Mine tanker angående alt det vonde!

Hei dere! Først og fremst, beklager for null oppdatering i dag, men jeg trengte rett og slett litt tid for meg selv. Mobiltelefonen har jeg slått av for lengst, og nå vurderer jeg å slå av kommentarfeltet her inne også. Mange av dere har allerede fått med dere alt det vonde som har skjedd, men langt i fra alle. Jeg har heller ikke fått fortelle min side av saken enda, så det tenkte jeg å gjøre nå.

Dette er så ufattelig vondt og sårt for meg at jeg i et svakt øyeblikk tidligere i dag vurderte å slette hele bloggen og bare koble helt ut fra virkeligheten. Ikke vil jeg forlate huset. Ikke vil jeg møte andre mennesker enn min lille familie. Ikke vil jeg dra på butikken. Trening. Alt er vanskelig og det fortsetter bare å bli verre etterhvert som flere usanne rykter florere og stygge kommentarer hagler inn.

Først av alt kan jeg nevne at det dreier seg om et blogginnlegg som en annen blogger publiserte på sin blogg i går. Hun sendte meg ingen melding i forkant av innlegget for å prøve å ordne opp på privaten, men braste heller rett ut med det til hele Norge.

I innlegget legger hun ved skjermbilder fra to av mine tidligere blogginnlegg vist ved siden av hennes blogginnlegg. Der viser det at jeg har kopiert deler av teksten og forandret litt på det for å få det til å passe min egen situasjon. Dette legger jeg meg fullstendig flat for. Jeg beklager på det sterkeste og vet absolutt at det var ufattelig dumt gjort av meg.

Når det er sagt vil jeg gjerne forklare handlingene mine. Ikke unnskylde dem, for som sagt vet jeg det var feil av meg. Men kanskje det kan få dere til å forstå min side også.

Jeg har tidligere vært åpen om jobbsituasjonen min og såvidt nevnt at vi sliter økonomisk. Og når man går gjennom tunge tider og samtidig har et barn man må forsørge blir man desperat. Jeg famlet i mørke og gjorde dumme ting i håp om å bli sett og dratt opp av gjørma. Når jeg ikke fikk positiv respons på noen av jobbsøknadene jeg sendte rundt (som virkelig var mange!) prøvde jeg desperat å nå bloggtoppen ved å vri om på to blogginnlegg jeg så hadde gitt god respons hos en blogger, om til mine egne.

Vi vet jo alle at toppbloggere tjener MYE!

Jeg har imidlertid innsett at dette var fullstendig feil, og absolutt ingen god løsning, og har derfor slettet de to innleggene. MEN så kommer det til denne andre bloggeren som la ut dette på sin blogg. Hun har flere lesere enn meg, og en hær av fans som trosser alt for å forsvare henne. Det endte med at stygge meldinger og trusler hagler inn både på min private messenger og åpent i kommentarfelt flere steder. Usanne rykter blir også spredd som ild i tørt gress!

Det gjør vondt det!

Greit nok at jeg dreit meg ut, men å true med å slå ned noen, si de bør ta selvmord, spre rykter om at jeg lager tråder om meg selv på kvinneguiden (som ikke finnes sant i det hele tatt! Aldri opprettet en eneste tråd på kvinneguiden engang) og lire fra de verst tenkelige grusomhetene som finnes bør vel være langt over grensen for hva som er greit? Plutselig ble denne saken mellom meg og henne til et «alle mot en» angrep åpent over internett.

Jeg er ikke laget av stein, og når jeg attpå til har en historie med både mobbing og angst fra ungdomstiden er det klart dette bringer det mørke opp til overflaten igjen. I motsetning til tidligere velger jeg derimot å være åpen om det nå når det skjer. For uansett hva jeg hadde gjort er det ingen som fortjener å få så mye dritt slengt etter seg. Det er ingen som fortjener å være redd for å gå ut døren fordi andre sier de skal slå deg ned neste gang dere sees. Det er ingen som fortjener å bli uthengt, mobbet eller angrepet uansett hva de gjør.

