Jeg skulle egentlig ta abort!

Det er mange av dere som har spurt om dette barnet var planlagt eller ei både med tanke på at jeg alltid har sagt at jeg ikke ønsker flere barn på lenge, men også med tanke på fitnesskonkurransen jeg egentlig skulle delta i. Og da kan jeg bekrefte at nei, dette barnet var overhode ikke planlagt.

Det kom som et stort sjokk da jeg fant ut at jeg var gravid ettersom vi hele tiden hadde brukt prevensjon, og i tillegg passet på å unngå eggløsningsdagen. Likevel skjedde det.

Jeg skal også innrømme at jeg ble utrolig sjokkert, frustrert og stressa da jeg fant ut at jeg tross alt var gravid. Midt i fitnessreisen og uten jobb. Tårene trillet og hele den neste uken var vi inn og ut av sykehuset for å ta blodprøver, ultralydundersøkelse og planlegge alt for å gjennomføre en medisinsk abort. En planlagt abort. Nå grøsser jeg bare av tanken på at vi vurderte dette.

Eller, vi hadde bestemt oss for det!

Hele prosessen fra vi troppet opp på sykehuset for å bestille time og frem til vi hadde unnagjort en ultralyd og to blodprøver tok faktisk fem dager. Det var på dag seks jeg satt med tabletten som skulle avslutte det hele i hånden. Klar til å svelge.

Men da jeg satt der var det noe i meg som fikk meg til å skylle den ned i do i stedet. Jeg kunne ikke avslutte dette mirakelet. Barnet som tross prevensjon likevel ble unnfanget. Jeg orket ikke tanken på å fjerne et slikt mirakel. Derfor bestemte vi oss til slutt for å beholde likevel. I aller siste øyeblikk!

Tross dårlig økonomi, arbeidsledighet, lite hus, liten bil og et (den gang) manglende ønske om flere barn. Dette var altså grunnen til at vi i utgangspunktet ikke så noen annen utvei enn abort.

Jeg har alltid vært i mot dette med frivillig abort så lenge det ikke ligger en god grunn bak. Og skal være så ærlig å si at jeg følte veldig på den skammen om å ikke ha en god nok grunn til å gjennomføre selv også. Men nettopp derfor var det enda viktigere at ingen fikk vite om det.

Nå forteller jeg det likevel til dere i håp om å kunne hjelpe andre som er i samme situasjon. Husk at de fleste problemer og utfordringer kan løses, og som oftes går det fint å få et barn til. Man har jo ni måneder å forberede seg på! Det gjelder bare å venne seg til tanken, og prøve å se en løsning på problemene i stedet for å bruke dem som en unnskyldning til å avbryte svangerskapet.

Husk at man kan angre på å ta abort, men man angrer aldri på at man valgte å beholde.

Nå er jeg selvsagt ekstremt letta over at jeg til slutt valgte å beholde barnet, og klarer ikke engang å forestille meg et annet utfall! Selv om det var et sjokk til å begynne med gleder jeg meg virkelig til å møte dette lille mennesket som så gjerne ville bli skapt. Herregud, som jeg gleder meg!

Vil du elske meg igjen om jeg holder på å dø?

Dette tror jeg aldri jeg har sagt til noen, og skal jeg være ærlig hadde jeg vel ikke planer om det heller.

Dette skjedde i 2014. Jeg var 18 år gammel, og det var akkurat blitt slutt mellom eksen og meg. Min første store kjærlighet, og jeg var fullstendig knust! Jeg var hjemme hos han for å bære ut tingene mine mens han var på jobb. Jeg gråt ustanselig fra jeg kom og tårene trillet uavbrutt. Etter å ha pakket ned en god del var det noe som klikket for meg.

En sinnsyk idé. Et ørlite håp om at han kanskje ville elske meg igjen om jeg var nær å dø. Er det et selvmordsforsøk forresten? Jeg tror ikke det. For jeg ville ikke dø. Jeg ville bare bli hardt nok skadet til at det var like før, men så skulle jeg overleve det hele og han ville ta meg tilbake igjen.

