JEG TRENGER HJELP!

E N D E L I G

… har roen senket seg i huset og jeg kan trekke meg tilbake for å oppdatere blogg og sy klær. I kveld fikk jeg virkelig kjenne på hvor avhengig Dennis er blitt av kosen sin. Hans aller bestevenn og største trygghet. Kosen som har vært med han på absolutt alt fra den dagen han ble født en sen søndagskveld i mars 2017 og frem til i dag.

I løpet av de første månedene hamstret vi inn på disse kosene fra Kid for å være helt sikre på at vi hadde nok. Det viste seg likevel etter et drøyt år at man aldri kan få nok. Tror vi hadde en 6-7 stykker på det meste, men så har de falt bort én etter én. Noen har Dennis mistet når vi har vært på sykkelturer, andre har han kastet ut fra vognen når vi er på shoppingsentre eller ute og triller turer, og noen har vi rett og slett glemt igjen ulike steder.

Nå har vi 3 stykk igjen. To av dem trenger han for å sovne fint i barnehagen. Planen var derfor å ha en fast hjemme, en fast i barnehagen og en som Dennis tar med seg frem og tilbake. Vel, nå har han gått i barnehagen i to uker og allerede har vi falt ut av dette systemet.

Det startet med at jeg glemte å ta “frem og tilbake-kosen” med hjem på fredag. Derfor hadde han den “fast hjemme-kosen” med seg i dag morges. UTROLIG NOK klarer jeg å glemme igjen den også. Så da han skulle legge seg i kveld lå alle tre i barnehagen!

Jeg trenger ikke si så mye mer enn at det ble MYE gråting, Dennis lette hysterisk etter kosen sin da han skulle legge seg, og etter langt og lenge reddet endelig mormoren hans kvelden da hun kom kjørende med en av kosene. Takk gode Gud! Om ikke er jeg sikker på han hadde vært våken enda.


Poenget nå er i hvert fall at vi gjerne skulle hatt flere. Man kan aldri få for mange, og jeg henvender meg derfor til dere! Kosen til Dennis ble solgt på Kid i 2017, men er nå utgått fra sortimentet. Har du en liggende hjemme hos deg (det må være akkurat denne) som ikke blir brukt? Send meg gjerne en melding på facebook eller en mail til:

linn_therese_dagsland@hotmail.com

 

Jeg hadde blitt kjempe glad om du ville delt innlegget videre, så vi finner flere koser til Dennis! Det er så sårt å se han så hjelpesløs uten sin aller bestevenn!

Jeg skal gifte meg i en helt spesiell brudekjole!

Det er kanskje noen av dere som husker brudekjolen jeg sydde meg i fjor høst? Bare to måneder etter at jeg sydde mitt første klesplagg og 10 måneder etter at jeg fant ut hvordan jeg bruker en symaskin. Jeg fortalte dere i den tid at jeg hadde sydd meg en brudekjole før jeg var blitt fridd til, og at denne kjolen skal lagres i skapet mitt til den dagen jeg gifter meg.

Vel, under ett år senere kan jeg allerede si at jeg har endre mening. Denne brudekjolen kommer aldri til å bli brukt i et bryllup. Den er så amatørmessig som det går an å bli, og jeg har lært og utviklet meg så mye mer siden jeg sydde denne. For ikke å snakke om at jeg absolutt ikke ønsker å være den størrelse som på bildene her i bryllupet mitt.

Når det er sagt har jeg en liten plan når det gjelder min fremtidige brudekjole. Jeg har lyst til å sy den selv, men ikke helt fra scratch. Jeg har et håp om at jeg en dag vil føle meg klar og trygg nok på mine egne syferdigheter til å sy om mammas brudekjole til min egen brudekjole.

Jeg er nødt til å sy den om en del for å få den til å passe mine ønsker og slik jeg vil ha den, men når jeg får det til vil den bety så mye mer! Bare tanken på at jeg gifter meg i samme brudekjole som mamma gjorde for 23 år siden får meg nesten til å gråte.

Mitt eget bryllup er derimot ikke engang i planleggingsfasen enda. Det skjer nok ikke med det første, og jeg kommer derfor heller ikke til å prøve meg på denne brudekjolen før jeg har en dato foran meg. Da vet jeg at jeg har den erfaringen og kunnskapen jeg trenger for å få det til.

