Min andre morsdag!

For en deilig morsdag sålangt! Jeg ble overrasket med en nydelig, rosa bukett blomster, iskaffe og et frokostmåltid tilberedt av pappaen i hus. Ikke mindre enn stekt svinekjøtt, stekt sjaminjong og brokkoli med hjertesalat til. Akkurat som jeg liker det!

♥︎

Boken dere ser på bildene her “kjære mamma” fikk jeg også gjort hel ferdig i formiddag. Ute i siste liten som alltid, haha, men jeg fikk i alle fall startet i god tid denne gang! Og resultatet ble jeg veldig fornøyd med.


Det er altså min gave til mamma, og jeg gleder meg i hjel til hun blar igjennom den, leser fine ord om seg selv, mimrer og ser på bilder.

FORDI HUN FORTJENER DET!

Til slutt vil jeg ønske alle mammaer i denne verden en helt fantastisk morsdag!

Skal jeg donere bort håret mitt?

Den siste tiden har jeg begynt å tenke på om jeg skal gjøre noe med det lange håret mitt. Etterhvert tror jeg valget har falt på å donere det bort. Synes det er en så fin mulighet å hjelpe andre som av ulike grunner har mistet sitt eget hår, samtidig som jeg selv får en ny frisyre. Men det er fryktelig skummelt, jeg skal ikke påstå noe annet. Jeg er så redd for å angre!

Hår er i grunn bare hår, og jeg har alltid innbilt meg at det ikke betyr så veldig mye. Men nå når jeg har begynt å leke med tanken for alvor blir det brått ganske skummelt. Jeg har hatt langt hår så lenge og føler det har blitt en del av meg. Hva skjer når det plutselig forsvinner? Vil jeg føle meg naken?

Eller hva med grunnen til at jeg har spart i alle disse årene i utgangspunktet? Klarer jeg å takle det å ha kort hår nå bedre enn jeg gjorde etter å ha klippet meg kort da jeg gikk i fjerde klasse på barneskolen og plutselig ble kalt gutt. Det husker jeg var så sårt og fra den dagen av bestemte jeg meg for å spare. Spare til langt, skinnende JENTEHÅR!

Klarer jeg å takle den usikkerheten bedre nå? Jeg vil tro det. Jeg har blitt ekstremt mye tryggere på meg selv, spesielt den siste tiden. Jeg tror jeg kommer til å føle meg mye mer som meg selv med kortere hår. Mer voksen rett og slett. Litt mer som en mamma. Som meg.

Det jeg gjerne vil vite nå er om dere tror jeg hadde kledd kort hår. Ta gjerne en titt på bildet under hvor jeg har plassert mitt eget ansikt på en annens kropp 😅 Redigering på høyt nivå..! 😂 Om det er noen av dere som har donert bort håret deres vil jeg også gjerne høre deres erfaringer!

Alt startet med en dans på en nattklubb

Kjære Christopher! Hvor skal jeg starte? Tenk at det som startet som en dans på Copacabana sent en lørdagskveld i desember 2014 har ført oss dit vi er i dag. På disse fire siste årene har vi rukket å reist masse, utviklet oss sammen, kjøpt vårt første hus og ikke minst stiftet vår egen familie. Med lille Dennis i sentrum og baby nummer to på vei kunne jeg ikke hatt det bedre.

Å få tilbringe resten av livet mitt sammen med deg må være den største gleden jeg noengang kunne fått.

Selv om du irriterer vettet av meg, og vi kan krangle til dørene smeller er det ingen jeg heller ville vært sammen med enn deg. Vi er så ulike, men samtidig så like. Du med din sære humor og lidenskap for artister og skuespillere kombinert med min totale mangel på interesse innenfor musikk og filmverden. Du som lever for at Dennis og jeg skal være lykkelig, og jeg som tar ansvar for hvor vi drar hen i denne verden. Vi har skapt vår egen balanse som fungerer så utmerket for nettopp oss!

Vi utgjør et ganske interresant fyrverkeri av ulike farger, interesser og egenskaper, men sammen fungerer det bare helt ufattelig bra.

Vi lever i en deilig, kaotisk, men rolig verden. Ingen av oss orker å lage styr og drama – og nettopp det tror jeg er grunnen til at vi fungerer så bra som vi gjør. Det er sjeldent vi krangler, for vi ser den andre. Vi tar tak i problemene før de i det hele tatt finnes, og er skikkelig flinke – om jeg får si det selv – til å takle motgang sammen.

