En av de tingene jeg har gledet meg mest til å dele i løpet av denne stilleperioden er nettopp dette; vi har forlovet oss! Tenk det, etter både huskjøp, to barn og seks år ble det jaggu forlovelse på oss også. Dato for når bryllupet blir er allerede bestemt, og planleggingen er godt i gang selv om det er en liten stund til. Skikkelig gøy ♥︎
I popped the question and he said yes!
Nå er det en stund siden sist jeg tittet innom her, men de siste dagene har jeg rett og slett hatt tankene et helt annet sted. På søndag mistet tanten til Christopher sin eldste sønn. Christopher har mistet sitt søskenbarn. Han ble bare 26 år gammel, og det hele er ufattelig trist! Christopher er nede hos tanten sin hele dagene for å trøste og hjelpe henne. Nå er det begravelsen som må planlegges, men begravelse er dyrt, og hun er ikke så godt stilt økonomisk. Vi har derfor startet en spleis for å hjelpe henne på veien slik at hun får gi sønnen sin en verdig og fin begravelse!
Om du har mulighet til å hjelpe setter vi SÅ stor pris på alle bidrag – ingen beløp er verken for store eller for små ♥︎
Tusen takk!
Jeg har så vidt begynt å tenke tanken på et aldri så lite bursdagsselskap – Oliver sitt første. Kun med de nærmeste, og muligens ute om været tillater det. Tenk, nå er det bare få uker igjen til han blir ett år! Tiden har flydd avgårde, og det var ikke før jeg bestemte meg for å ta samme bilde av guttene som jeg gjorde for ett år tilbake at jeg så hvor mye de begge har vokst. Ikke bare fysisk, men båndet dem i mellom har utviklet seg enormt!
Dennis har aldri vist tydelig tegn til søskensjalusi enda, men han var veldig skeptisk til Oliver i starten. Det gikk faktisk et par måneder før han var komfortabel med å holde han på fanget sitt. Før det ville han helst bare være nær han om vi var i nærheten. Sikkert skummelt å plutselig få en liten, levende baby inn i familien som krevde en del av oppmerksomheten til mamma og pappa.
1 år i mellom bildene
Dette bildet til venstre viser veldig godt hvordan det var. Oliver var nokså likegyldig og skjønte ikke noe, mens Dennis var super skeptisk. Høyrebildet derimot, som jeg tok for et par dager siden smelter hjertet mitt! Det speiler forholdet deres på en prikk. De er SÅ gode venner, og leker, ler og smiler til hverandre dagen lang.
Se så mye de begge har vokst! Jeg er skikkelig glad for at skjebnen ville ha det til at guttene skulle bli såpass tette i alder. Tenk så mye glede de kommer til å ha av hverandre i årene som kommer.
For en fin periode av livet dette er! PERIODEN SOM SMÅBARNSFORELDRE ♥︎
Mamma! Jeg får så vondt av deg og all motgangen du har møtt på det siste året. Kroppen din har virkelig ikke spilt på lag med deg og det har vært lett å se at du bare har blitt mer og mer utmattet. Etter flere runder med streptokokker i halsen i vinter gikk det til slutt utover nyrene dine. Du var fullstendig utmattet og absolutt ikke deg selv! Du var mye inn og ut hos legen uten at de kunne finne ut hva som feilte deg, men den dagen du tisset rødt var det inn til legevakten med det samme.
Siden den dagen har du hatt tett oppfølging hos legen med urinprøver – som har vist at du har hatt blod og proteiner i urinen helt siden i vinter! Etter mye venting kom du endelig et skritt frem i køen, og ble innlagt på sykehuset i går. Der tok de nyrebiopsi – som forhåpentligvis kan gi oss noen flere svar på hvorfor du føler deg som du gjør.
Da vi var på besøk hos mamma på sykehuset i går var det noe som overrasket meg veldig – nemlig hvor mye den lille, store toåringen min faktisk forstår. Vi fortalte han at vi skulle gå på besøk til mormor på sykehuset, uten å fortelle så mye mer enn det.
Da vi kom ut av heisen løp han mot mormoren sin som han skimtet i sykesengen. Han løp helt bort til det gjensto et par meter mellom han og henne. Da bråstoppet han plutselig, kikket veldig på henne og begynte så å si navnet på bamsen sin om og om igjen. Jeg løftet han opp i sengen til henne for å vise at det ikke var farlig, og at han kunne gå bort selv om det sikkert så litt skummelt ut.