Å sette saksen i mammas brudekjole er med andre ord noe jeg absolutt ikke tar lett på, og derfor vil være HELT SIKKER på hva jeg vil og at jeg får det til før det skjer!

Dennis får hjelpe til med alt!

Se hvem som ville være med pappaen sin å klippe plenen i dag! Jeg er bare nødt til å dele med dere, for det er det søteste jeg noensinne har sett. Lille Dennis som sitter med sin egen verktøykasse ved siden av oss når vi skifter karmer og dører. Han som hjelper mamman sin å røre i kjelen når jeg lager mat. Han som fant et skrujern på kjøkken for noen dager siden, og før vi visste ordet av det lå halvveis under bordet og trykket det mot en skrue han oppdaget.

Han er så flink, lærer så fort og får være med oss på alt. Det synes jeg er så viktig, for da blir han en selvstendig liten kar som kan litt om alt. Skikkelig handy! For ikke å snakke om mestringsfølelsen og gleden han får når han får være med å hjelpe oss med alt mulig.

Bare det å få lov til å bære en konvolutt mens han går selv fra postkassen og hjem kan få han til å smile i evigheter etterpå. Det er fort gjort å glemme å inkludere barna i daglige gjøremål og oppgaver, men om du husker det vil du få ekstremt mye igjen for det senere! For ikke å snakke om alt barnet kommer til å lære, og all gleden hen får!

Det tar kanskje litt lenger tid, men det er det absolutt verdt!

Kroppen min kollapset!

Nå ligger jeg strekk ut på sofaen mens Dennis ser på barnetv i den nye stolen sin. Han skal snart legge seg, og for å være ærlig tror jeg at jeg gjør det samme selv også. Kroppen min er helt ubrukelig i dag! Våknet med vond hals, feber, en ekstrem svimmelhet, hodepine og kvalme i dag tidlig. En god miks av alt med andre ord! Akkurat som at den kollapset fullstendig etter alt bråket de siste døgnene. Jeg håper å få sovet det av meg, så tenker det blir veldig tidlig kveld her i dag.

Når det er sagt vil jeg også takke for all støtten dere har vist meg etter at jeg publiserte gårsdagens innlegg. Plutselig gikk meldingene fra å være i hovedsak drittslenging til å bli sååå mange oppløftende og støttende ord. Dere gjør virkelig denne tunge tiden så mye bedre! ♥︎ Ikke misforstå, jeg er fullt klar over at jeg har gjort en feil, men det å se at dere støtter, tilgir og likevel ønsker å følge meg videre rører meg. Ellers vil jeg gjerne fortelle at jeg absolutt ikke kommer til å dra denne saken ut i det uendelige. Dette er nok det siste jeg skriver om den, så blir det blanke ark fra i morgen av.

Når vi først er inne på dette tema må dere gjerne fortelle meg hvilke innlegg dere liker best? Oppskrifter? Trening? Oppussing og interiør? Noe helt annet? Please let me know!

Mine tanker angående alt det vonde!

Hei dere! Først og fremst, beklager for null oppdatering i dag, men jeg trengte rett og slett litt tid for meg selv. Mobiltelefonen har jeg slått av for lengst, og nå vurderer jeg å slå av kommentarfeltet her inne også. Mange av dere har allerede fått med dere alt det vonde som har skjedd, men langt i fra alle. Jeg har heller ikke fått fortelle min side av saken enda, så det tenkte jeg å gjøre nå.

Dette er så ufattelig vondt og sårt for meg at jeg i et svakt øyeblikk tidligere i dag vurderte å slette hele bloggen og bare koble helt ut fra virkeligheten. Ikke vil jeg forlate huset. Ikke vil jeg møte andre mennesker enn min lille familie. Ikke vil jeg dra på butikken. Trening. Alt er vanskelig og det fortsetter bare å bli verre etterhvert som flere usanne rykter florere og stygge kommentarer hagler inn.

Først av alt kan jeg nevne at det dreier seg om et blogginnlegg som en annen blogger publiserte på sin blogg i går. Hun sendte meg ingen melding i forkant av innlegget for å prøve å ordne opp på privaten, men braste heller rett ut med det til hele Norge.

I innlegget legger hun ved skjermbilder fra to av mine tidligere blogginnlegg vist ved siden av hennes blogginnlegg. Der viser det at jeg har kopiert deler av teksten og forandret litt på det for å få det til å passe min egen situasjon. Dette legger jeg meg fullstendig flat for. Jeg beklager på det sterkeste og vet absolutt at det var ufattelig dumt gjort av meg.