Heller ikke jeg for at jeg i et svakt øyeblikk kopierte deler av et blogginnlegg fra en annen.

I gang med et STORT og spennende prosjekt!

Herregud! I dag har jeg holdt på med et veldig spennende prosjekt store deler av dagen, og har derfor ikke rukket å oppdatere dere før nå. Jeg føler ikke jeg klarer å lande skikkelig nå som jeg endelig har kvelden fri, for jeg er så gira, spent og ikke minst letta! Letta for at det muligens har ordnet seg for oss. Glad for muligheten og spent på hva fremtiden bringer!

Ting ser så mye lysere ut nå, og det er kun takket være dette spennende prosjektet! En av mine største drømmer kan faktisk gå i oppfyllelse ganske snart. Det er så surrealistisk å tenke på. De av dere som følger meg tett på alle sosiale medier og nettverker har muligens fått det med dere i løpet av dagen. Om ikke er det enda mulig å oppdage det!

Tenkte det kunne være litt spennende å se om noen allerede har fått det med seg? Om ikke deler jeg den store nyheten allerede i morgen – så følg med da!

En liten forklaring

annonse

Skjørtet mitt er helt nydelig! Ganske kort, men det er shorts inni. Er dessverre utsolgt i hvitt, men finnes fremdeles i svart og gult HER. Toppen er fra h&m, men du finner lignende HER.


Det er så rart hvor fort denne bloggen påvirkes av private ting som skjer i livet mitt. Det er ikke alt jeg har lyst til å dele, og det som er synd er at det skinner så godt igjennom med det samme jeg er inne i en slik periode av livet. Som nå for eksempel. I går publiserte jeg ett innlegg, kun ett – noe som i seg selv er uvanlig. Men på toppen av det hele var det også et gørr kjedelig innlegg med bilder som var tatt flere dager i forveien.

Jeg skulle så gjerne hatt den evnen å bare legge alt til sides når jeg delte noe her, men dessverre klarer jeg ikke det. Siden dag én har jeg vært åpen og ærlig om både opp- og nedturer her inne, og det gjør det (u)heldigvis også vanskelig å late som ingenting når jeg egentlig ikke har det bra.

Derfor tenkte jeg det var bedre å bare la bloggen stå tom i går kveld. For utenom det ene innlegget om morgenen, så fikk jeg heller komme sterkere tilbake når hodet var på riktig plass. Noe det er nå! Og selv om jeg ikke ønsker å si noe om hva som har skjedd kan jeg bekrefte at det ikke er noe alvorlig altså. Bare en helt vanlig, men dessverre litt for privat, hendelse.

Så, der har dere en liten forklaring på gårsdagen, så kan jeg love dere mer inspirerende innhold fremover!

Sammenbrudd i hagen

Jeg jobbet i hagen helt i min egen verden. Christopher og Dennis var inne og spiste lunsj mens jeg målte opp, saget og snekret sammen plantekassen. Ei humle svevde så fint forbi meg, fuglene sang og jeg kunne høre barna fra barnehagen rett bortenfor hyle, le og leke.

Jeg hørte lyden før jeg så det. Den dundrende, jevne lyden. Hørte ikke lengre lyden fra barna og fuglene. Kun denne. Jeg kikket opp og fikk øye på det knallgule helikopteret. Aner virkelig ikke hvorfor jeg reagerte så kraftig som jeg gjorde akkurat denne gang, for jeg har sett luftambulansen mange ganger etter at vi selv ble fraktet i det. Kanskje det var det at det kom så brått på, eller at det fløy så lavt. Eller kanskje at jeg sto alene? Eller at jeg var ute og dermed hørte lyden så mye bedre enn tidligere når jeg har sett det gjennom stue- eller bilvinduet.

