Min første gang!

Min første fest uten alkohol…

..jeg husker det så godt! Enten var det 8., 9. eller 10. klasse. Jeg hadde endelig blitt invitert i en bursdagsfest – uten alkohol altså. Tok på meg den fineste kjolen jeg hadde, og hadde det virkelig så utrolig gøy! For første gang på lenge hadde jeg blitt invitert. Vi spiste, koste oss og danset masse til sangen “tonight’s gonna be a good night” og selv den dag i dag får jeg ekstremt gode minner og et smil om munnen med det samme jeg hører den sangen!

Dette var på den tiden jeg ble mobbet på det verste, men akkurat denne kvelden var et lysglimt i alt det mørke. Akkurat hvorfor jeg ble invitert eller hvorfor jeg ble behandlet så godt den kvelden aner jeg ikke, for både like før og like etter var alt et mareritt. Kanskje det hadde noe med det fantastiske bursdagsbarnet å gjøre…?

Mitt første kyss…

..fikk jeg i barnehagen, men om vi ikke skal regne med det. Var jeg faktisk ikke mindre enn 15 år – wow. Føler jeg er skikkelig sent ute med alt, haha. Men i hvert fall. Jeg drev med vektløfting på den tiden, og var kjæreste med en vektløfter fra nabofylke i en måned eller noe slikt.

Jeg skulle ta dommerkurs i byen han bodde i, og det samme skulle han være med på. Vi hadde hytte rett ved siden av hverandre, og dagen vi skulle reise hjem gikk jeg ned i hytten hans for å si ha det til han. Etter å ha pratet litt og sagt ha det fikk jeg et ganske fint kyss midt i hytten før jeg gikk derfra. Husker jeg hadde sommerfugler i magen i flere dager etterpå!

 

Første gang jeg hadde sex…

..jeg var et par måneder unna å fylle 18 år, og hadde vært sammen med min daværende kjæreste i 2-3 måneder. Jeg skulle sove over hos han for aller første gang, og det var da det skjedde. Like før vi skulle legge oss. Rolig og ganske fint egentlig. Ingen spennende historie med one night stand, smerter og hukommelsestap med andre ord, haha.

 

Min første jobb…

..var som vaskedame i butikken til mormor og morfar. Jeg gikk vel i åttende klasse, og hadde akkurat snakket med ei som vasket på moren sin arbeidsplass. Jeg gikk da hjem til mormor og lurte på om hun også kunne trengt en vaskehjelp. “Joda”, svarte hun, og slik ble det til at jeg vasket hos henne en gang i uka om jeg husker riktig.

Mitt første møte med alkohol…

..skjedde rett før jeg fylte 19 år. Faktisk! Englebarn som jeg var, haha. Neida, men jeg hadde et veldig anspent forhold til alkohol før den tid, og turde derfor ikke smake det jeg kun så på som gift for kroppen. Da jeg var godt over 18 år bestemte jeg meg likevel for at dette måtte jeg teste ut. Så da satt vi hjemme i stuen til eksen min sammen med han og en god kompis av meg.

Vi bare kosedrakk, men det ble en del til slutt likevel. Redbull og jegermeister – av alle ting, haha! Jeg fikk for første gang kjenne på hvordan det var å være full, og husker jeg satt på toalettet og gliste til meg selv i speilet for jeg syntes det var så morsomt å ha så dårlig balanse. Uuups.

Min første fest med alkohol…

..fant faktisk sted i Trondheim. Eksen min og jeg hadde vært mye av og på de siste ukene. Jeg var langt nede psykisk, spiste nesten ingenting, ble mobbet masse, hadde ingen venner i byen, selvmordstanker og gikk gjennom min første kjærlighetssorg. Pappa fant ut at noe måtte gjøres, og kjøpte derfor flybillett til meg til Trondheim hvor mine to eneste venninner på den tiden befant seg. Treningsvenninner jeg hadde møtt via vektløftingen.

Der oppe hadde jeg min første fest med alkohol hos noen vi ikke ante hvem var. Vi la ut “hvor er det fest?” på en åpen festside i Trondheim, fikk ei adresse og dro dit. Unge, uvitende og langt i fra redde – herregud, hadde det vært i dag hadde jeg aldri turt! Men vi startet såklart festen hjemme, så vi var tøffere enn toget da vi skulle dra. Heldigvis ble den en stor suksess og vi koste oss masse alle tre! En veldig minneverdig kveld som fikk meg til å tenke på andre ting.