Når det er sagt vil jeg gjerne forklare handlingene mine. Ikke unnskylde dem, for som sagt vet jeg det var feil av meg. Men kanskje det kan få dere til å forstå min side også.

Jeg har tidligere vært åpen om jobbsituasjonen min og såvidt nevnt at vi sliter økonomisk. Og når man går gjennom tunge tider og samtidig har et barn man må forsørge blir man desperat. Jeg famlet i mørke og gjorde dumme ting i håp om å bli sett og dratt opp av gjørma. Når jeg ikke fikk positiv respons på noen av jobbsøknadene jeg sendte rundt (som virkelig var mange!) prøvde jeg desperat å nå bloggtoppen ved å vri om på to blogginnlegg jeg så hadde gitt god respons hos en blogger, om til mine egne.

Vi vet jo alle at toppbloggere tjener MYE!

Jeg har imidlertid innsett at dette var fullstendig feil, og absolutt ingen god løsning, og har derfor slettet de to innleggene. MEN så kommer det til denne andre bloggeren som la ut dette på sin blogg. Hun har flere lesere enn meg, og en hær av fans som trosser alt for å forsvare henne. Det endte med at stygge meldinger og trusler hagler inn både på min private messenger og åpent i kommentarfelt flere steder. Usanne rykter blir også spredd som ild i tørt gress!

Det gjør vondt det!

Greit nok at jeg dreit meg ut, men å true med å slå ned noen, si de bør ta selvmord, spre rykter om at jeg lager tråder om meg selv på kvinneguiden (som ikke finnes sant i det hele tatt! Aldri opprettet en eneste tråd på kvinneguiden engang) og lire fra de verst tenkelige grusomhetene som finnes bør vel være langt over grensen for hva som er greit? Plutselig ble denne saken mellom meg og henne til et “alle mot en” angrep åpent over internett.

Jeg er ikke laget av stein, og når jeg attpå til har en historie med både mobbing og angst fra ungdomstiden er det klart dette bringer det mørke opp til overflaten igjen. I motsetning til tidligere velger jeg derimot å være åpen om det nå når det skjer. For uansett hva jeg hadde gjort er det ingen som fortjener å få så mye dritt slengt etter seg. Det er ingen som fortjener å være redd for å gå ut døren fordi andre sier de skal slå deg ned neste gang dere sees. Det er ingen som fortjener å bli uthengt, mobbet eller angrepet uansett hva de gjør.

Heller ikke jeg for at jeg i et svakt øyeblikk kopierte deler av et blogginnlegg fra en annen.

I gang med et STORT og spennende prosjekt!

Herregud! I dag har jeg holdt på med et veldig spennende prosjekt store deler av dagen, og har derfor ikke rukket å oppdatere dere før nå. Jeg føler ikke jeg klarer å lande skikkelig nå som jeg endelig har kvelden fri, for jeg er så gira, spent og ikke minst letta! Letta for at det muligens har ordnet seg for oss. Glad for muligheten og spent på hva fremtiden bringer!

Ting ser så mye lysere ut nå, og det er kun takket være dette spennende prosjektet! En av mine største drømmer kan faktisk gå i oppfyllelse ganske snart. Det er så surrealistisk å tenke på. De av dere som følger meg tett på alle sosiale medier og nettverker har muligens fått det med dere i løpet av dagen. Om ikke er det enda mulig å oppdage det!

Tenkte det kunne være litt spennende å se om noen allerede har fått det med seg? Om ikke deler jeg den store nyheten allerede i morgen – så følg med da!

En liten forklaring

annonse

Skjørtet mitt er helt nydelig! Ganske kort, men det er shorts inni. Er dessverre utsolgt i hvitt, men finnes fremdeles i svart og gult HER. Toppen er fra h&m, men du finner lignende HER.


Det er så rart hvor fort denne bloggen påvirkes av private ting som skjer i livet mitt. Det er ikke alt jeg har lyst til å dele, og det som er synd er at det skinner så godt igjennom med det samme jeg er inne i en slik periode av livet. Som nå for eksempel. I går publiserte jeg ett innlegg, kun ett – noe som i seg selv er uvanlig. Men på toppen av det hele var det også et gørr kjedelig innlegg med bilder som var tatt flere dager i forveien.