Uansett, jeg sto øverst i trappen med skuffen til en diger kommode foran meg. Jeg kjente hendene mine bli klamme inntil kommodeskuffen, mannet meg opp og lukket øynene. Deretter lot jeg meg bare falle fremover. Det var en helt forferdelig følelse, og det eneste jeg klarte å forstille meg var at jeg sto på kanten av et høyt stup. Jorden forsvant under meg og tiden gikk ekstremt sakte mens jeg var i fritt fall.

Jeg husker ikke når jeg traff trappa eller hva som skjedde.

Det neste jeg husker er at jeg kjente hodet mitt være låst fast i en ubehagelig vinkel, et sterkt lys og så hørte jeg den kjente, durende lyden av ventilasjonsanlegget man ofte hører på sykehus. Jeg myste enda litt mer med øynene før jeg klarte å fokusere skikkelig. Da fant jeg ut at lyset kom fra taklampen, at det var en nakkekrage som låste hodet mitt fast og at jeg befant meg på sykehuset.

Oppdrag utført? Vel, ikke helt.

Jeg besvimte. Hvor lenge jeg lå i bunn av trappa vet jeg ikke, men utenom noen blåmerker, en vond kjeve og en stor kul i pannen var det lite som endret seg.


Glad for akkurat dét er jeg så klart nå. Jeg kom over han til slutt, og jeg har aldri hatt det bedre enn jeg har nå! Så, om du er i samme situasjon som jeg var da. Prøv å trøst deg med at mange har opplevd det samme og det går over. Du finner en annen. En bedre. Den rette! Ha troen på det og ha tålmodighet. Og du! La deg sørge før du går videre. Gråt til tårene spruter, spis liter på liter med is og drukne deg selv i romantiske klissefilmer før du legger kjærlighetssorgen bak deg, retter deg opp og starter livet på nytt.

Kjærlighet gjør deg blind, men kjærlighetssorg gjør deg hjelpesløs (for en liten periode).

Slik blir du tryggere på deg selv!

Dette kurset jeg deltar på. Herlighet så mye jeg lærer om meg selv, mine verdier og hvilke mål jeg ønsker å sette for fremtiden. Jeg har plutselig begynt å reflektere over jobbsituasjonen min på en helt annen måte. Fått øynene opp for muligheter som tidligere har vært uaktuelle, og ikke minst blitt utrolig mye tryggere på meg selv!

Jeg føler jeg begynner å ta farvel med den sjenerte jenta jeg en gang var. Det har i grunn skjedd sakte men sikkert de siste årene, men jeg føler på en enda større utvikling bare nå de siste fire dagene. Og det er så deilig! Ikke at det er noe galt i å være sjenert, men det kan bli fryktelig slitsomt å hele tiden irritere seg over at man ikke tørr å si det man egentlig tenker.

Slik har jeg vært i årevis. Spesielt i store sammenkomster og med ukjente mennesker. For eksempel på skolen! Jeg visste gjerne ofte svaret på det læreren spurte om, men holdt det likevel for meg selv i stedet for å si det høyt. Jeg er sikker på at jeg ikke er det eneste? Kurset kan på mange måter sammenlignes med skoletiden min, men den største forskjellen er helt klart meg selv og hvilken plass jeg velger å ta i gruppa.

Jeg er ikke lenger den sjenerte jenta som aldri snakker med mindre hun blir snakket til. Nå tar jeg initiativ, prater høyt i forsamlinger, tar ansvar og blir sett. Med stolthet. Jeg føler meg komfortabel med det, og holder med glede foredrag for de andre.