 

Min første gang på nattklubb…

..det var akkurat blitt skikkelig slutt mellom meg og eksen min, etter å ha vært av og på i flere uker. Jeg var blitt 19 år, og skulle “drikke bort sorgene” haha. Neida, men jeg skulle ut med to jenter jeg så vidt var begynt å snakke med på nett, men som også var det nærmeste jeg kom venner på den tiden. Det var bare noen uker etter at jeg smakte alkohol for første gang. Vi dro på en fest til noen vi ikke kjente, men det var bedre enn ingenting. Drakk, danset masse og hadde det veldig, veldig gøy!

Helt til jeg plutselig oppdaget at de to hadde dratt videre på en annen fest, og jeg var alene igjen i kjellerleiligheten med 5 høye, store mannfolk jeg ikke ante hvem var. I full panikk ropte jeg at jeg måtte på byen og løp ut dørene. Stoppet opp, kom på at jeg ikke ante hvor et eneste utested i byen var, snudde meg og spurte om noen kunne følge meg. Han ene fulgte meg deretter helt til sentrum hvor jeg traff på en god kompis av meg.

Og en liten fun fact: dette var kvelden jeg møtte på Christopher for første gang! Første gang på nattklubb og første møte med min kjære samboer på samme kveld – slett ikke verst!

Hva synes dere om innlegget? Fortell meg gjerne om deres første gang!

Vi har forandret mening!

I løpet av de siste ukene har jeg tenkt en del på dette med eksponering av barn – igjen. Christopher og jeg har snakket en del sammen, og vi har funnet ut at vi ønsker å gjøre ting litt annerledes herfra. Vi angrer ikke på noe som er lagt ut tidligere, så det kommer ikke til å bli slettet, men vi ønsker bare å la tiden fremover være annerledes. Vi har endret mening rett og slett, og det må da være lov.

Tidligere har vi delt nesten alt. Det eneste som ikke har blitt delt er hendelser jeg har sett på som for private, bilder jeg tror han kunne blitt flau over og nakenhet. Ellers har dere fått vite det meste. Slik blir det ikke fra nå av.

Han kommer til å være med på bilder i hverdagsinnlegg som før, men kanskje litt sjeldnere. Men det som blir den største forskjellen er hverdagsinnlegg kun om Dennis. “I dag har Dennis feber”, “Nå skal Dennis sove over hos mormoren sin”, “Dennis har fått enda en tann” eller “Dennis ditt og Dennis datt”. Om det er noe vi gjør som familie og han er en naturlig del av det kommer han selvsagt til å være med, men jeg kommer ikke lenger til å skrive innlegg eller ha bilder kun av han uten at det ligger en god og gjennomtenkt grunn bak.

Fokuset i denne bloggen blir flyttet fra å være på Dennis og meg til å bli kun på meg, med Dennis som en naturlig del av mitt liv. På samme måte som Christopher, mamma og resten av familien min er en del av mitt liv. Skjønner dere? Med andre ord blir det mest forandring i teksten som deles. For det er minst like mye eksponering som bilder – har dere tenkt over det? Jeg har i hvert fall det nå, og vi har dermed tatt denne beslutningen om å gjøre ting litt annerledes fremover.

For Dennis sin skyld.

For jeg kan fint sitte her og si at det hadde vært helt greit for meg om mamma hadde skrevet en slik blogg om meg da jeg var liten, men Dennis er ikke meg, og det er det som er så vanskelig. Derfor er jeg heller litt føre var frem til han er gammel nok til å fortelle meg i hvilken grad han ønsker å være en del av bloggen eller ei.

Jeg veide over 100 kilo!

 

uke 39 - 105 kilo

Herregud. I går kveld satt jeg og mimret tilbake til svangerskapet mitt med Dennis. De ni månedene jeg gikk med svangerskapskvalme hver eneste dag, og det eneste som hjalp var å spise. Jeg måtte spise før jeg gikk ut av sengen, og før jeg ble sulten. Hvis ikke kastet jeg opp. Valget var egentlig enkelt. Heller spise enn å kaste opp. Jeg kastet likevel opp hver eneste morgen og stort sett en gang og to ellers i løpet av dagen.