Jeg skulle så gjerne hatt den evnen å bare legge alt til sides når jeg delte noe her, men dessverre klarer jeg ikke det. Siden dag én har jeg vært åpen og ærlig om både opp- og nedturer her inne, og det gjør det (u)heldigvis også vanskelig å late som ingenting når jeg egentlig ikke har det bra.

Derfor tenkte jeg det var bedre å bare la bloggen stå tom i går kveld. For utenom det ene innlegget om morgenen, så fikk jeg heller komme sterkere tilbake når hodet var på riktig plass. Noe det er nå! Og selv om jeg ikke ønsker å si noe om hva som har skjedd kan jeg bekrefte at det ikke er noe alvorlig altså. Bare en helt vanlig, men dessverre litt for privat, hendelse.

Så, der har dere en liten forklaring på gårsdagen, så kan jeg love dere mer inspirerende innhold fremover!

Sammenbrudd i hagen

Jeg jobbet i hagen helt i min egen verden. Christopher og Dennis var inne og spiste lunsj mens jeg målte opp, saget og snekret sammen plantekassen. Ei humle svevde så fint forbi meg, fuglene sang og jeg kunne høre barna fra barnehagen rett bortenfor hyle, le og leke.

Jeg hørte lyden før jeg så det. Den dundrende, jevne lyden. Hørte ikke lengre lyden fra barna og fuglene. Kun denne. Jeg kikket opp og fikk øye på det knallgule helikopteret. Aner virkelig ikke hvorfor jeg reagerte så kraftig som jeg gjorde akkurat denne gang, for jeg har sett luftambulansen mange ganger etter at vi selv ble fraktet i det. Kanskje det var det at det kom så brått på, eller at det fløy så lavt. Eller kanskje at jeg sto alene? Eller at jeg var ute og dermed hørte lyden så mye bedre enn tidligere når jeg har sett det gjennom stue- eller bilvinduet.

Den lyden jeg hørte på i en liten halvtime mens panikken stormet inni meg for ett år siden. Med en knøttliten Dennis mot brystet mitt satt jeg der med hørselsvern som fikk den dundrende lyden til å høres ut som den kom innenfra. Som om det var hjertet mitt som bråket. Eller hjernen. Eller bare frykten.

Denne lyden og synet av det gule helikopteret som for over himmelen tok med med ett tilbake til da Dennis og jeg ble fraktet til Haukeland Sykehus i all hu og hast sent en søndagskveld. Han var så liten og skjør, og bare 6 uker gammel. Tenk hvor galt det kunne gått.

Tårene mine strømmet nedover kinnene mens jeg lot følelsene slippe innpå meg. Følelsene jeg stengte ute den gang. De jeg ikke kunne la gå innpå meg da fordi jeg måtte være sterk og Dennis trengte meg. Hadde jeg ikke stengt dem ute da jeg satt i det helikopteret er jeg sikker på jeg hadde kollapset. Men nå kom de. Og de kom skikkelig!

Så forferdelig lite skulle altså til for at jeg plutselig gikk fra å snekre lykkelig i min egen verden til å sitte på knærne i hagen mens tårene strømmet. Både i frykt og panikk – fordi det er de tankene jeg forbinder med luftambulansen nå. Tristhet med tanke på hvordan det kunne gått. Men også lettelse for at det faktisk gikk bra, og at Dennis nå er en frisk og blid gutt som ikke bærer noen preg av det som skjedde.

Nå sitter jeg inne og prøver å samle meg litt. Få ut disse følelsene slik at jeg kan gå ut å jobbe videre.

Fader, følelser er noe herk.

Slik er mammakroppen!

Det sier seg selv at kroppen forandrer seg masse når man på bare ni måneder bærer frem og føder et barn. Legger man til en vektoppgang på 35 kilo og nok morsmelk til å mette alle barna i Afrika begynner forskjellene virkelig å bli store. Jeg tenkte derfor jeg kunne fortelle dere litt om hva som har skjedd med min kropp etter at jeg gikk gravid. Føler dette er et ganske tabu tema egentlig, noe som er ganske trist – så forhåpentligvis kan det hjelpe andre til å være åpne om sine forandringer også, og plutselig ser man at man absolutt ikke er alene om å føle det slik.

