Tanker og følelser

Etter ei uke med tett nese, hosting og feber som kommer og går ringte vi legen i dag morges. Nå var det på tide at noen fikk se på han og finne ut hva som var galt. Vi fikk time allerede 80 minutter senere! Da vi kom ned til legesenteret ble vi ropt inn akkurat på tiden, til tross for at det var nok så fullt av folk. Veldig takknemlig for det!

Legen undersøkte først ørene til Dennis. Han kikket inn, og fant allerede noe han ikke likte. Kikket en gang til, sa ingenting, men gikk plutselig ut og kom tilbake med et større øreapparat. Dette var et apparat som skulle sjekke om Dennis hørte noe. Hjertet mitt dunket litt ekstra fort samtidig som jeg kun tenkte én ting «Er sønnen min døv!?».

Legen sa ikke så mye enda, bare at han hadde funnet noe, men at han ville sjekke resten av Dennis også. Så jeg ble bedt om å kle av han. Legen lyttet på lungene og kikket ned i halsen. Etterpå fikk Dennis leke med trepinnen mens legen kunne forklare oss at Dennis har fått noe som heter Sekretorisk Otitt.

Det betyr at Dennis har væske i mellomøret. En tykk, seig væske som gjør at øret ikke fungerer som det skal. Han har derfor nedsatt hørsel, og kan få det for alltid om han ikke blir bedre. I de fleste tilfeller er det heldigvis kun midlertidig. 4 av 10 blir bedre av seg selv uten behandling, men det er riktignok ikke så vanlig med så små babyer. Vi må derfor innstille oss på at det blir operasjon etterhvert. Da vil han få satt inn et dren for å gjøre at han får normal hørsel igjen.

Det som riktignok øker sannsynligheten for at dette kan gå over av seg selv er tørt og varmt klima. Helt ideelt hadde det derfor vært å reist til syden for å få det til å tørke ut av seg selv. Heldigvis skal vi til Spania med rundt 40 grader i over tre uker i sommer. Så vi krysser fingrene for at det kan gjøre at dette går over av seg selv. Ellers må vi uansett tilbake på kontroller for å følge med på hvordan dette utvikler seg.

Dennis har også vanlig forkjølelse, som er det som har utløst sykdommen. Dette betyr også at Dennis er et såkalt ørebarn, som er mer sykt enn andre, og får blant annet mye oftere og lettere ørebetennelser. En nokså trist nyhet egentlig.

Jeg vil gjerne høre deres erfaringer om noen har hatt barn med Sekretorisk Otitt!

I år tror jeg det er første året til Christopher og meg der vi har vært hver for oss på selveste valentineskvelden. Vi har aldri gjort kjempe mye ut av akkurat denne dagen, men vi har som oftest pleid å gå på en aldri så liten date likevel. Enten om vi har slappet av hjemme med levende lys og en god middag eller om vi har vært på kino, restaurant eller bowling – så har vi alltid gjort noe.

I år var det derimot veldig annerledes. Ikke at jeg har noe i mot det heller, for i år hadde vi faktisk Dennis med oss på denne dagen. Men ellers gjorde vi ikke noe spesielt. Vi var hjemme i stuen og slappet av, også gikk Christopher på jobb kl.14 mens jeg ble hjemme med minsten. Da han hadde lagt seg satt jeg alene på valentinskvelden, og selv om det kanskje høres veldig stusselig ut må jeg innrømme det var litt deilig også. Godt å slippe styret!

Heldige er jeg uansett, for Christopher kom hjem fra jobb med en nydelig bukett røde roser! Jeg er super takknemlig. Spesielt fordi vi er så flinke til å sette pris på hverandre alle andre dager i løpet av året – og trenger derfor ikke valentinsdagen for nettopp det.

