Hipp hurra for deg, MAMMA!

MAMMA! Tenk at i dag er dagen du har talt ned til hele det siste året. Finnes vel ingen som er så glad i å ha bursdag som du!? Men når jeg tenker meg om forstår jeg godt hvorfor du fremdeles elsker å feire dagen din, selv som godt voksen. Du holder deg jo så godt! Unge, fine mamman min ♥︎

Skulle så gjerne vært der og feiret med deg, men ettersom vi befinner oss i to vidt forskjellige land blir det litt vanskelig. Skal riktignok ikke legge skjul på at jeg tenkte tanken på å komme og overraske deg der borte i Sverige i dag – men måtte fort slå det fra meg da Christopher jobber veldig mye nå.

I stedet vil jeg gjerne dele denne videoen fra guttene! Vi er så glad i deg, og savner deg masse. Gratulerer med dagen mamma ♥︎

Ingen tvil om at jeg har vunnet i mamma-lotteriet! Hipp hurra for deg!

Vi skal IKKE gi Oliver vaksinen!

Tiden flyr avgårde, og nå har denne lille rakkeren allerede rukket å pludre, det vil si kommunisere med lyder, OG gi fra seg sitt første smil! Det er så stas! Spesielt siden vi forventet at han kom til å henge litt etter siden han er prematur, men det gjør han absolutt ikke. I alle fall ikke på smiling og pludring – så gjenstår det å se når han begynner å rulle, krype og gå. Ikke at det betyr noe hvor gammel han er i grunn, for vi har GOD tid! Dette er tross alt siste baby, og da må det gjerne drøye litt også, så får vi nyte babytiden enda lenger 😅

Oliver er forresten blitt fem uker nå, og vi teller ned de siste dagene til seks ukers kontrollen. En kontroll vi har gruet oss til lenge, og som vi har pratet ekstremt mye om – både Christopher og jeg alene, men også med familie, lege og helsesøster.

De fleste av dere husker kanskje at Dennis fikk en av kjempe alvorlig (sjelden) bivirkning etter rotavirusvaksinen på seks ukers kontrollen for litt over to år siden? Den førte med seg masse gråt og smerte for den lille kroppen i månedsvis. Han gikk ned i vekt, måtte bli fraktet med luftambulansen og lå mange netter på sykehus. Han fikk aldri lov til å ta andre dose av denne vaksinen på tre månederskontrollen fordi han reagerte så kraftig på første.

Derfor dukket spørsmålene opp nå når vi fikk en til. Vil det være større sjanse for Oliver å få samme bivirkning fordi Dennis fikk det? Skal vi ta sjansen? Skal vi ikke? Vi har diskutert dette SÅ mange ganger, og helsesøster har ringt inn til legene i landstoppen når det gjelder vaksiner for å høre hva de anbefaler og ikke minst om det er forhøyet risiko for Oliver.

De kunne fortelle oss at det var lite forskning på området, men det var ingenting som tilsa at det skulle være større risiko for Oliver å få tarminvaginasjon. De la også til at flokkimmuniteten på den vaksinen er så god at Oliver vil være godt beskyttet av den om vi velger å ikke ta vaksinen. Til slutt sa de også at de ikke ville anbefale noe i vårt tilfelle, men at vi som foreldre måtte ta den avgjørelsen på egen magefølelse.

Etter enda noen samtaler med helsesøster og hverandre har vi derfor funnet ut at vi ikke tørr å gi Oliver rotavirusvaksinen. Dennis måtte gå igjennom så mye sykehus, undersøkelser og smerte i månedsvis sist gang på grunn av den bivirkningen, og vi er livredde for å utsette Oliver for det samme. Ettersom både lege og helsesøster forsikret oss om at Oliver vil være godt beskyttet fordi så mange andre tar den vaksinen og viruset dermed nesten er utryddet velger vi å avstå fra denne vaksinen.

Jeg vil legge til at vårt tilfelle er ganske spesielt, og jeg absolutt ikke oppfordrer andre til å avstå fra verken denne eller noen andre vaksiner. Å følge vaksinasjonsprogrammet er kjempe viktig, og vi kommer helt klart til å gi Oliver alle de andre vaksinene, bare ikke denne.

Slik reagerte Dennis på å få en lillebror!