Da var det akkurat som å slå på en bryter! Dennis smøg seg inntil mormoren sin. Holdte rundt henne, krøllet seg inntil henne. Studerte henne, smilte, koste og roste mormoren sin. Det var helt fantastisk å se hvor omsorgsfull han var der han til med matet henne med dessert! Snille, gode Dennis!
Men selv om han klart og tydelig viste med hele kroppen sin at han skjønte at mormoren hans hadde vondt sa han ikke et ord om det. Han pratet kun om helt andre ting. Helt til vi satt i bilen på vei hjem! Da sa han plutselig «mormor aua. Mormor lei seg i magen» ♥︎
Fine, gode gutten min! Så snill og omtenksom! Tenk at han forstår så mye ♥︎
MAMMA! Tenk at i dag er dagen du har talt ned til hele det siste året. Finnes vel ingen som er så glad i å ha bursdag som du!? Men når jeg tenker meg om forstår jeg godt hvorfor du fremdeles elsker å feire dagen din, selv som godt voksen. Du holder deg jo så godt! Unge, fine mamman min ♥︎
Skulle så gjerne vært der og feiret med deg, men ettersom vi befinner oss i to vidt forskjellige land blir det litt vanskelig. Skal riktignok ikke legge skjul på at jeg tenkte tanken på å komme og overraske deg der borte i Sverige i dag – men måtte fort slå det fra meg da Christopher jobber veldig mye nå.
I stedet vil jeg gjerne dele denne videoen fra guttene! Vi er så glad i deg, og savner deg masse. Gratulerer med dagen mamma ♥︎
Ingen tvil om at jeg har vunnet i mamma-lotteriet! Hipp hurra for deg!
Tiden flyr avgårde, og nå har denne lille rakkeren allerede rukket å pludre, det vil si kommunisere med lyder, OG gi fra seg sitt første smil! Det er så stas! Spesielt siden vi forventet at han kom til å henge litt etter siden han er prematur, men det gjør han absolutt ikke. I alle fall ikke på smiling og pludring – så gjenstår det å se når han begynner å rulle, krype og gå. Ikke at det betyr noe hvor gammel han er i grunn, for vi har GOD tid! Dette er tross alt siste baby, og da må det gjerne drøye litt også, så får vi nyte babytiden enda lenger 😅
Oliver er forresten blitt fem uker nå, og vi teller ned de siste dagene til seks ukers kontrollen. En kontroll vi har gruet oss til lenge, og som vi har pratet ekstremt mye om – både Christopher og jeg alene, men også med familie, lege og helsesøster.
De fleste av dere husker kanskje at Dennis fikk en av kjempe alvorlig (sjelden) bivirkning etter rotavirusvaksinen på seks ukers kontrollen for litt over to år siden? Den førte med seg masse gråt og smerte for den lille kroppen i månedsvis. Han gikk ned i vekt, måtte bli fraktet med luftambulansen og lå mange netter på sykehus. Han fikk aldri lov til å ta andre dose av denne vaksinen på tre månederskontrollen fordi han reagerte så kraftig på første.
Derfor dukket spørsmålene opp nå når vi fikk en til. Vil det være større sjanse for Oliver å få samme bivirkning fordi Dennis fikk det? Skal vi ta sjansen? Skal vi ikke? Vi har diskutert dette SÅ mange ganger, og helsesøster har ringt inn til legene i landstoppen når det gjelder vaksiner for å høre hva de anbefaler og ikke minst om det er forhøyet risiko for Oliver.
De kunne fortelle oss at det var lite forskning på området, men det var ingenting som tilsa at det skulle være større risiko for Oliver å få tarminvaginasjon. De la også til at flokkimmuniteten på den vaksinen er så god at Oliver vil være godt beskyttet av den om vi velger å ikke ta vaksinen. Til slutt sa de også at de ikke ville anbefale noe i vårt tilfelle, men at vi som foreldre måtte ta den avgjørelsen på egen magefølelse.