Navlen min

Okei, dette er faktisk en av de verste forandringene skal jeg være ærlig. Ettersom jeg hadde navlepiercing før jeg ble gravid og fikk gigastor mage strakk piercinghullet seg veldig. Det var like før det revnet opp på slutten, og nå som magen har trukket seg tilbake igjen er huden enda veldig slapp rundt navlen. Piercingen henger faktisk ned i navlen, og jeg hater, hater, hater det.

Strekkmerker

Bare for å påpeke det: det grønne bakom piercingen er ikke skitt, men rett go slett en reaksjon på piercingen ettersom jeg har nikkelallergi. Skrubber det bort hver dag, men vil ikke ta den ut før jeg har kjøpt meg en ny, nikkelfri.

Kanskje den vanligste forandringen selv om det er få som snakker høyt om det? Hele lårene mine, litt av rumpa, magen, hoftene og puppene mine ble dekket av strekkmerker. De kommer jeg alltid til å bære med meg, men heldigvis har de gått fra å være blå/lilla til å bli hvite. De plager meg heller ikke noe særlig lengre. Før gjemte jeg de så godt jeg kunne, mens nå er jeg egentlig litt stolt over å gå rundt å vise så tydelig at jeg har bært frem barnet mitt.

Puppene

Dette punktet er et kapittel for seg selv. Det er egentlig helt sinnsykt hvor store forandringene har vært her, og jeg skjønner ikke hvordan en kroppsdel kan forandre seg så mye og så mange ganger på så kort tid. Før jeg ble gravid brukte jeg D-cup. Under svangerskapet este jeg ut både her og der, og da ble naturligvis puppene også større. Jeg brukte vel F-cup mot slutten av svangerskapet. MEN SÅ kom melken, og i takt med at kroppen hadde fødd og var på vei til å trekke seg sammen igjen fortsatte bare puppene å vokse samtidig som de fylte seg med melk. H-cup på det største. Jeg sluttet å amme, og huden ble mega slapp! Jeg gikk tilbake til F-cup, noe jeg også har nå, men huden holder endelig på å trekke seg tilbake igjen her også.

Magen

Jeg har egentlig alltid hatt en ganske flat mage, men etter svangerskapet er den blitt helt annerledes. Fettet på magen vil liksom ikke slippe, selv om det var det som forsvant først før jeg ble gravid. Huden er også fremdeles ganske slapp her, så om jeg bøyer meg ser jeg plutselig gravid ut igjen… Krysser alt jeg har for at huden trekker seg sammen her også til slutt!

Fortell meg gjerne hvordan kroppen DIN har forandret seg etter et svangerskap, og del innlegget for å normalisere skavanker her og der etter å ha bært frem et (eller flere) barn.

Sophie Elise har skrevet om meg!

Jeg sto på hodet ute i hagen med håret oppsatt i en veldig rotete dult, bare shorts, bikinitopp og arbeidshansker på kroppen og skitt fra jorden helt opp til knærne da mobilen plutselig vibrerte i baklomma. Jeg la fra meg den lille spaden, satte meg på en stein og tok en velfortjent liten pause mens jeg kikket gjennom varslene mine. “2 nye likes på et instagrambilde”, “ny kommentar på facebook”, “noen nye snapper” og “Sophie Elise Isachsen har tagget deg i et innlegg”… Eh, hva? Øyenbryna mine for sammen, og jeg leste en gang til for å forsikre meg om at hjernen min ikke spilte meg et puss.

Klikket på linken og irriterte meg over at internettet var så tregt her ute i hagen. Kikket på hjulet som snurret rundt på den hvite skjermen. Sveipet ned, slo a wifi og slo på mobildata. Statusen kom med en gang. Jeg var tagget sammen med et knippe andre navn, og under var det en link til et blogginnlegg. “noen bloggere som fortjener skryt” var overskriften. Haken min falt helt ned på brystet før jeg klikket på linken.

Skumleste nedover helt til jeg så mitt eget navn. På Sophie Elise, en av Norges mest leste blogger, sin blogg. Altså! Skjedde virkelig det her. “..en jente jeg har fulgt i to år..” jeg fortsatte å lese samtidig som jeg kløp meg i armen! Vær så snill, ikke la dette være en drøm. Den bloggeren jeg har fulgt lengst av alle leser bloggen min! Jeg satte i et lite gledeshyl, hoppet opp fra pausesteinen og tok en seiersdans i beddet jeg nettopp hadde gravd og fikset så fint.

Så utrolig, utrolig gøy!