Den lyden jeg hørte på i en liten halvtime mens panikken stormet inni meg for ett år siden. Med en knøttliten Dennis mot brystet mitt satt jeg der med hørselsvern som fikk den dundrende lyden til å høres ut som den kom innenfra. Som om det var hjertet mitt som bråket. Eller hjernen. Eller bare frykten.

Denne lyden og synet av det gule helikopteret som for over himmelen tok med med ett tilbake til da Dennis og jeg ble fraktet til Haukeland Sykehus i all hu og hast sent en søndagskveld. Han var så liten og skjør, og bare 6 uker gammel. Tenk hvor galt det kunne gått.

Tårene mine strømmet nedover kinnene mens jeg lot følelsene slippe innpå meg. Følelsene jeg stengte ute den gang. De jeg ikke kunne la gå innpå meg da fordi jeg måtte være sterk og Dennis trengte meg. Hadde jeg ikke stengt dem ute da jeg satt i det helikopteret er jeg sikker på jeg hadde kollapset. Men nå kom de. Og de kom skikkelig!

Så forferdelig lite skulle altså til for at jeg plutselig gikk fra å snekre lykkelig i min egen verden til å sitte på knærne i hagen mens tårene strømmet. Både i frykt og panikk – fordi det er de tankene jeg forbinder med luftambulansen nå. Tristhet med tanke på hvordan det kunne gått. Men også lettelse for at det faktisk gikk bra, og at Dennis nå er en frisk og blid gutt som ikke bærer noen preg av det som skjedde.

Nå sitter jeg inne og prøver å samle meg litt. Få ut disse følelsene slik at jeg kan gå ut å jobbe videre.

Fader, følelser er noe herk.

Slik er mammakroppen!

Det sier seg selv at kroppen forandrer seg masse når man på bare ni måneder bærer frem og føder et barn. Legger man til en vektoppgang på 35 kilo og nok morsmelk til å mette alle barna i Afrika begynner forskjellene virkelig å bli store. Jeg tenkte derfor jeg kunne fortelle dere litt om hva som har skjedd med min kropp etter at jeg gikk gravid. Føler dette er et ganske tabu tema egentlig, noe som er ganske trist – så forhåpentligvis kan det hjelpe andre til å være åpne om sine forandringer også, og plutselig ser man at man absolutt ikke er alene om å føle det slik.

Navlen min

Okei, dette er faktisk en av de verste forandringene skal jeg være ærlig. Ettersom jeg hadde navlepiercing før jeg ble gravid og fikk gigastor mage strakk piercinghullet seg veldig. Det var like før det revnet opp på slutten, og nå som magen har trukket seg tilbake igjen er huden enda veldig slapp rundt navlen. Piercingen henger faktisk ned i navlen, og jeg hater, hater, hater det.

Strekkmerker

Bare for å påpeke det: det grønne bakom piercingen er ikke skitt, men rett go slett en reaksjon på piercingen ettersom jeg har nikkelallergi. Skrubber det bort hver dag, men vil ikke ta den ut før jeg har kjøpt meg en ny, nikkelfri.

Kanskje den vanligste forandringen selv om det er få som snakker høyt om det? Hele lårene mine, litt av rumpa, magen, hoftene og puppene mine ble dekket av strekkmerker. De kommer jeg alltid til å bære med meg, men heldigvis har de gått fra å være blå/lilla til å bli hvite. De plager meg heller ikke noe særlig lengre. Før gjemte jeg de så godt jeg kunne, mens nå er jeg egentlig litt stolt over å gå rundt å vise så tydelig at jeg har bært frem barnet mitt.