Det føles så fantastisk! Herregud, det føles godt. Det tok nesten 23 år, men endelig føler jeg at jeg begynner å finne meg selv og min plass. Jeg har så lyst til å dele mine beste tips for å hjelpe noen av dere også ut av denne skumle sjenansen, men jeg vet ikke helt hvordan. Hvilke tips skal jeg dele? Jeg aner ikke hva som har vært årsaken til at livet mitt plutselig har snudd om, og det er det som gjør det hele så vanskelig. Men jeg skal prøve! Så under her kan du lese mine tips for å bli tryggere på deg selv.

SLIK FÅR DU GOD SELVTILLIT

Selvtilliten er garantert avgjørende. Den må være på plass for at du med trygghet kan prate høyt i en gruppe. Men hvordan får man god selvtillit? Sånn, utenom de standard tipsene om å prate til seg selv i speilet og lignende..? Jeg har stor tro på begrepet “fake it til you make it”. Det betyr at du skal spille skuespill! Lat som du spiller en annen person med super god selvtillit, og gjør det hele til en lek. Til et teater. En film eller et skuespill. Det som passer deg best.

Prat høyt. Si meningene dine. Stol på deg selv. Gå med hodet hevet og blikket fremover. Smil masse. Søk øyekontakt med menneskene rundt deg. Gi komplimenter til andre. Prat om været.

Til slutt vil det være så naturlig for deg å ta ordet og by på deg selv at det går automatisk. Alle de fine komplimentene, smilene, samtalene og gode opplevelsene du får vil til slutt gi deg den selvtilliten du latet som du hadde!

Det har jeg tro på, og det tror jeg er nøkkelen!

JEG TRENGER HJELP!

E N D E L I G

… har roen senket seg i huset og jeg kan trekke meg tilbake for å oppdatere blogg og sy klær. I kveld fikk jeg virkelig kjenne på hvor avhengig Dennis er blitt av kosen sin. Hans aller bestevenn og største trygghet. Kosen som har vært med han på absolutt alt fra den dagen han ble født en sen søndagskveld i mars 2017 og frem til i dag.

I løpet av de første månedene hamstret vi inn på disse kosene fra Kid for å være helt sikre på at vi hadde nok. Det viste seg likevel etter et drøyt år at man aldri kan få nok. Tror vi hadde en 6-7 stykker på det meste, men så har de falt bort én etter én. Noen har Dennis mistet når vi har vært på sykkelturer, andre har han kastet ut fra vognen når vi er på shoppingsentre eller ute og triller turer, og noen har vi rett og slett glemt igjen ulike steder.

Nå har vi 3 stykk igjen. To av dem trenger han for å sovne fint i barnehagen. Planen var derfor å ha en fast hjemme, en fast i barnehagen og en som Dennis tar med seg frem og tilbake. Vel, nå har han gått i barnehagen i to uker og allerede har vi falt ut av dette systemet.

Det startet med at jeg glemte å ta “frem og tilbake-kosen” med hjem på fredag. Derfor hadde han den “fast hjemme-kosen” med seg i dag morges. UTROLIG NOK klarer jeg å glemme igjen den også. Så da han skulle legge seg i kveld lå alle tre i barnehagen!

Jeg trenger ikke si så mye mer enn at det ble MYE gråting, Dennis lette hysterisk etter kosen sin da han skulle legge seg, og etter langt og lenge reddet endelig mormoren hans kvelden da hun kom kjørende med en av kosene. Takk gode Gud! Om ikke er jeg sikker på han hadde vært våken enda.


Poenget nå er i hvert fall at vi gjerne skulle hatt flere. Man kan aldri få for mange, og jeg henvender meg derfor til dere! Kosen til Dennis ble solgt på Kid i 2017, men er nå utgått fra sortimentet. Har du en liggende hjemme hos deg (det må være akkurat denne) som ikke blir brukt? Send meg gjerne en melding på facebook eller en mail til:

linn_therese_dagsland@hotmail.com

 

Jeg hadde blitt kjempe glad om du ville delt innlegget videre, så vi finner flere koser til Dennis! Det er så sårt å se han så hjelpesløs uten sin aller bestevenn!