Tusen takk for at du har gjort de fire siste årene i livet mitt så meningsfulle, og gratulerer så mye med dagen kjære samboer og bestevenn!

Jeg er nødt til å være ærlig!

Det er ingen hemmelighet, og dere har sikkert merket det for lengst. Jeg klarer ikke lenger å være like positiv og inspirerende som jeg egentlig ønsker. Føler at “stemningen” her inne er altfor negativ og tilgjort for tiden. Og med tilgjort mener jeg ikke at jeg faker noe, men jeg skal vel innrømme at jeg prøver å være litt mer positiv enn jeg egentlig er. Dagene går opp i røyk og jeg får nesten ikke gjort noen ting.

Formen er virkelig på bunn! Nå vil jeg ikke at dette skal bli nok et klageinnlegg, men jeg må bare si det som det er en gang for alle, og så vil jeg prøve å skyve det til sides og heller fokusere på det glade, positive og inspirerende. For det er altså ikke slik hverdagen min er nå.

La oss ta gårsdagen som eksempel. Vi sto opp klokken syv da lillemann våknet. Dekket på til en koselig felles frokost og hadde planene for dagen klare, men bare to og en halv time senere er energien min brent bort. Jeg må rett og slett legge meg igjen. Klokken 9.30 – verdens beste samboer tar seg av Dennis, og jeg våkner ikke igjen før kvart på tolv. Deretter klarer jeg såvidt å holde ut resten av dagen mens Dennis er våken, men like etter at han har lagt seg kl.19 om kvelden stuper jeg i seng. Og sovner igjen. Det er altså SÅ slitsomt! Og jeg føler ikke jeg får gjort noenting. Noe som igjen går utover stress og følelsen av å aldri strekke til.

Jeg oppdaterer veldig dårlig her inne. Bildene er spontane, mange av tekstene også. Kvaliteten er rett og slett elendig, og langt i fra slik jeg ønsker.

Nå har jeg riktignok fått tabletter for jernmangelen, og håper det hjelper litt på energien. Mest av alt håper jeg riktignok at blodtrykket snart stiger igjen, for dette her holder jeg virkelig ikke ut! Å gro et lite menneske eg slitsomt nok i seg selv, men med dette på toppen av det hele blir det omtrent ulevelig. Jeg kommer likevel til å prøve og legge inn et ekstra gir et par timer på formiddagene fremover, for å få opp kvaliteten her inne. Da har jeg i det minste én mindre ting å bekymre meg over.


Det jeg gjerne kunne hatt behov for var litt hjelp, tips og ønsker til hva dere vil lese om! Gjerne litt mer konkret enn trening, mat osv. Men om du vil jeg skal vise hva som befinner seg i kjøleskapet vårt for tiden – si det. Om du vil se hvordan vi skal pynter til jul – si det! Jeg vil ha masse, masse tips slik at jeg slipper å bruke så mye tid (som jeg i grunn ikke har nå når alt går til å lade opp) kun på planlegging.

Vil helt til slutt takke dere for at dere enda er her! Takk for at dere leser, og jeg lover å gjøre en bedre jobb fremover

Jeg skulle egentlig ta abort!

Det er mange av dere som har spurt om dette barnet var planlagt eller ei både med tanke på at jeg alltid har sagt at jeg ikke ønsker flere barn på lenge, men også med tanke på fitnesskonkurransen jeg egentlig skulle delta i. Og da kan jeg bekrefte at nei, dette barnet var overhode ikke planlagt.

Det kom som et stort sjokk da jeg fant ut at jeg var gravid ettersom vi hele tiden hadde brukt prevensjon, og i tillegg passet på å unngå eggløsningsdagen. Likevel skjedde det.

Jeg skal også innrømme at jeg ble utrolig sjokkert, frustrert og stressa da jeg fant ut at jeg tross alt var gravid. Midt i fitnessreisen og uten jobb. Tårene trillet og hele den neste uken var vi inn og ut av sykehuset for å ta blodprøver, ultralydundersøkelse og planlegge alt for å gjennomføre en medisinsk abort. En planlagt abort. Nå grøsser jeg bare av tanken på at vi vurderte dette.

Eller, vi hadde bestemt oss for det!

Hele prosessen fra vi troppet opp på sykehuset for å bestille time og frem til vi hadde unnagjort en ultralyd og to blodprøver tok faktisk fem dager. Det var på dag seks jeg satt med tabletten som skulle avslutte det hele i hånden. Klar til å svelge.