Puppene

Dette punktet er et kapittel for seg selv. Det er egentlig helt sinnsykt hvor store forandringene har vært her, og jeg skjønner ikke hvordan en kroppsdel kan forandre seg så mye og så mange ganger på så kort tid. Før jeg ble gravid brukte jeg D-cup. Under svangerskapet este jeg ut både her og der, og da ble naturligvis puppene også større. Jeg brukte vel F-cup mot slutten av svangerskapet. MEN SÅ kom melken, og i takt med at kroppen hadde fødd og var på vei til å trekke seg sammen igjen fortsatte bare puppene å vokse samtidig som de fylte seg med melk. H-cup på det største. Jeg sluttet å amme, og huden ble mega slapp! Jeg gikk tilbake til F-cup, noe jeg også har nå, men huden holder endelig på å trekke seg tilbake igjen her også.

Magen

Jeg har egentlig alltid hatt en ganske flat mage, men etter svangerskapet er den blitt helt annerledes. Fettet på magen vil liksom ikke slippe, selv om det var det som forsvant først før jeg ble gravid. Huden er også fremdeles ganske slapp her, så om jeg bøyer meg ser jeg plutselig gravid ut igjen… Krysser alt jeg har for at huden trekker seg sammen her også til slutt!

Fortell meg gjerne hvordan kroppen DIN har forandret seg etter et svangerskap, og del innlegget for å normalisere skavanker her og der etter å ha bært frem et (eller flere) barn.

Sophie Elise har skrevet om meg!

Jeg sto på hodet ute i hagen med håret oppsatt i en veldig rotete dult, bare shorts, bikinitopp og arbeidshansker på kroppen og skitt fra jorden helt opp til knærne da mobilen plutselig vibrerte i baklomma. Jeg la fra meg den lille spaden, satte meg på en stein og tok en velfortjent liten pause mens jeg kikket gjennom varslene mine. «2 nye likes på et instagrambilde», «ny kommentar på facebook», «noen nye snapper» og «Sophie Elise Isachsen har tagget deg i et innlegg»… Eh, hva? Øyenbryna mine for sammen, og jeg leste en gang til for å forsikre meg om at hjernen min ikke spilte meg et puss.

Klikket på linken og irriterte meg over at internettet var så tregt her ute i hagen. Kikket på hjulet som snurret rundt på den hvite skjermen. Sveipet ned, slo a wifi og slo på mobildata. Statusen kom med en gang. Jeg var tagget sammen med et knippe andre navn, og under var det en link til et blogginnlegg. «noen bloggere som fortjener skryt» var overskriften. Haken min falt helt ned på brystet før jeg klikket på linken.

Skumleste nedover helt til jeg så mitt eget navn. På Sophie Elise, en av Norges mest leste blogger, sin blogg. Altså! Skjedde virkelig det her. «..en jente jeg har fulgt i to år..» jeg fortsatte å lese samtidig som jeg kløp meg i armen! Vær så snill, ikke la dette være en drøm. Den bloggeren jeg har fulgt lengst av alle leser bloggen min! Jeg satte i et lite gledeshyl, hoppet opp fra pausesteinen og tok en seiersdans i beddet jeg nettopp hadde gravd og fikset så fint.

Så utrolig, utrolig gøy!

Noen tanker denne dagen

Jeg satt nettopp og tenkte på hva jeg skulle skrive om i kveld. Grublet en liten stund før jeg plutselig innså hvor planlagt bloggen gradvis har blitt i løpet av de siste årene. Tidligere tenkte jeg aldri ut hva jeg skulle skrive om i forkant. Jeg bare åpnet macen, logget meg inn og begynte å skrive. Lot fingrene løpe varmt over tastaturet mens jeg prøvde å holde følge med tankene mine. Så, da bestemte jeg meg for å gjøre det i dag også.

Litt annerledes, men veldig gøy. Deilig og befriende! Så, hvorfor ikke ramse opp noen tanker jeg har tenkt i dag.