Jeg hadde SÅ mange tanker om dette tema før fødsel. Jeg gråt flere ganger av dårlig samvittighet for å måtte “tvinge” Dennis til å dele meg og Christopher med en annen liten gutt. Dennis som hadde det så bra og satte så stor pris på å få all oppmerksomheten vår. Hvordan ville han takle å få en lillebror, og ikke minst hvordan skulle vi gjøre denne overgangen så skånsom og enkel som overhode mulig?

Nå i ettertid sliter jeg med å forstå at jeg i det hele tatt hadde slike tanker. Det føles ekstremt unaturlig og jeg klarer såvidt å huske at jeg faktisk var redd for dette!

Faktum er nemlig at det har gått over all forventning. De aller første dagene var det så klart vanskelig for Dennis. Han slet med å forstå hva som skjedde, hvorfor Oliver plutselig var her med mamma og pappa, og ble veldig opphengt i å si “MIN mamma, MIN pappa, MIN mormor, MIN bil, MIN kosebamse, MIN (leke)tiger” og slik fortsatte det. Spesielt mamma og pappa, var det viktig for han å få frem at var hans. Vi svarte da bekreftende at “ja, jeg er din mamma” uten å måtte legge til at jeg er Oliver sin mamma også. Det fikk vi ta senere.

Han sa også “mamma ferdig Oliver” eller at han ville sitte på fanget mitt hver gang jeg holdt lillebror. Samtidig smugkikket Dennis bort på han hver gang han fikk muligheten, og syntes egentlig det var litt fascinerende også. Men holde han ville han ikke.

Det gikk bedre og bedre for hver gang Dennis kom på besøk på sykehuset, og på dag nummer tre var det plutselig noe som snudde. Da ville han gjerne klappe Oliver på hodet, gi han kos og til slutt turde han også å holde lillebroren sin. Da var han superstolt og fikk selvsagt masse skryt for å være så flink!

Etter denne dagen har det bare gått bedre og bedre! Dennis har allerede et stort beskyttelsesinstinkt ovenfor Oliver, og gir han kos og “high five” dagen lang. Om lillebror gråter løper storebror bort til vuggen for å gi han kosekaninen sin. Nå har Oliver til og med blitt “MIN Oliver” når vi henter Dennis i barnehagen og alle barna kommer bort for å se og ta på den bittelille babyen.

Kort oppsummert har det altså gått over all forventning, og bekymringene jeg hadde før Oliver ble født er helt utenkelige den dag i dag. I stedet har jeg funnet ut at lillebror har knyttet oss alle mye tettere sammen i tillegg til å gi Dennis en helt egen lekekamerat og bestevenn han kan vokse opp sammen med. At Oliver kom til verden er rett og slett det beste som kunne skjedd både oss og ikke minst lille Dennis – som plutselig ble så stor!

Dette er SANNHETEN

Jeg ligger her i sofaen med bena opp mot veggen. Criminal Minds snurrer over tv-skjermen i bakgrunnen, men for å være ærlig følger jeg ikke skikkelig med. Egentlig føler jeg meg ikke tilstede i det hele tatt. Livet er liksom satt litt på vent for tiden, også bare surrer jeg rundt her og venter. Venter på fødsel. Kroppen føles elendig, hodet er ikke til stedet og inspirasjon har jeg i alle fall ikke.

Energien er ikke-eksisterende og humøret bånn i bøtta. Jeg hater å ha det slik for det går så mye utover de rundt meg selv om jeg så gjerne prøver å unngå det.

For å oppsummere de siste dagene; bekkenet føles som det plutselig har gått i tusen knas og det stråler og stikker ved hver minste bevegelse. Oliver kjennes som han holder på å falle ut – med andre ord er nedpressen jeg føler på helt ekstrem. Det stikker og prikker i livmorhalsen fordi han ligger så lavt nå. Jeg spyr, er kvalm og matlysten er elendig. I tillegg har jeg maserier OFTE. Gjerne i flere timer sammenhengende, og det gjør meg så sliten! Hadde fødselen bare vært i gang hadde jeg liksom sett lys i enden av tunnelen, men å gå rundt med disse konstante falske riene som ikke fører til noe annet enn å slite meg ut er helt forferdelig tungt. Tanken på at jeg i verste fall kan bli gående slik i enda mange uker får meg bare til å miste fullstendig piffen.

Jeg sover også ganske dårlig om nettene. Smerter i bekkenet og en vanvittig romstering fra magen holder meg våken. Ingen liggestillinger er gode, og i følge fitbit klokken min ligger jeg mellom 2 og 4 timer søvn hver natt. Dette i tillegg til smertene, de falske riene og den dårlige matlysten gjør at jeg ikke orker noenting.