Men da jeg satt der var det noe i meg som fikk meg til å skylle den ned i do i stedet. Jeg kunne ikke avslutte dette mirakelet. Barnet som tross prevensjon likevel ble unnfanget. Jeg orket ikke tanken på å fjerne et slikt mirakel. Derfor bestemte vi oss til slutt for å beholde likevel. I aller siste øyeblikk!

Tross dårlig økonomi, arbeidsledighet, lite hus, liten bil og et (den gang) manglende ønske om flere barn. Dette var altså grunnen til at vi i utgangspunktet ikke så noen annen utvei enn abort.

Jeg har alltid vært i mot dette med frivillig abort så lenge det ikke ligger en god grunn bak. Og skal være så ærlig å si at jeg følte veldig på den skammen om å ikke ha en god nok grunn til å gjennomføre selv også. Men nettopp derfor var det enda viktigere at ingen fikk vite om det.

Nå forteller jeg det likevel til dere i håp om å kunne hjelpe andre som er i samme situasjon. Husk at de fleste problemer og utfordringer kan løses, og som oftes går det fint å få et barn til. Man har jo ni måneder å forberede seg på! Det gjelder bare å venne seg til tanken, og prøve å se en løsning på problemene i stedet for å bruke dem som en unnskyldning til å avbryte svangerskapet.

Husk at man kan angre på å ta abort, men man angrer aldri på at man valgte å beholde.

Nå er jeg selvsagt ekstremt letta over at jeg til slutt valgte å beholde barnet, og klarer ikke engang å forestille meg et annet utfall! Selv om det var et sjokk til å begynne med gleder jeg meg virkelig til å møte dette lille mennesket som så gjerne ville bli skapt. Herregud, som jeg gleder meg!

Vil du elske meg igjen om jeg holder på å dø?

Dette tror jeg aldri jeg har sagt til noen, og skal jeg være ærlig hadde jeg vel ikke planer om det heller.

Dette skjedde i 2014. Jeg var 18 år gammel, og det var akkurat blitt slutt mellom eksen og meg. Min første store kjærlighet, og jeg var fullstendig knust! Jeg var hjemme hos han for å bære ut tingene mine mens han var på jobb. Jeg gråt ustanselig fra jeg kom og tårene trillet uavbrutt. Etter å ha pakket ned en god del var det noe som klikket for meg.

En sinnsyk idé. Et ørlite håp om at han kanskje ville elske meg igjen om jeg var nær å dø. Er det et selvmordsforsøk forresten? Jeg tror ikke det. For jeg ville ikke dø. Jeg ville bare bli hardt nok skadet til at det var like før, men så skulle jeg overleve det hele og han ville ta meg tilbake igjen.

Uansett, jeg sto øverst i trappen med skuffen til en diger kommode foran meg. Jeg kjente hendene mine bli klamme inntil kommodeskuffen, mannet meg opp og lukket øynene. Deretter lot jeg meg bare falle fremover. Det var en helt forferdelig følelse, og det eneste jeg klarte å forstille meg var at jeg sto på kanten av et høyt stup. Jorden forsvant under meg og tiden gikk ekstremt sakte mens jeg var i fritt fall.

Jeg husker ikke når jeg traff trappa eller hva som skjedde.

Det neste jeg husker er at jeg kjente hodet mitt være låst fast i en ubehagelig vinkel, et sterkt lys og så hørte jeg den kjente, durende lyden av ventilasjonsanlegget man ofte hører på sykehus. Jeg myste enda litt mer med øynene før jeg klarte å fokusere skikkelig. Da fant jeg ut at lyset kom fra taklampen, at det var en nakkekrage som låste hodet mitt fast og at jeg befant meg på sykehuset.

Oppdrag utført? Vel, ikke helt.

Jeg besvimte. Hvor lenge jeg lå i bunn av trappa vet jeg ikke, men utenom noen blåmerker, en vond kjeve og en stor kul i pannen var det lite som endret seg.


Glad for akkurat dét er jeg så klart nå. Jeg kom over han til slutt, og jeg har aldri hatt det bedre enn jeg har nå! Så, om du er i samme situasjon som jeg var da. Prøv å trøst deg med at mange har opplevd det samme og det går over. Du finner en annen. En bedre. Den rette! Ha troen på det og ha tålmodighet. Og du! La deg sørge før du går videre. Gråt til tårene spruter, spis liter på liter med is og drukne deg selv i romantiske klissefilmer før du legger kjærlighetssorgen bak deg, retter deg opp og starter livet på nytt.

Kjærlighet gjør deg blind, men kjærlighetssorg gjør deg hjelpesløs (for en liten periode).