Jeg skal gifte meg i en helt spesiell brudekjole!

Det er kanskje noen av dere som husker brudekjolen jeg sydde meg i fjor høst? Bare to måneder etter at jeg sydde mitt første klesplagg og 10 måneder etter at jeg fant ut hvordan jeg bruker en symaskin. Jeg fortalte dere i den tid at jeg hadde sydd meg en brudekjole før jeg var blitt fridd til, og at denne kjolen skal lagres i skapet mitt til den dagen jeg gifter meg.

Vel, under ett år senere kan jeg allerede si at jeg har endre mening. Denne brudekjolen kommer aldri til å bli brukt i et bryllup. Den er så amatørmessig som det går an å bli, og jeg har lært og utviklet meg så mye mer siden jeg sydde denne. For ikke å snakke om at jeg absolutt ikke ønsker å være den størrelse som på bildene her i bryllupet mitt.

Når det er sagt har jeg en liten plan når det gjelder min fremtidige brudekjole. Jeg har lyst til å sy den selv, men ikke helt fra scratch. Jeg har et håp om at jeg en dag vil føle meg klar og trygg nok på mine egne syferdigheter til å sy om mammas brudekjole til min egen brudekjole.

Jeg er nødt til å sy den om en del for å få den til å passe mine ønsker og slik jeg vil ha den, men når jeg får det til vil den bety så mye mer! Bare tanken på at jeg gifter meg i samme brudekjole som mamma gjorde for 23 år siden får meg nesten til å gråte.

Mitt eget bryllup er derimot ikke engang i planleggingsfasen enda. Det skjer nok ikke med det første, og jeg kommer derfor heller ikke til å prøve meg på denne brudekjolen før jeg har en dato foran meg. Da vet jeg at jeg har den erfaringen og kunnskapen jeg trenger for å få det til.

Å sette saksen i mammas brudekjole er med andre ord noe jeg absolutt ikke tar lett på, og derfor vil være HELT SIKKER på hva jeg vil og at jeg får det til før det skjer!

Dennis får hjelpe til med alt!

Se hvem som ville være med pappaen sin å klippe plenen i dag! Jeg er bare nødt til å dele med dere, for det er det søteste jeg noensinne har sett. Lille Dennis som sitter med sin egen verktøykasse ved siden av oss når vi skifter karmer og dører. Han som hjelper mamman sin å røre i kjelen når jeg lager mat. Han som fant et skrujern på kjøkken for noen dager siden, og før vi visste ordet av det lå halvveis under bordet og trykket det mot en skrue han oppdaget.

Han er så flink, lærer så fort og får være med oss på alt. Det synes jeg er så viktig, for da blir han en selvstendig liten kar som kan litt om alt. Skikkelig handy! For ikke å snakke om mestringsfølelsen og gleden han får når han får være med å hjelpe oss med alt mulig.

Bare det å få lov til å bære en konvolutt mens han går selv fra postkassen og hjem kan få han til å smile i evigheter etterpå. Det er fort gjort å glemme å inkludere barna i daglige gjøremål og oppgaver, men om du husker det vil du få ekstremt mye igjen for det senere! For ikke å snakke om alt barnet kommer til å lære, og all gleden hen får!

Det tar kanskje litt lenger tid, men det er det absolutt verdt!

Kroppen min kollapset!

Nå ligger jeg strekk ut på sofaen mens Dennis ser på barnetv i den nye stolen sin. Han skal snart legge seg, og for å være ærlig tror jeg at jeg gjør det samme selv også. Kroppen min er helt ubrukelig i dag! Våknet med vond hals, feber, en ekstrem svimmelhet, hodepine og kvalme i dag tidlig. En god miks av alt med andre ord! Akkurat som at den kollapset fullstendig etter alt bråket de siste døgnene. Jeg håper å få sovet det av meg, så tenker det blir veldig tidlig kveld her i dag.