Jeg gjør nesten ingen husarbeid, Christopher både henter og leverer i barnehagen, ikke har jeg energi til å leke med Dennis, og å ferdigstille oppussingsprosjektene her hjemme er i alle fall ikke mulig. Dette fører igjen med seg masse dårlig samvittighet!

Jeg hadde så lyst til å komme med noe positivt og inspirerende her i dag, men sannheten er en helt annen så da får det heller bare bli som det blir. Krysser fingrene for at vi snart er i mål, for nå føles kroppen og formen så elendig at jeg snart ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg.

Hvordan være en god nok mamma for begge?

Tenk at om litt må du dele mamma med en annen liten gutt…

Jeg kjenner på en rar form for dårlig samvittighet ovenfor Dennis nå når fødsel nærmer seg. Jeg vil jo så gjerne gi han alt han fortjener, all tid og oppmerksomhet han ønsker, men samtidig vet jeg at når lillebror kommer vil det ikke alltid være rom for det. Plutselig må jeg prioritere. Jeg må dele meg selv. Litt til Dennis og litt til Oliver.

På en måte er jeg livredd for å svikte Dennis. Livredd for at han skal føle seg tilsidesatt. Glemt. Mindre viktig. Tårene presser på mens jeg skriver det her. For å være ærlig føler jeg meg på en måte utro. Mot Dennis. Nå som jeg skal elske enda en like høyt som han.

Og med det samme jeg innrømmer den følelsen for meg selv får jeg dårlig samvittighet ovenfor Oliver. Han må jo også dele på oppmerksomheten min, og det allerede fra første dag. Han vil alltid være en av to, mens Dennis allerede har hatt oss helt for seg selv i over to år.

Hvordan i alle dager skal jeg klare å vise nok kjærlighet, vie nok tid og gi nok oppmerksomhet til begge to. Samtidig som jeg er en god kjæreste ovenfor Christopher og ikke minst passer på å få litt egentid selv også oppi det hele. Akkurat nå føles det ganske overveldende, og jeg skulle ønske svangerskapet kunne vart litt lenger. Jeg kjenner at jeg ikke er klar for denne overgangen helt enda, for jeg aner ikke hvordan jeg skal gripe den.

Panikken tar litt overhånd. Jeg føler jeg har feilet allerede før rollen som tobarnsmamma er påbegynt. Vær så snill, la det bli så enkelt og løse seg så naturlig som alle sier det vil, for akkurat nå er jeg livredd for at jeg ikke skal klare å være en god nok mamma til både Dennis og Oliver samtidig!

Min andre morsdag!

For en deilig morsdag sålangt! Jeg ble overrasket med en nydelig, rosa bukett blomster, iskaffe og et frokostmåltid tilberedt av pappaen i hus. Ikke mindre enn stekt svinekjøtt, stekt sjaminjong og brokkoli med hjertesalat til. Akkurat som jeg liker det!

♥︎

Boken dere ser på bildene her “kjære mamma” fikk jeg også gjort hel ferdig i formiddag. Ute i siste liten som alltid, haha, men jeg fikk i alle fall startet i god tid denne gang! Og resultatet ble jeg veldig fornøyd med.


Det er altså min gave til mamma, og jeg gleder meg i hjel til hun blar igjennom den, leser fine ord om seg selv, mimrer og ser på bilder.

FORDI HUN FORTJENER DET!

Til slutt vil jeg ønske alle mammaer i denne verden en helt fantastisk morsdag!

Skal jeg donere bort håret mitt?

Den siste tiden har jeg begynt å tenke på om jeg skal gjøre noe med det lange håret mitt. Etterhvert tror jeg valget har falt på å donere det bort. Synes det er en så fin mulighet å hjelpe andre som av ulike grunner har mistet sitt eget hår, samtidig som jeg selv får en ny frisyre. Men det er fryktelig skummelt, jeg skal ikke påstå noe annet. Jeg er så redd for å angre!

Hår er i grunn bare hår, og jeg har alltid innbilt meg at det ikke betyr så veldig mye. Men nå når jeg har begynt å leke med tanken for alvor blir det brått ganske skummelt. Jeg har hatt langt hår så lenge og føler det har blitt en del av meg. Hva skjer når det plutselig forsvinner? Vil jeg føle meg naken?