Slik blir du tryggere på deg selv!

Dette kurset jeg deltar på. Herlighet så mye jeg lærer om meg selv, mine verdier og hvilke mål jeg ønsker å sette for fremtiden. Jeg har plutselig begynt å reflektere over jobbsituasjonen min på en helt annen måte. Fått øynene opp for muligheter som tidligere har vært uaktuelle, og ikke minst blitt utrolig mye tryggere på meg selv!

Jeg føler jeg begynner å ta farvel med den sjenerte jenta jeg en gang var. Det har i grunn skjedd sakte men sikkert de siste årene, men jeg føler på en enda større utvikling bare nå de siste fire dagene. Og det er så deilig! Ikke at det er noe galt i å være sjenert, men det kan bli fryktelig slitsomt å hele tiden irritere seg over at man ikke tørr å si det man egentlig tenker.

Slik har jeg vært i årevis. Spesielt i store sammenkomster og med ukjente mennesker. For eksempel på skolen! Jeg visste gjerne ofte svaret på det læreren spurte om, men holdt det likevel for meg selv i stedet for å si det høyt. Jeg er sikker på at jeg ikke er det eneste? Kurset kan på mange måter sammenlignes med skoletiden min, men den største forskjellen er helt klart meg selv og hvilken plass jeg velger å ta i gruppa.

Jeg er ikke lenger den sjenerte jenta som aldri snakker med mindre hun blir snakket til. Nå tar jeg initiativ, prater høyt i forsamlinger, tar ansvar og blir sett. Med stolthet. Jeg føler meg komfortabel med det, og holder med glede foredrag for de andre.

Det føles så fantastisk! Herregud, det føles godt. Det tok nesten 23 år, men endelig føler jeg at jeg begynner å finne meg selv og min plass. Jeg har så lyst til å dele mine beste tips for å hjelpe noen av dere også ut av denne skumle sjenansen, men jeg vet ikke helt hvordan. Hvilke tips skal jeg dele? Jeg aner ikke hva som har vært årsaken til at livet mitt plutselig har snudd om, og det er det som gjør det hele så vanskelig. Men jeg skal prøve! Så under her kan du lese mine tips for å bli tryggere på deg selv.

SLIK FÅR DU GOD SELVTILLIT

Selvtilliten er garantert avgjørende. Den må være på plass for at du med trygghet kan prate høyt i en gruppe. Men hvordan får man god selvtillit? Sånn, utenom de standard tipsene om å prate til seg selv i speilet og lignende..? Jeg har stor tro på begrepet “fake it til you make it”. Det betyr at du skal spille skuespill! Lat som du spiller en annen person med super god selvtillit, og gjør det hele til en lek. Til et teater. En film eller et skuespill. Det som passer deg best.

Prat høyt. Si meningene dine. Stol på deg selv. Gå med hodet hevet og blikket fremover. Smil masse. Søk øyekontakt med menneskene rundt deg. Gi komplimenter til andre. Prat om været.

Til slutt vil det være så naturlig for deg å ta ordet og by på deg selv at det går automatisk. Alle de fine komplimentene, smilene, samtalene og gode opplevelsene du får vil til slutt gi deg den selvtilliten du latet som du hadde!

Det har jeg tro på, og det tror jeg er nøkkelen!

JEG TRENGER HJELP!

E N D E L I G

… har roen senket seg i huset og jeg kan trekke meg tilbake for å oppdatere blogg og sy klær. I kveld fikk jeg virkelig kjenne på hvor avhengig Dennis er blitt av kosen sin. Hans aller bestevenn og største trygghet. Kosen som har vært med han på absolutt alt fra den dagen han ble født en sen søndagskveld i mars 2017 og frem til i dag.

I løpet av de første månedene hamstret vi inn på disse kosene fra Kid for å være helt sikre på at vi hadde nok. Det viste seg likevel etter et drøyt år at man aldri kan få nok. Tror vi hadde en 6-7 stykker på det meste, men så har de falt bort én etter én. Noen har Dennis mistet når vi har vært på sykkelturer, andre har han kastet ut fra vognen når vi er på shoppingsentre eller ute og triller turer, og noen har vi rett og slett glemt igjen ulike steder.

Nå har vi 3 stykk igjen. To av dem trenger han for å sovne fint i barnehagen. Planen var derfor å ha en fast hjemme, en fast i barnehagen og en som Dennis tar med seg frem og tilbake. Vel, nå har han gått i barnehagen i to uker og allerede har vi falt ut av dette systemet.