Lurer på hvor ofte det hadde blitt om jeg hadde fortsatt med normale matvaner, og kun spist når jeg faktisk var sulten, i stedet for å spise for å ikke bli kvalm. Lurer også på hva jeg hadde veid mot slutten av svangerskapet dersom jeg hadde sluppet unna denne helt forferdelige gravidplagen. Er i hvertfall sikker på at det ikke hadde vært 105 kilo. Som er det jeg veide rett før fødsel, mars i fjor. 105 tunge kilo.

uke 38 - 105 kilo

Kjenner jeg blir lei meg bare av tanken. 166 cm høy, gravid med mitt første barn, full av smerter i bekken, rygg og føtter, mye kvalm, sliten og 35 kilo tyngre enn vanlig. Husker at jeg nesten ikke turte å veie meg mot slutten, for jeg ble så lei meg hver gang jeg så det høye tallet. Men det var likevel aldri noe alternativ å slutte og spise. Lille i magen var viktigst, og han trengte næring.

4 dager etter fødsel - 97.5 kilo

Da jeg kom hjem fra sykehuset og veide meg 4 dager etter fødsel ble jeg nesten enda tristere. Tallet viste 97.5 kilo, og det var uten et barn i magen. Uten en diger livmor med fostervann, morkake og alt som hører til. 97.5 kilo var tallet jeg startet på da jeg satte i gang reisen med å få tilbake min gamle kropp.

97.5 kilo, mars 2017 - 75 kilo, mai 2018

Derfor kan jeg stolt si at da jeg veide meg i går så jeg 75 kilo på vekten. Nå har jeg bare 5 kilo igjen til samme vekt som jeg hadde før jeg ble gravid, og det føles VELDIG GODT å kunne bevege meg som jeg vil, og ikke minst ha energi nok til å flytte kroppen min uten å pese som en strandet hval. Jeg er ikke i mål, men jeg har kommet så ekstremt langt på dette siste året, og det er jeg veldig fornøyd med.

Hvor mye la du på deg i løpet av graviditeten?

Jeg bruker ikke prevensjon!

Guess what? Overskriften er fullstendig sann. Ingen clickbait eller lurerier. Christopher og jeg bruker ingen som helst form for prevensjon. De eneste tiltakene vi gjør for at jeg ikke skal bli gravid er å passe på at vi ikke har sex rundt eggløsning. Jeg har en app på telefonen min som hele tiden viser hvor jeg er i syklus, og om det er sjanse for at jeg kan bli gravid eller ikke. Jeg logger hver eneste menstruasjon, og appen stemmer på en prikk.

Likevel er det tross alt ikke en trygg løsning. Det er ganske risky, for man vet aldri. Både trening, stress og andre ting kan jo påvirke menstruasjonen, og hvis jeg plutselig henger to uker etter i forhold til hva appen sier kan jeg blir gravid… Og det vil jeg absolutt ikke. Derfor vender jeg meg nå mot dere når jeg vil ha en sikrere form for prevensjon. Kanskje noen har noen tips og erfaringer?

P-piller derimot er ingen alternativ! Jeg begynte på det like etter fødselen, men holdt vel bare ut et par måneder. Da måtte jeg slutte for å redde forholdet vårt. I tillegg til å nettopp ha blitt foreldre, ble jeg et udyr, og vi kranglet mer enn noen gang. Jeg tålte absolutt ikke hormonene, og hadde mye verre humørsvingninger enn jeg hadde da jeg var gravid til og med.

Jeg ble sliten, Christopher ble lei, og vi var begge frustrerte. Det var ikke kjekt å gå rundt og ikke kjenne seg selv igjen. Derfor sluttet jeg, og vi lastet ned appen. Denne “løsningen” har vi nå brukt i snart et år uten å bli gravid, men nå vil jeg være enda sikrere på at det ikke skjer.

genser HER ⎮ bukse HER ⎮ sko HER

Jeg har lest litt om spiral, sprøyte, stav og alt det her, men føler egentlig at jeg bare trer inn i en jungel av prevensjon. Haha – så! Hva kan du anbefale meg som langvarig prevensjon? Slik jeg ser for meg nå vil vi ikke bli gravide på hvertfall et par år til, men jeg vil likevel at det skal være mulighet for å fjerne prevensjonen når som helst hvis vi plutselig ombestemmer oss. Ellers er det ganske viktig at det ikke er så mange hormoner, slik at vi ikke ender opp på samme måte som med pillene.