Eller hva med grunnen til at jeg har spart i alle disse årene i utgangspunktet? Klarer jeg å takle det å ha kort hår nå bedre enn jeg gjorde etter å ha klippet meg kort da jeg gikk i fjerde klasse på barneskolen og plutselig ble kalt gutt. Det husker jeg var så sårt og fra den dagen av bestemte jeg meg for å spare. Spare til langt, skinnende JENTEHÅR!

Klarer jeg å takle den usikkerheten bedre nå? Jeg vil tro det. Jeg har blitt ekstremt mye tryggere på meg selv, spesielt den siste tiden. Jeg tror jeg kommer til å føle meg mye mer som meg selv med kortere hår. Mer voksen rett og slett. Litt mer som en mamma. Som meg.

Det jeg gjerne vil vite nå er om dere tror jeg hadde kledd kort hår. Ta gjerne en titt på bildet under hvor jeg har plassert mitt eget ansikt på en annens kropp 😅 Redigering på høyt nivå..! 😂 Om det er noen av dere som har donert bort håret deres vil jeg også gjerne høre deres erfaringer!

Alt startet med en dans på en nattklubb

Kjære Christopher! Hvor skal jeg starte? Tenk at det som startet som en dans på Copacabana sent en lørdagskveld i desember 2014 har ført oss dit vi er i dag. På disse fire siste årene har vi rukket å reist masse, utviklet oss sammen, kjøpt vårt første hus og ikke minst stiftet vår egen familie. Med lille Dennis i sentrum og baby nummer to på vei kunne jeg ikke hatt det bedre.

Å få tilbringe resten av livet mitt sammen med deg må være den største gleden jeg noengang kunne fått.

Selv om du irriterer vettet av meg, og vi kan krangle til dørene smeller er det ingen jeg heller ville vært sammen med enn deg. Vi er så ulike, men samtidig så like. Du med din sære humor og lidenskap for artister og skuespillere kombinert med min totale mangel på interesse innenfor musikk og filmverden. Du som lever for at Dennis og jeg skal være lykkelig, og jeg som tar ansvar for hvor vi drar hen i denne verden. Vi har skapt vår egen balanse som fungerer så utmerket for nettopp oss!

Vi utgjør et ganske interresant fyrverkeri av ulike farger, interesser og egenskaper, men sammen fungerer det bare helt ufattelig bra.

Vi lever i en deilig, kaotisk, men rolig verden. Ingen av oss orker å lage styr og drama – og nettopp det tror jeg er grunnen til at vi fungerer så bra som vi gjør. Det er sjeldent vi krangler, for vi ser den andre. Vi tar tak i problemene før de i det hele tatt finnes, og er skikkelig flinke – om jeg får si det selv – til å takle motgang sammen.

Tusen takk for at du har gjort de fire siste årene i livet mitt så meningsfulle, og gratulerer så mye med dagen kjære samboer og bestevenn!

Jeg er nødt til å være ærlig!

Det er ingen hemmelighet, og dere har sikkert merket det for lengst. Jeg klarer ikke lenger å være like positiv og inspirerende som jeg egentlig ønsker. Føler at “stemningen” her inne er altfor negativ og tilgjort for tiden. Og med tilgjort mener jeg ikke at jeg faker noe, men jeg skal vel innrømme at jeg prøver å være litt mer positiv enn jeg egentlig er. Dagene går opp i røyk og jeg får nesten ikke gjort noen ting.

Formen er virkelig på bunn! Nå vil jeg ikke at dette skal bli nok et klageinnlegg, men jeg må bare si det som det er en gang for alle, og så vil jeg prøve å skyve det til sides og heller fokusere på det glade, positive og inspirerende. For det er altså ikke slik hverdagen min er nå.

La oss ta gårsdagen som eksempel. Vi sto opp klokken syv da lillemann våknet. Dekket på til en koselig felles frokost og hadde planene for dagen klare, men bare to og en halv time senere er energien min brent bort. Jeg må rett og slett legge meg igjen. Klokken 9.30 – verdens beste samboer tar seg av Dennis, og jeg våkner ikke igjen før kvart på tolv. Deretter klarer jeg såvidt å holde ut resten av dagen mens Dennis er våken, men like etter at han har lagt seg kl.19 om kvelden stuper jeg i seng. Og sovner igjen. Det er altså SÅ slitsomt! Og jeg føler ikke jeg får gjort noenting. Noe som igjen går utover stress og følelsen av å aldri strekke til.