Det startet med at jeg glemte å ta “frem og tilbake-kosen” med hjem på fredag. Derfor hadde han den “fast hjemme-kosen” med seg i dag morges. UTROLIG NOK klarer jeg å glemme igjen den også. Så da han skulle legge seg i kveld lå alle tre i barnehagen!

Jeg trenger ikke si så mye mer enn at det ble MYE gråting, Dennis lette hysterisk etter kosen sin da han skulle legge seg, og etter langt og lenge reddet endelig mormoren hans kvelden da hun kom kjørende med en av kosene. Takk gode Gud! Om ikke er jeg sikker på han hadde vært våken enda.


Poenget nå er i hvert fall at vi gjerne skulle hatt flere. Man kan aldri få for mange, og jeg henvender meg derfor til dere! Kosen til Dennis ble solgt på Kid i 2017, men er nå utgått fra sortimentet. Har du en liggende hjemme hos deg (det må være akkurat denne) som ikke blir brukt? Send meg gjerne en melding på facebook eller en mail til:

linn_therese_dagsland@hotmail.com

 

Jeg hadde blitt kjempe glad om du ville delt innlegget videre, så vi finner flere koser til Dennis! Det er så sårt å se han så hjelpesløs uten sin aller bestevenn!

Jeg skal gifte meg i en helt spesiell brudekjole!

Det er kanskje noen av dere som husker brudekjolen jeg sydde meg i fjor høst? Bare to måneder etter at jeg sydde mitt første klesplagg og 10 måneder etter at jeg fant ut hvordan jeg bruker en symaskin. Jeg fortalte dere i den tid at jeg hadde sydd meg en brudekjole før jeg var blitt fridd til, og at denne kjolen skal lagres i skapet mitt til den dagen jeg gifter meg.

Vel, under ett år senere kan jeg allerede si at jeg har endre mening. Denne brudekjolen kommer aldri til å bli brukt i et bryllup. Den er så amatørmessig som det går an å bli, og jeg har lært og utviklet meg så mye mer siden jeg sydde denne. For ikke å snakke om at jeg absolutt ikke ønsker å være den størrelse som på bildene her i bryllupet mitt.

Når det er sagt har jeg en liten plan når det gjelder min fremtidige brudekjole. Jeg har lyst til å sy den selv, men ikke helt fra scratch. Jeg har et håp om at jeg en dag vil føle meg klar og trygg nok på mine egne syferdigheter til å sy om mammas brudekjole til min egen brudekjole.

Jeg er nødt til å sy den om en del for å få den til å passe mine ønsker og slik jeg vil ha den, men når jeg får det til vil den bety så mye mer! Bare tanken på at jeg gifter meg i samme brudekjole som mamma gjorde for 23 år siden får meg nesten til å gråte.

Mitt eget bryllup er derimot ikke engang i planleggingsfasen enda. Det skjer nok ikke med det første, og jeg kommer derfor heller ikke til å prøve meg på denne brudekjolen før jeg har en dato foran meg. Da vet jeg at jeg har den erfaringen og kunnskapen jeg trenger for å få det til.

Å sette saksen i mammas brudekjole er med andre ord noe jeg absolutt ikke tar lett på, og derfor vil være HELT SIKKER på hva jeg vil og at jeg får det til før det skjer!

Dennis får hjelpe til med alt!

Se hvem som ville være med pappaen sin å klippe plenen i dag! Jeg er bare nødt til å dele med dere, for det er det søteste jeg noensinne har sett. Lille Dennis som sitter med sin egen verktøykasse ved siden av oss når vi skifter karmer og dører. Han som hjelper mamman sin å røre i kjelen når jeg lager mat. Han som fant et skrujern på kjøkken for noen dager siden, og før vi visste ordet av det lå halvveis under bordet og trykket det mot en skrue han oppdaget.

Han er så flink, lærer så fort og får være med oss på alt. Det synes jeg er så viktig, for da blir han en selvstendig liten kar som kan litt om alt. Skikkelig handy! For ikke å snakke om mestringsfølelsen og gleden han får når han får være med å hjelpe oss med alt mulig.

Bare det å få lov til å bære en konvolutt mens han går selv fra postkassen og hjem kan få han til å smile i evigheter etterpå. Det er fort gjort å glemme å inkludere barna i daglige gjøremål og oppgaver, men om du husker det vil du få ekstremt mye igjen for det senere! For ikke å snakke om alt barnet kommer til å lære, og all gleden hen får!

Det tar kanskje litt lenger tid, men det er det absolutt verdt!