Etter enda noen samtaler med helsesøster og hverandre har vi derfor funnet ut at vi ikke tørr å gi Oliver rotavirusvaksinen. Dennis måtte gå igjennom så mye sykehus, undersøkelser og smerte i månedsvis sist gang på grunn av den bivirkningen, og vi er livredde for å utsette Oliver for det samme. Ettersom både lege og helsesøster forsikret oss om at Oliver vil være godt beskyttet fordi så mange andre tar den vaksinen og viruset dermed nesten er utryddet velger vi å avstå fra denne vaksinen.
Jeg vil legge til at vårt tilfelle er ganske spesielt, og jeg absolutt ikke oppfordrer andre til å avstå fra verken denne eller noen andre vaksiner. Å følge vaksinasjonsprogrammet er kjempe viktig, og vi kommer helt klart til å gi Oliver alle de andre vaksinene, bare ikke denne.
Jeg hadde SÅ mange tanker om dette tema før fødsel. Jeg gråt flere ganger av dårlig samvittighet for å måtte «tvinge» Dennis til å dele meg og Christopher med en annen liten gutt. Dennis som hadde det så bra og satte så stor pris på å få all oppmerksomheten vår. Hvordan ville han takle å få en lillebror, og ikke minst hvordan skulle vi gjøre denne overgangen så skånsom og enkel som overhode mulig?
Nå i ettertid sliter jeg med å forstå at jeg i det hele tatt hadde slike tanker. Det føles ekstremt unaturlig og jeg klarer såvidt å huske at jeg faktisk var redd for dette!
Faktum er nemlig at det har gått over all forventning. De aller første dagene var det så klart vanskelig for Dennis. Han slet med å forstå hva som skjedde, hvorfor Oliver plutselig var her med mamma og pappa, og ble veldig opphengt i å si «MIN mamma, MIN pappa, MIN mormor, MIN bil, MIN kosebamse, MIN (leke)tiger» og slik fortsatte det. Spesielt mamma og pappa, var det viktig for han å få frem at var hans. Vi svarte da bekreftende at «ja, jeg er din mamma» uten å måtte legge til at jeg er Oliver sin mamma også. Det fikk vi ta senere.
Han sa også «mamma ferdig Oliver» eller at han ville sitte på fanget mitt hver gang jeg holdt lillebror. Samtidig smugkikket Dennis bort på han hver gang han fikk muligheten, og syntes egentlig det var litt fascinerende også. Men holde han ville han ikke.
Det gikk bedre og bedre for hver gang Dennis kom på besøk på sykehuset, og på dag nummer tre var det plutselig noe som snudde. Da ville han gjerne klappe Oliver på hodet, gi han kos og til slutt turde han også å holde lillebroren sin. Da var han superstolt og fikk selvsagt masse skryt for å være så flink!
Etter denne dagen har det bare gått bedre og bedre! Dennis har allerede et stort beskyttelsesinstinkt ovenfor Oliver, og gir han kos og «high five» dagen lang. Om lillebror gråter løper storebror bort til vuggen for å gi han kosekaninen sin. Nå har Oliver til og med blitt «MIN Oliver» når vi henter Dennis i barnehagen og alle barna kommer bort for å se og ta på den bittelille babyen.
Kort oppsummert har det altså gått over all forventning, og bekymringene jeg hadde før Oliver ble født er helt utenkelige den dag i dag. I stedet har jeg funnet ut at lillebror har knyttet oss alle mye tettere sammen i tillegg til å gi Dennis en helt egen lekekamerat og bestevenn han kan vokse opp sammen med. At Oliver kom til verden er rett og slett det beste som kunne skjedd både oss og ikke minst lille Dennis – som plutselig ble så stor!
Jeg ligger her i sofaen med bena opp mot veggen. Criminal Minds snurrer over tv-skjermen i bakgrunnen, men for å være ærlig følger jeg ikke skikkelig med. Egentlig føler jeg meg ikke tilstede i det hele tatt. Livet er liksom satt litt på vent for tiden, også bare surrer jeg rundt her og venter. Venter på fødsel. Kroppen føles elendig, hodet er ikke til stedet og inspirasjon har jeg i alle fall ikke.
Energien er ikke-eksisterende og humøret bånn i bøtta. Jeg hater å ha det slik for det går så mye utover de rundt meg selv om jeg så gjerne prøver å unngå det.