Jeg blir stadig overrasket over hvor mange (og ikke minst sterke) meninger mennesker har angående amming. Hvorfor er det så mange andre som bryr seg om akkurat det, når det egentlig kun angår moren og barnet som ammes. Hvorfor skal en forbipasserende bry seg om at en baby får mat av mammaen sin på en kafé. Om moren er komfortabel med å sitte blant folk når hun ammer er det vel bare det som betyr noe? Eller hva med alle de som blir sjokkert når jeg sender en snap av at jeg ammer sønnen min på 10 måneder (!!!). 10 måneder folkens. Det er nettopp det som gjør at jeg er nødt til å skrive dette innlegget.

Jeg har vært veldig heldig med ammingen, og det har i all hovedsak gått som en lek. Ingen brystbetennelser, tette melkeganger, lite melk eller andre slike problemer. Likevel har Dennis og jeg hatt våre utfordringer vi også. Blant annet ble han født med morsmelkassosiert gulsott, melken min gjorde han bare sykere. Vi kom oss gjennom det, og fullammet til han ble 6 måneder.

Etter at han fikk smake fast føde ble puppen mindre interessant og vi hadde en lang periode med brystnekt. Jeg kjempet likevel for å beholde melken og kunne fortsette ammingen. Det gikk seg etterhvert til og jeg kan stolt meddele at Dennis har fått lysten tilbake. Han roer seg fullstendig ned når han blir ammet og nyter melken, kosen og alt som hører til.

For et par dager siden la jeg ut en snap av at jeg ammet han om kvelden, og skrev en tekst om hvor mye jeg verdsatte disse øyeblikkene. Det var da jeg fikk et par svar av den negative sorten. Noen som spurte på en negativt ladet måte «om jeg virkelig ammet enda!?», «skal han ikke snart få skikkelig melk?». Det var ikke mange, men det irriterte meg likevel!

En baby på 10 måneder kan få kumelk ja, men man skal starte rolig med det for å tilvende magen. Når det er sagt sier landets helsemyndigheter at morsmelk (eller morsmelkerstatning) skal være hovednæringen hele det første leveåret. Det vil si at hvis jeg skulle sluttet å amme nå kan likevel ikke Dennis få vanlig melk som hovednæring, da måtte han fått morsmelkerstatning. Og alle vet vel at morsmelk absolutt er det beste alternativet om det er mulig. Visste dere forresten at Verdens Helseorganisasjon i tillegg anbefaler amming til barnet blir 2 år?

Statistikken over hvor mange som blir ammet i dag skremmer meg også veldig! Jeg trodde tallet skulle være mye høyere. Det er synd at pupper er så seksualisert i dagens samfunn at mødre skammer seg når de ammer offentlig. For visste dere at det nå kun er 17 % av alle barn som blir fullammet til de er 6 måneder. Og at bare 35 % av alle barn blir ammet til de er 1 år? Det er skremmende lave tall synes jeg. Morsmelk og amming er så viktig!

Så, det var litt generell fakta, litt egne meninger og utblåsning av frustrasjon. Når det er sagt vil jeg gjerne fortelle dere at Dennis og jeg har som mål å amme til han fyller 1 år. Om vi fortsetter etter det får være opp til han. Havner han i en periode med brystnekt igjen etter han har fylt 1 år kommer jeg ikke til å pushe på som jeg har gjort til nå, men om ikke fortsetter vi til han ikke vil mer.

Hvor lenge ammet du?

Helt siden jeg fant ut at jeg var gravid for over 1,5 år siden har vi bare kommet nærmere og nærmere hverandre. Vi hadde et veldig godt forhold fra før også, men det var først etter at jeg selv skulle bli mamma at jeg virkelig kjente på takknemligheten for at jeg kunne snakke med deg om alt. Du har hjulpet meg så masse opp gjennom årene, både som sykepleier, bloggmanager, jordmor, privat sjåfør, barnevakt, fotograf, stylist, kokk, husvert, og listen er lang!

♥︎ Av alle mammaer i hele verden er jeg så takknemlig for at akkurat du ble min ♥︎

Jeg kunne skrevet side opp og side ned om deg mamma, men jeg både håper og tror at du allerede vet hvor mye jeg verdsetter og elsker deg. Nettopp derfor unner jeg deg en jentekveld sammen med meg og Marthe i kveld. En kveld hvor vi skal kose oss på kino med en film som er skikkelig oss! Dét skal vi gjøre i dag. En perfekt avslutning på en veldig fin morsdag.