  • Det slo meg plutselig at det ikke bare er fantastisk, rosenrødt og perfekt at været er så fint som det er. Så varmt og mye sol i forhold til andre år. Jeg ble plutselig oppmerksom på at vi gikk fra vinter til sommer på bare noen dager, og hoppet over våren. Det er i hvert fall ikke normalt! Og det skremmer meg litt. Global oppvarming, folkens! Jeg begynte derfor å tenke på hvor lenge jorden kommer til å overleve om den blir behandlet som den gjør nå. Det er vel bare et spørsmål om tid før det ikke går mer.
  • Den tanken utviklet seg til å bekymre meg for Dennis. Jeg kommer til å dø før han, og da får jeg nesten litt panikk ved tanken på at han skal leve videre uten meg til å passe på seg. Jeg gråt en tåre og to før jeg beroliget meg med at han forhåpentligvis vil være en godt voksen, gammel mann med masse god familie rundt seg.

  • Jeg tenker også en del på førstkommende lørdag. Da skjer det noe stort! Jeg skal få tilbakemelding på kroppen min. Det er formsjekk og jeg gruer meg ekstremt masse! Forrige gang jeg var «oppe til vurdering» gikk jeg rundt med en muskuløs kropp som aldri hadde fødd. Huden var stram og fin og musklene syntes godt gjennom det mye tynnere fettlaget. Håper virkelig det går fint! Lover å oppdatere dere på den fronten om to små dager.
  • Dagen etter formsjekken, altså på søndag, er planen å gå opp til Preikestolen igjen. Christopher og jeg har vært der en gang før. Da var jeg topptrent, og hadde ingen 10 kilos tung gutt på ryggen. Det kan bli… utfordrende! Men jeg elsker utfordringer, så gleder meg masse, masse, masse.
  • Nå streifet tanken, om at jeg bare har rablet ned masse piss og vas, meg. Hva gir det dere å få et innblikk i min kaotiske og spesielle hjerne liksom. Kanskje jeg bare skal slette..? Men jeg har ikke noe mer interessant å skrive om i kveld, så kan like gjerne publisere.

Kvalitet før kvantitet? Nope, ble kvantitet i dag gitt.

Jeg trenger hjelp!

I dag fikk jeg tidenes kjipeste mail! Jeg skulle egentlig begynne å jobbe i barnehage til høsten, som jeg har fortalt dere før, men så har det altså kommet nye lover når det gjelder utdanning, barnehage og alt det her. Kort fortalt, og på fagspråket:  skjerpet pedagognorm!

Poenget er i hvertfall at lille Dennis på 1 år begynner i barnehage til høsten, en ganske stor utgift. Ikke har vi all verdens penger fra før av med kun én minsteinntekt å leve av. Vi har derfor basert alle planer på at jeg får meg jobb til høsten og dette løser alt det økonomiske. Men nå står jeg plutselig uten jobb!

Har nettopp grått uendelig mange frustrasjonstårer, og søkt litt rundt på diverse jobber, men vi vet alle hvordan arbeidsmarkedet er i dag! Dermed vender jeg meg nå mot dere for å få litt hjelp! Dette er en veldig vanskelig situasjon for oss, og vi vil så gjerne at Dennis skal gå i barnehage! Men får jeg meg ikke jobb før august blir det nesten umulig.


Litt om meg

Jeg er veldig fleksibel og liker det aller meste, bortsett fra jobber der jeg må prate mye i telefon. Er smilende, effektiv og lærer fort. Er glad i utfordringer og tilpasser meg lett ulike situasjoner. Beholder roen i stressende situasjoner og er veldig klar for å ha en jobb å gå til! Har dessverre ingen utdanning utenom fullført studiespesialiserende fra videregående skole.

Helst en fast 100 % stilling, og i område i/rundt Haugesund.

Tidligere har jeg jobbet som postbud, dekkmontør, i hjemmetjenesten og som barnehageassistent – og jeg har likt alle jobbene veldig godt – så noe i disse baner hadde vært helt perfekt. Ellers er jeg som sagt veldig glad i å prøve nye ting, og liker det meste.

Vær så snill og del!

Min første gang!