For å oppsummere de siste dagene; bekkenet føles som det plutselig har gått i tusen knas og det stråler og stikker ved hver minste bevegelse. Oliver kjennes som han holder på å falle ut – med andre ord er nedpressen jeg føler på helt ekstrem. Det stikker og prikker i livmorhalsen fordi han ligger så lavt nå. Jeg spyr, er kvalm og matlysten er elendig. I tillegg har jeg maserier OFTE. Gjerne i flere timer sammenhengende, og det gjør meg så sliten! Hadde fødselen bare vært i gang hadde jeg liksom sett lys i enden av tunnelen, men å gå rundt med disse konstante falske riene som ikke fører til noe annet enn å slite meg ut er helt forferdelig tungt. Tanken på at jeg i verste fall kan bli gående slik i enda mange uker får meg bare til å miste fullstendig piffen.
Jeg sover også ganske dårlig om nettene. Smerter i bekkenet og en vanvittig romstering fra magen holder meg våken. Ingen liggestillinger er gode, og i følge fitbit klokken min ligger jeg mellom 2 og 4 timer søvn hver natt. Dette i tillegg til smertene, de falske riene og den dårlige matlysten gjør at jeg ikke orker noenting.
Jeg gjør nesten ingen husarbeid, Christopher både henter og leverer i barnehagen, ikke har jeg energi til å leke med Dennis, og å ferdigstille oppussingsprosjektene her hjemme er i alle fall ikke mulig. Dette fører igjen med seg masse dårlig samvittighet!
Jeg hadde så lyst til å komme med noe positivt og inspirerende her i dag, men sannheten er en helt annen så da får det heller bare bli som det blir. Krysser fingrene for at vi snart er i mål, for nå føles kroppen og formen så elendig at jeg snart ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg.
Tenk at om litt må du dele mamma med en annen liten gutt…
Jeg kjenner på en rar form for dårlig samvittighet ovenfor Dennis nå når fødsel nærmer seg. Jeg vil jo så gjerne gi han alt han fortjener, all tid og oppmerksomhet han ønsker, men samtidig vet jeg at når lillebror kommer vil det ikke alltid være rom for det. Plutselig må jeg prioritere. Jeg må dele meg selv. Litt til Dennis og litt til Oliver.
På en måte er jeg livredd for å svikte Dennis. Livredd for at han skal føle seg tilsidesatt. Glemt. Mindre viktig. Tårene presser på mens jeg skriver det her. For å være ærlig føler jeg meg på en måte utro. Mot Dennis. Nå som jeg skal elske enda en like høyt som han.
Og med det samme jeg innrømmer den følelsen for meg selv får jeg dårlig samvittighet ovenfor Oliver. Han må jo også dele på oppmerksomheten min, og det allerede fra første dag. Han vil alltid være en av to, mens Dennis allerede har hatt oss helt for seg selv i over to år.
Hvordan i alle dager skal jeg klare å vise nok kjærlighet, vie nok tid og gi nok oppmerksomhet til begge to. Samtidig som jeg er en god kjæreste ovenfor Christopher og ikke minst passer på å få litt egentid selv også oppi det hele. Akkurat nå føles det ganske overveldende, og jeg skulle ønske svangerskapet kunne vart litt lenger. Jeg kjenner at jeg ikke er klar for denne overgangen helt enda, for jeg aner ikke hvordan jeg skal gripe den.
Panikken tar litt overhånd. Jeg føler jeg har feilet allerede før rollen som tobarnsmamma er påbegynt. Vær så snill, la det bli så enkelt og løse seg så naturlig som alle sier det vil, for akkurat nå er jeg livredd for at jeg ikke skal klare å være en god nok mamma til både Dennis og Oliver samtidig!
For en deilig morsdag sålangt! Jeg ble overrasket med en nydelig, rosa bukett blomster, iskaffe og et frokostmåltid tilberedt av pappaen i hus. Ikke mindre enn stekt svinekjøtt, stekt sjaminjong og brokkoli med hjertesalat til. Akkurat som jeg liker det!
♥︎
Boken dere ser på bildene her «kjære mamma» fikk jeg også gjort hel ferdig i formiddag. Ute i siste liten som alltid, haha, men jeg fikk i alle fall startet i god tid denne gang! Og resultatet ble jeg veldig fornøyd med.
Det er altså min gave til mamma, og jeg gleder meg i hjel til hun blar igjennom den, leser fine ord om seg selv, mimrer og ser på bilder.
FORDI HUN FORTJENER DET!
Til slutt vil jeg ønske alle mammaer i denne verden en helt fantastisk morsdag!