♥︎ ♥︎ ♥︎

Kjære lille vennen min. Tenk at i dag er jeg så heldig å få oppleve min aller første morsdag. En morsdag for deg kommer nok til å handle om å vise at du setter litt ekstra pris på meg. Noe som så klart er kjempe koselig, men jeg tror likevel at jeg kommer til å være den som synes denne dagen betyr aller mest.

En morsdag for meg er en dag hvor jeg tenker ekstra mye over hvor heldig jeg er som får lov til å være akkurat din mamma. Jeg får lov til å se deg vokse opp. Jeg får lov til å ta del i dine opplevelser, dine opp- og nedturer, din utvikling og ditt liv. Jeg føler meg som verdens heldigste som faktisk får lov til å se deg vokse opp. Tenk at akkurat jeg fikk den viktige oppgaven.

Nå når jeg tenker tilbake på et liv uten deg får jeg vondt i hjertet. Jeg blir så redd når jeg reflekterer over alle tilfeldighetene som gjorde at det var akkurat Christopher og jeg som endte sammen. Og at det ikke skulle mer enn en helt tilfeldig fest til for at vi skulle bli oss, og for at du ble skapt noen år senere.

Livet mitt gav ingen mening før jeg fikk deg. Det er først nå jeg vet hva jeg vil med livet mitt. Jeg ser for meg en fremtiden, og har planene klare for hver minste detalj. Jeg føler ikke jeg lenger går og famler i mørket uten å vite hvor jeg er på vei. Livet mitt er tilnærmet perfekt, og for akkurat dét er jeg ekstremt takknemlig!

I dag er en dag hvor jeg får kjenne litt ekstra på hvor heldig jeg er som har en så flott gutt som kaller meg mamma. Jeg skal gjøre mitt ytterste for å være den aller beste mammaen du noensinne kan forestille deg. Mitt mål er å gi deg et liv rikt på kjærlighet og omsorg. Du skal aldri føle deg alene, forlatt eller fortapt. Mamma kommer alltid til å være her for deg!

Min lille, store og vakre gutt! Jeg elsker deg så høyt!

Hva er vitsen med å dele lavkarboreisen min med dere om jeg ikke skal være helt ærlig? Derfor har jeg bestemt meg for at dere skal få vite om nedturen denne helgen. Jeg har nemlig holdt meg 110 % borte fra all høykarbomat, helt frem til i går… Med alkohol innabords, og chips og sjokolade i skåler på bordet ble jeg for svak. Det begynte først med et enkelt chipsflak før jeg til slutt mistet tellingen på hvor mange hender jeg gomlet i meg.

Utskeielsen stoppet heller ikke der. Da jeg våknet i dag morges passe kvalm og i dårlig form fristet det lite med mat med masse fett og 0 karbo. Det ble derfor til at jeg syndet – igjen! McDonaldsmat tilfredstilte behovet mitt. Ikke nok med det, men jeg gikk også får en big tasty bacon meny MED jordbærmilkshake! Med andre ord, det finnes vist ingen mellomting her i gården.

Nå når jeg likevel er (skikkelig!) ute av ketose har jeg derfor bestemt meg for å ta en fri helg der jeg spiser akkurat det jeg vil. Nå er det tross alt morsdag, bursdag og bollesøndag, så tidspunktet passet veldig godt. Nå skal jeg nyte alt jeg har savnet og så gå på igjen for fullt på mandag.

Husk at det er lov å skeie ut, så lenge det ikke skjer for ofte! Og når det først er spist så er det spist. Ingen vits i å angre, man får det ikke ugjort uansett. Se heller fremover og legg en plan du klarer å holde deg til!