Når det er sagt vil jeg også takke for all støtten dere har vist meg etter at jeg publiserte gårsdagens innlegg. Plutselig gikk meldingene fra å være i hovedsak drittslenging til å bli sååå mange oppløftende og støttende ord. Dere gjør virkelig denne tunge tiden så mye bedre! ♥︎ Ikke misforstå, jeg er fullt klar over at jeg har gjort en feil, men det å se at dere støtter, tilgir og likevel ønsker å følge meg videre rører meg. Ellers vil jeg gjerne fortelle at jeg absolutt ikke kommer til å dra denne saken ut i det uendelige. Dette er nok det siste jeg skriver om den, så blir det blanke ark fra i morgen av.

Når vi først er inne på dette tema må dere gjerne fortelle meg hvilke innlegg dere liker best? Oppskrifter? Trening? Oppussing og interiør? Noe helt annet? Please let me know!

Mine tanker angående alt det vonde!

Hei dere! Først og fremst, beklager for null oppdatering i dag, men jeg trengte rett og slett litt tid for meg selv. Mobiltelefonen har jeg slått av for lengst, og nå vurderer jeg å slå av kommentarfeltet her inne også. Mange av dere har allerede fått med dere alt det vonde som har skjedd, men langt i fra alle. Jeg har heller ikke fått fortelle min side av saken enda, så det tenkte jeg å gjøre nå.

Dette er så ufattelig vondt og sårt for meg at jeg i et svakt øyeblikk tidligere i dag vurderte å slette hele bloggen og bare koble helt ut fra virkeligheten. Ikke vil jeg forlate huset. Ikke vil jeg møte andre mennesker enn min lille familie. Ikke vil jeg dra på butikken. Trening. Alt er vanskelig og det fortsetter bare å bli verre etterhvert som flere usanne rykter florere og stygge kommentarer hagler inn.

Først av alt kan jeg nevne at det dreier seg om et blogginnlegg som en annen blogger publiserte på sin blogg i går. Hun sendte meg ingen melding i forkant av innlegget for å prøve å ordne opp på privaten, men braste heller rett ut med det til hele Norge.

I innlegget legger hun ved skjermbilder fra to av mine tidligere blogginnlegg vist ved siden av hennes blogginnlegg. Der viser det at jeg har kopiert deler av teksten og forandret litt på det for å få det til å passe min egen situasjon. Dette legger jeg meg fullstendig flat for. Jeg beklager på det sterkeste og vet absolutt at det var ufattelig dumt gjort av meg.

Når det er sagt vil jeg gjerne forklare handlingene mine. Ikke unnskylde dem, for som sagt vet jeg det var feil av meg. Men kanskje det kan få dere til å forstå min side også.

Jeg har tidligere vært åpen om jobbsituasjonen min og såvidt nevnt at vi sliter økonomisk. Og når man går gjennom tunge tider og samtidig har et barn man må forsørge blir man desperat. Jeg famlet i mørke og gjorde dumme ting i håp om å bli sett og dratt opp av gjørma. Når jeg ikke fikk positiv respons på noen av jobbsøknadene jeg sendte rundt (som virkelig var mange!) prøvde jeg desperat å nå bloggtoppen ved å vri om på to blogginnlegg jeg så hadde gitt god respons hos en blogger, om til mine egne.

Vi vet jo alle at toppbloggere tjener MYE!

Jeg har imidlertid innsett at dette var fullstendig feil, og absolutt ingen god løsning, og har derfor slettet de to innleggene. MEN så kommer det til denne andre bloggeren som la ut dette på sin blogg. Hun har flere lesere enn meg, og en hær av fans som trosser alt for å forsvare henne. Det endte med at stygge meldinger og trusler hagler inn både på min private messenger og åpent i kommentarfelt flere steder. Usanne rykter blir også spredd som ild i tørt gress!