Jeg oppdaterer veldig dårlig her inne. Bildene er spontane, mange av tekstene også. Kvaliteten er rett og slett elendig, og langt i fra slik jeg ønsker.

Nå har jeg riktignok fått tabletter for jernmangelen, og håper det hjelper litt på energien. Mest av alt håper jeg riktignok at blodtrykket snart stiger igjen, for dette her holder jeg virkelig ikke ut! Å gro et lite menneske eg slitsomt nok i seg selv, men med dette på toppen av det hele blir det omtrent ulevelig. Jeg kommer likevel til å prøve og legge inn et ekstra gir et par timer på formiddagene fremover, for å få opp kvaliteten her inne. Da har jeg i det minste én mindre ting å bekymre meg over.


Det jeg gjerne kunne hatt behov for var litt hjelp, tips og ønsker til hva dere vil lese om! Gjerne litt mer konkret enn trening, mat osv. Men om du vil jeg skal vise hva som befinner seg i kjøleskapet vårt for tiden – si det. Om du vil se hvordan vi skal pynter til jul – si det! Jeg vil ha masse, masse tips slik at jeg slipper å bruke så mye tid (som jeg i grunn ikke har nå når alt går til å lade opp) kun på planlegging.

Vil helt til slutt takke dere for at dere enda er her! Takk for at dere leser, og jeg lover å gjøre en bedre jobb fremover

Jeg skulle egentlig ta abort!

Det er mange av dere som har spurt om dette barnet var planlagt eller ei både med tanke på at jeg alltid har sagt at jeg ikke ønsker flere barn på lenge, men også med tanke på fitnesskonkurransen jeg egentlig skulle delta i. Og da kan jeg bekrefte at nei, dette barnet var overhode ikke planlagt.

Det kom som et stort sjokk da jeg fant ut at jeg var gravid ettersom vi hele tiden hadde brukt prevensjon, og i tillegg passet på å unngå eggløsningsdagen. Likevel skjedde det.

Jeg skal også innrømme at jeg ble utrolig sjokkert, frustrert og stressa da jeg fant ut at jeg tross alt var gravid. Midt i fitnessreisen og uten jobb. Tårene trillet og hele den neste uken var vi inn og ut av sykehuset for å ta blodprøver, ultralydundersøkelse og planlegge alt for å gjennomføre en medisinsk abort. En planlagt abort. Nå grøsser jeg bare av tanken på at vi vurderte dette.

Eller, vi hadde bestemt oss for det!

Hele prosessen fra vi troppet opp på sykehuset for å bestille time og frem til vi hadde unnagjort en ultralyd og to blodprøver tok faktisk fem dager. Det var på dag seks jeg satt med tabletten som skulle avslutte det hele i hånden. Klar til å svelge.

Men da jeg satt der var det noe i meg som fikk meg til å skylle den ned i do i stedet. Jeg kunne ikke avslutte dette mirakelet. Barnet som tross prevensjon likevel ble unnfanget. Jeg orket ikke tanken på å fjerne et slikt mirakel. Derfor bestemte vi oss til slutt for å beholde likevel. I aller siste øyeblikk!

Tross dårlig økonomi, arbeidsledighet, lite hus, liten bil og et (den gang) manglende ønske om flere barn. Dette var altså grunnen til at vi i utgangspunktet ikke så noen annen utvei enn abort.

Jeg har alltid vært i mot dette med frivillig abort så lenge det ikke ligger en god grunn bak. Og skal være så ærlig å si at jeg følte veldig på den skammen om å ikke ha en god nok grunn til å gjennomføre selv også. Men nettopp derfor var det enda viktigere at ingen fikk vite om det.

Nå forteller jeg det likevel til dere i håp om å kunne hjelpe andre som er i samme situasjon. Husk at de fleste problemer og utfordringer kan løses, og som oftes går det fint å få et barn til. Man har jo ni måneder å forberede seg på! Det gjelder bare å venne seg til tanken, og prøve å se en løsning på problemene i stedet for å bruke dem som en unnskyldning til å avbryte svangerskapet.

Husk at man kan angre på å ta abort, men man angrer aldri på at man valgte å beholde.

Nå er jeg selvsagt ekstremt letta over at jeg til slutt valgte å beholde barnet, og klarer ikke engang å forestille meg et annet utfall! Selv om det var et sjokk til å begynne med gleder jeg meg virkelig til å møte dette lille mennesket som så gjerne ville bli skapt. Herregud, som jeg gleder meg!