravelsen var over, tok jeg Dennis med meg bort til farfar og fortalte han at vi lovet å komme på besøk med jevne mellomrom slik at han får se utviklingen til “lillegutt”. Vi skal blant annet komme å vise han at Dennis har lært seg både å sitte, gå og snakke.

Hvil i fred, kjære farfaren min, du fortjener å ha det fredfullt og godt nå.

Hvil i fred, kjære farfar!


Etter flere år med kjemping mot kreften vant dessverre denne stygge sykdommen til slutt. I dag tok du ditt siste åndedrag etter mange lange måneder og uker med mye smerter, lite næring og inn og ut av sykehuset. Det har vært perioder vi trodde du hadde vunnet, at kreften endelig hadde tapt, men plutselig kom den tilbake fortere enn noen kunne forutse. Den spredde seg fra det ene organet ditt til det andre, og helt mot slutten nådde den til og med hodet ditt, farfar.

Det er ingen som fortjener å få kreft, men du var en av dem som fortjente det aller, aller minst. Du var alltid så snill og god! Heldigvis fikk du treffe oldebarnet ditt før du sovnet. Ditt aller første oldebarn som du var så ufattelig stolt over. Du strålte og lyste opp hver eneste gang Dennis var i samme rom som deg – og du tok ikke øynene fra han før vi gikk igjen.

På dåpsdagen til Dennis kom vi på besøk til deg på sykehuset, og da ble du så rørt at du begynte å grine. Du syntes han var så fin! Det er godt å tenke på at du fikk oppleve disse gledene oppi alt det vonde og triste. Jeg håper Dennis klarte å gjøre den siste tiden din litt bedre enn den egentlig var.

Jeg er også veldig glad for at Dennis og jeg fikk muligheten til å komme på besøk til deg på sykehjemmet i dag, sammen med mange andre som er veldig glad i deg. Jeg vet ikke om du fikk med deg at vi var der, men det håper jeg. Jeg håper også at du har det godt nå, og at du er på et bedre sted.

♥︎ Hvil i fred, kjære farfar ♥︎

Deler jeg for mye av sønnen min på internett?

Helt siden jeg ble mamma for litt over en måned siden har det haglet inn sinte kommentarer som omhandler hva jeg deler her på bloggen. Tidligere var det sjeldent disse kommentarene kom, men etter at Dennis ble født kommer de flere ganger i uka. Kommentarer som er fulle av aggresjon, og som i hovedsak går ut på hvordan jeg i alle dager kan dele så mye av livet til Dennis på bloggen, hvor dårlig mor jeg er som legger ut om livet hans og absolutt ikke skjermer han for noenting.

Det er klart jeg blir lei meg av slike kommentarer. Hvilken mamma ville ikke blitt det? Spesielt om man nettopp har fått sitt første barn og er usikker på alt som omhandler dette store ansvaret. Jeg må innrømme at jeg gruet meg til akkurat dette mens jeg gikk gravid også, for jeg regnet med at jeg kom til å få litt kritikk for å blant annet vise bilder av han på bloggen, men at det ville bli så ille hadde jeg aldri trodd! Dere har jo alltid vært så snille med meg. Heldigvis er de fleste av dere det fremdeles, men enkelte raser virkelig fra seg i kommentarfeltet. De verste kommentarene lar jeg til og med være å godkjenne, rett og slett fordi det bare skaper negativitet.

Men poenget er at ettersom jeg gruet meg en del til denne biten av mammarollen, det å velge hva som er rett og galt å dele, har jeg naturligvis tenkt godt igjennom hvor mine grenser går. Jeg har pratet med Christopher om det, og vi har funnet en løsning som vi trives veldig godt med. I hovedsak går den ut på at vi aldri skal dele bilder av Dennis hvor han er helt naken eller bilder der kjønnsorganet hans vises. Vi skal heller ikke dele bilder eller gjenfortelle hendelser som vi tror han ville vært flau over når han blir eldre og forstår mer.

På den måten har vi allerede luket vekk en god del, og vi skjermer han ganske mye ved å kun dele det morsomme, kjekke og fine! Jeg tenker også alltid godt igjennom det jeg skriver før det deles på bloggen, og jeg setter meg inn i Dennis sin situasjon ved å se for meg at mamma hadde delt dette på nett om meg da jeg var liten – om jeg selv ikke hadde likt det, klikker jeg selvsagt ikke publiser. De historiene og bildene gjemmer vi heller til fotoalbumet hans.

Når det er sagt synes jeg egentlig at det er opp til meg, som mamma til min sønn, å velge hva som er greit og ikke greit å dele på bloggen min. Så kan du avgjøre hva som er greit og ikke greit for deg å dele om ditt barn. Heldigvis er vi alle forskjellige – for mens noen bretter ut alt om livet til barna sine er det andre som aldri deler et eneste bilde – og godt er det.

Velkommen til verden, Dennis!

Endelig! Endelig er han her. Det vakreste mennesket jeg har sett i hele mitt liv. Så liten, så perfekt og bare vår. Tenk det! Jeg er i lykkerus enda og har vel ikke landet helt etter fødselen. Det har ikke den nybakte pappaen heller. Vi er så forelsket, så lykkelige og så utrolig takknemlige for dette lille mirakelet vi nå endelig kan holde i armene våre etter ni lange og tunge måneder.

Dennis var 3540 gram og 50 centimeter lang, og han brukte under 12 timer på ferden ut i den store verden (der kun 4 av dem var aktiv fødsel). Jeg skal selvsagt dele hele fødselshistorien min med dere når tiden er inne, vi må bare få lande litt først. Nå skal jeg legge vekk macen og prøve å få meg litt søvn samtidig som jeg beundrer mitt lille nyfødte barn.

Jeg er så lykkelig!