 

Nå trenger jeg deres aller beste tips! I dag var vi på besøk i begge de to aktuelle barnehagene, og vi aner virkelig ikke hvilken vi skal velge. Hensikten med besøket var å finne en favoritt, se hvem som skiller seg ut og hvor vi tror Dennis kommer til å trives best. Men, det som egentlig skjedde var at barnehagen vi egentlig hadde på en foreløbig andreplass plutselig ble favoritten etter dagens besøk.

Og da er vi like langt igjen! Jeg prøve å liste opp positive og negative sider. Kanskje dere kan hjelpe meg litt med akkurat denne biten, se hvilken dere hadde valgt ut i fra listene under?

Barnehage nr. 1

Positivt

Beliggenheten, ligger kun 2-3 minutter i bil fra huset vårt. Veldig godt rykte. Har buss, så får reist på turer og oppleve en god del. Åpningstidene, de har åpent såpass lenge at jeg får hente uansett hvilken vakt jeg skulle ha.

Negativt

Større barnehage med flere ansatte og flere barn. Usikkerheten rundt at han alltid vil bli sett. Stort og uoversiktlig område.

Barnehage nr. 2

Positivt

Akkurat passe stort, så du er helt sikker på at alle vil bli sett. Store naturområder å leke i ute. Høner som går fritt rundt i uteområdene i barnehagen, kaniner, ender – og i perioder lam og kyllinger – inne på området. Godt rykte. Spiserutinene passer veldig godt med slik Dennis er vandt til nå.

Negativt

Beliggenheten, det tar oss omtrent 15 minutter uten rush, men samtidig ligger det kun 6-7 minutter videre fra min arbeidsplass. Åpningstidene, barnehagen stenger samtidig som jeg slutter om jeg har senvakt, så da er vi eventuelt avhengig av at Christopher slutter tidligere eller andre kan hente.

Dette valget er så viktig, og derfor er det så vanskelig å vite hva jeg skal gjøre. Det kommer til å ha så mye å si med tanke på hvordan Dennis blir som person, hva han får oppleve og hvordan han utvikler seg.

Så, vær så snill å hjelp meg, for jeg står virkelig helt fast! Ut i fra det jeg har fortalt, ville dere søkt på barnehage nr.1 eller nr.2, den andre kommer uansett på andrevalget.

Kjære lille, store, babyen min. Tenk at du snart skal feire din aller første bursdag. Fødselsdag. Ett år siden fødsel. Allerede..? Tiden flyr avgårde med deg i mitt nærvær, og jeg begynner nesten å bli litt bekymret for at resten av livet mitt skal rase avgårde like raskt.

Jeg vil jo ha så mye tid sammen med deg som mulig! Jeg merker jeg er mye mer forsiktig nå enn før du kom til verden. Nå bekymrer jeg meg over alle små ubetydelige farer som truer rundt ethvert hjørne. Farer som plutselig kan dra deg fra meg. Dra meg fra deg.

Min største frykt er at du skal miste meg. Tenk om du må vokse opp uten mammaen din. Tårene presser på bare jeg skriver det. Men sannheten er at jeg tenker på det veldig ofte. Hver eneste dag leser vi om mennesker som omkommer i bilulykker, mennesker som blir syke og mennesker som av ulike årsaker avslutter livene sine før de i det hele tatt ha begynt.

Tenk at jeg selv en gang tenkte på å avslutte livet mitt.

Da ville jeg aldri møtt deg og du ville aldri fått det livet du virkelig fortjener. Livet jeg skal sørge for at du får. Jeg må bare finne ut av en ting først. Finne ut hvor linjen mellom overbeskyttende og forsiktig egentlig går. Er jeg overbeskyttende når jeg hver eneste dag tar deg med inn på badet når jeg skal tisse i frykt for at noe skal hende deg de 30 sekundene jeg er borte..?

Vet ikke helt enda.

Når det er sagt regner jeg med svarene kommer av seg selv. Med tiden. Det blir nok bedre etterhvert når bekymringene mine for at det skal hende oss noe roer seg, og jeg i stedet klarer å nyte hver eneste dag til det fulle.

Du er det absolutt beste som har hendt meg Dennis, og jeg håper virkelig jeg får tilbringe uendelig mange tiår sammen med deg!