Det gjør vondt det!

Greit nok at jeg dreit meg ut, men å true med å slå ned noen, si de bør ta selvmord, spre rykter om at jeg lager tråder om meg selv på kvinneguiden (som ikke finnes sant i det hele tatt! Aldri opprettet en eneste tråd på kvinneguiden engang) og lire fra de verst tenkelige grusomhetene som finnes bør vel være langt over grensen for hva som er greit? Plutselig ble denne saken mellom meg og henne til et “alle mot en” angrep åpent over internett.

Jeg er ikke laget av stein, og når jeg attpå til har en historie med både mobbing og angst fra ungdomstiden er det klart dette bringer det mørke opp til overflaten igjen. I motsetning til tidligere velger jeg derimot å være åpen om det nå når det skjer. For uansett hva jeg hadde gjort er det ingen som fortjener å få så mye dritt slengt etter seg. Det er ingen som fortjener å være redd for å gå ut døren fordi andre sier de skal slå deg ned neste gang dere sees. Det er ingen som fortjener å bli uthengt, mobbet eller angrepet uansett hva de gjør.

Heller ikke jeg for at jeg i et svakt øyeblikk kopierte deler av et blogginnlegg fra en annen.

I gang med et STORT og spennende prosjekt!

Herregud! I dag har jeg holdt på med et veldig spennende prosjekt store deler av dagen, og har derfor ikke rukket å oppdatere dere før nå. Jeg føler ikke jeg klarer å lande skikkelig nå som jeg endelig har kvelden fri, for jeg er så gira, spent og ikke minst letta! Letta for at det muligens har ordnet seg for oss. Glad for muligheten og spent på hva fremtiden bringer!

Ting ser så mye lysere ut nå, og det er kun takket være dette spennende prosjektet! En av mine største drømmer kan faktisk gå i oppfyllelse ganske snart. Det er så surrealistisk å tenke på. De av dere som følger meg tett på alle sosiale medier og nettverker har muligens fått det med dere i løpet av dagen. Om ikke er det enda mulig å oppdage det!

Tenkte det kunne være litt spennende å se om noen allerede har fått det med seg? Om ikke deler jeg den store nyheten allerede i morgen – så følg med da!

En liten forklaring

annonse

Skjørtet mitt er helt nydelig! Ganske kort, men det er shorts inni. Er dessverre utsolgt i hvitt, men finnes fremdeles i svart og gult HER. Toppen er fra h&m, men du finner lignende HER.


Det er så rart hvor fort denne bloggen påvirkes av private ting som skjer i livet mitt. Det er ikke alt jeg har lyst til å dele, og det som er synd er at det skinner så godt igjennom med det samme jeg er inne i en slik periode av livet. Som nå for eksempel. I går publiserte jeg ett innlegg, kun ett – noe som i seg selv er uvanlig. Men på toppen av det hele var det også et gørr kjedelig innlegg med bilder som var tatt flere dager i forveien.

Jeg skulle så gjerne hatt den evnen å bare legge alt til sides når jeg delte noe her, men dessverre klarer jeg ikke det. Siden dag én har jeg vært åpen og ærlig om både opp- og nedturer her inne, og det gjør det (u)heldigvis også vanskelig å late som ingenting når jeg egentlig ikke har det bra.

Derfor tenkte jeg det var bedre å bare la bloggen stå tom i går kveld. For utenom det ene innlegget om morgenen, så fikk jeg heller komme sterkere tilbake når hodet var på riktig plass. Noe det er nå! Og selv om jeg ikke ønsker å si noe om hva som har skjedd kan jeg bekrefte at det ikke er noe alvorlig altså. Bare en helt vanlig, men dessverre litt for privat, hendelse.

Så, der har dere en liten forklaring på gårsdagen, så kan jeg love dere mer inspirerende innhold fremover!

Inline
Inline