Min første fest uten alkohol…

..jeg husker det så godt! Enten var det 8., 9. eller 10. klasse. Jeg hadde endelig blitt invitert i en bursdagsfest – uten alkohol altså. Tok på meg den fineste kjolen jeg hadde, og hadde det virkelig så utrolig gøy! For første gang på lenge hadde jeg blitt invitert. Vi spiste, koste oss og danset masse til sangen «tonight’s gonna be a good night» og selv den dag i dag får jeg ekstremt gode minner og et smil om munnen med det samme jeg hører den sangen!

Dette var på den tiden jeg ble mobbet på det verste, men akkurat denne kvelden var et lysglimt i alt det mørke. Akkurat hvorfor jeg ble invitert eller hvorfor jeg ble behandlet så godt den kvelden aner jeg ikke, for både like før og like etter var alt et mareritt. Kanskje det hadde noe med det fantastiske bursdagsbarnet å gjøre…?

Mitt første kyss…

..fikk jeg i barnehagen, men om vi ikke skal regne med det. Var jeg faktisk ikke mindre enn 15 år – wow. Føler jeg er skikkelig sent ute med alt, haha. Men i hvert fall. Jeg drev med vektløfting på den tiden, og var kjæreste med en vektløfter fra nabofylke i en måned eller noe slikt.

Jeg skulle ta dommerkurs i byen han bodde i, og det samme skulle han være med på. Vi hadde hytte rett ved siden av hverandre, og dagen vi skulle reise hjem gikk jeg ned i hytten hans for å si ha det til han. Etter å ha pratet litt og sagt ha det fikk jeg et ganske fint kyss midt i hytten før jeg gikk derfra. Husker jeg hadde sommerfugler i magen i flere dager etterpå!

 

Første gang jeg hadde sex…

..jeg var et par måneder unna å fylle 18 år, og hadde vært sammen med min daværende kjæreste i 2-3 måneder. Jeg skulle sove over hos han for aller første gang, og det var da det skjedde. Like før vi skulle legge oss. Rolig og ganske fint egentlig. Ingen spennende historie med one night stand, smerter og hukommelsestap med andre ord, haha.

 

Min første jobb…

..var som vaskedame i butikken til mormor og morfar. Jeg gikk vel i åttende klasse, og hadde akkurat snakket med ei som vasket på moren sin arbeidsplass. Jeg gikk da hjem til mormor og lurte på om hun også kunne trengt en vaskehjelp. «Joda», svarte hun, og slik ble det til at jeg vasket hos henne en gang i uka om jeg husker riktig.

Mitt første møte med alkohol…

..skjedde rett før jeg fylte 19 år. Faktisk! Englebarn som jeg var, haha. Neida, men jeg hadde et veldig anspent forhold til alkohol før den tid, og turde derfor ikke smake det jeg kun så på som gift for kroppen. Da jeg var godt over 18 år bestemte jeg meg likevel for at dette måtte jeg teste ut. Så da satt vi hjemme i stuen til eksen min sammen med han og en god kompis av meg.

Vi bare kosedrakk, men det ble en del til slutt likevel. Redbull og jegermeister – av alle ting, haha! Jeg fikk for første gang kjenne på hvordan det var å være full, og husker jeg satt på toalettet og gliste til meg selv i speilet for jeg syntes det var så morsomt å ha så dårlig balanse. Uuups.

Min første fest med alkohol…

..fant faktisk sted i Trondheim. Eksen min og jeg hadde vært mye av og på de siste ukene. Jeg var langt nede psykisk, spiste nesten ingenting, ble mobbet masse, hadde ingen venner i byen, selvmordstanker og gikk gjennom min første kjærlighetssorg. Pappa fant ut at noe måtte gjøres, og kjøpte derfor flybillett til meg til Trondheim hvor mine to eneste venninner på den tiden befant seg. Treningsvenninner jeg hadde møtt via vektløftingen.

Der oppe hadde jeg min første fest med alkohol hos noen vi ikke ante hvem var. Vi la ut «hvor er det fest?» på en åpen festside i Trondheim, fikk ei adresse og dro dit. Unge, uvitende og langt i fra redde – herregud, hadde det vært i dag hadde jeg aldri turt! Men vi startet såklart festen hjemme, så vi var tøffere enn toget da vi skulle dra. Heldigvis ble den en stor suksess og vi koste oss masse alle tre! En veldig minneverdig kveld som fikk meg til å tenke på andre ting.

 

Min første gang på nattklubb…

..det var akkurat blitt skikkelig slutt mellom meg og eksen min, etter å ha vært av og på i flere uker. Jeg var blitt 19 år, og skulle «drikke bort sorgene» haha. Neida, men jeg skulle ut med to jenter jeg så vidt var begynt å snakke med på nett, men som også var det nærmeste jeg kom venner på den tiden. Det var bare noen uker etter at jeg smakte alkohol for første gang. Vi dro på en fest til noen vi ikke kjente, men det var bedre enn ingenting. Drakk, danset masse og hadde det veldig, veldig gøy!

Helt til jeg plutselig oppdaget at de to hadde dratt videre på en annen fest, og jeg var alene igjen i kjellerleiligheten med 5 høye, store mannfolk jeg ikke ante hvem var. I full panikk ropte jeg at jeg måtte på byen og løp ut dørene. Stoppet opp, kom på at jeg ikke ante hvor et eneste utested i byen var, snudde meg og spurte om noen kunne følge meg. Han ene fulgte meg deretter helt til sentrum hvor jeg traff på en god kompis av meg.

Og en liten fun fact: dette var kvelden jeg møtte på Christopher for første gang! Første gang på nattklubb og første møte med min kjære samboer på samme kveld – slett ikke verst!

Hva synes dere om innlegget? Fortell meg gjerne om deres første gang!

Vi har forandret mening!

I løpet av de siste ukene har jeg tenkt en del på dette med eksponering av barn – igjen. Christopher og jeg har snakket en del sammen, og vi har funnet ut at vi ønsker å gjøre ting litt annerledes herfra. Vi angrer ikke på noe som er lagt ut tidligere, så det kommer ikke til å bli slettet, men vi ønsker bare å la tiden fremover være annerledes. Vi har endret mening rett og slett, og det må da være lov.

Tidligere har vi delt nesten alt. Det eneste som ikke har blitt delt er hendelser jeg har sett på som for private, bilder jeg tror han kunne blitt flau over og nakenhet. Ellers har dere fått vite det meste. Slik blir det ikke fra nå av.

Han kommer til å være med på bilder i hverdagsinnlegg som før, men kanskje litt sjeldnere. Men det som blir den største forskjellen er hverdagsinnlegg kun om Dennis. «I dag har Dennis feber», «Nå skal Dennis sove over hos mormoren sin», «Dennis har fått enda en tann» eller «Dennis ditt og Dennis datt». Om det er noe vi gjør som familie og han er en naturlig del av det kommer han selvsagt til å være med, men jeg kommer ikke lenger til å skrive innlegg eller ha bilder kun av han uten at det ligger en god og gjennomtenkt grunn bak.

Fokuset i denne bloggen blir flyttet fra å være på Dennis og meg til å bli kun på meg, med Dennis som en naturlig del av mitt liv. På samme måte som Christopher, mamma og resten av familien min er en del av mitt liv. Skjønner dere? Med andre ord blir det mest forandring i teksten som deles. For det er minst like mye eksponering som bilder – har dere tenkt over det? Jeg har i hvert fall det nå, og vi har dermed tatt denne beslutningen om å gjøre ting litt annerledes fremover.

For Dennis sin skyld.

For jeg kan fint sitte her og si at det hadde vært helt greit for meg om mamma hadde skrevet en slik blogg om meg da jeg var liten, men Dennis er ikke meg, og det er det som er så vanskelig. Derfor er jeg heller litt føre var frem til han er gammel nok til å fortelle meg i hvilken grad han ønsker å være en del av bloggen eller ei.