Hagle meg med tips og erfaringer, vær så snill!

Et skuffende brev fra politiet!

Nå er jeg så sint. Skuffet! Og forbanna. Christopher også. Vi har ventet i over et halvt år. Det er nå et halvt år siden han ble slått ned. Han ble kjørt i ambulanse til sykehuset med to brudd i kjeven og mange flere skader. Følelsen rundt munnen mistet han også, og den har han enda ikke fått igjen, noe som betyr at han har mistet den for alltid. Helt siden den sene kvelden i oktober har han siklet, mistet ned mat og slitt med at han ikke kjenner når han har noe på haken eller rundt munnen. Et problem han må slite med resten av livet. Han kan gå rundt med dressing rundt munnen uten å vite noe om det – svekket livskvalitet med andre ord.

Og i dag, mange måneder etter at vi fikk vite at Christopher har saken på sin side, får gratis advokat og får beskjed om at det ikke er tvil om hvem som har skyld i det som har skjedd, får vi et brev fra politiet. Vi har ventet på dato for rettsaken i flere måneder nå, og får i dag vite at saken er henlagt.

Henlagt på grunn av manglende bevis!

Selv om det var mange vitner både før og etter hendelsen, og ikke minst taler skadene for seg selv. Han ene er helt fri for skader, mens han andre havnet i sjokk, måtte hasteoperere i Bergen dagen etter og mistet så mye blod at han var i fare for å dø etter å ha blitt skamslått.

er ikke dette bevis nok, spør jeg bare?

Vi er så sinte, og skal selvfølgelig klage, men utenom det retter jeg meg mot dere og lurer på om noen av dere har andre tips til hva vi kan gjøre? Dette er jo ikke rett…

Mormor har fått hjerneslag!

Nei, nei og nei! Kjære, gode mormor. Hvorfor akkurat deg? Du som er så snill og god med absolutt alle rundt deg, og som ikke engang gjør en flue fortred. Jeg hadde aldri i verden kunne forestilt meg eller forberedt på meg på dette. Å besøke deg på sykehuset fordi du har fått hjerneslag. Du fortjener så mye bedre enn det du må gjennom nå, snille, gode mormor.

Ikke bare fikk du hjerneslag, men du har også tre blodpropper i hjernen som du nå får blodfortynnende for å prøve å løse opp.

Jeg krysser alt jeg har for at legene finner ut hva som utløste dette, og at de kan fjerne grunnen, slik at risikoen for at det skjer igjen reduseres betraktelig. Og ikke minst håper jeg at sykepleierne tar godt vare på deg på sykehuset. Du fortjener å ha det så mye bedre enn nå.

Da Dennis og jeg trillet bort til deg i dag var det med en liten klump i magen. Så uvant å se deg i sykesengen. Du som er så sterk, sta og selvstendig! Men nettopp de kvalitetene tror jeg kan hjelpe deg til å komme deg gjennom dette uten varige men, så ber jeg til Gud og hvermann om at jeg tar rett.

Vi er så uendelig glade i deg mormor, og ønsker deg alt godt. Håper du snart er frisk som en fisk igjen, selv om du ikke får kjøre bil selv på en stund.

Masse god bedring, verdens beste mormor ♥︎

Hvorfor skjermer vi ikke Dennis mer på bloggen?

Åh, aner ikke hvor mange ganger jeg i uken jeg får dette spørsmålet? Når skal folk forstå at det er foreldrene til barnet som sammen må bli enige om hva som skal deles på sosiale medier og hva som ikke skal deles frem til barnet er gammelt nok til å velge selv. Ingen andre har noe med dette å gjøre, men siden jeg fremdeles får såpass mange spørsmål omkring saken tenkte jeg at jeg en gang for alle kan skrive våre tanker bak vårt valg.

Vi har valgt å la Dennis være en del av denne bloggen ettersom det er en blogg om min hverdag og mitt liv, og han naturligvis er en stor del av nettopp dét. Det hadde aldri vært naturlig for meg å skjult en så stor del av livet mitt her inne, og det er et valg Christopher og jeg tok mens jeg gikk gravid.

Det vil likevel ikke si at vi deler alt. Dennis har aldri, og kommer heller aldri til å bli vist naken her inne eller på andre sosiale medier. Vi har heller ikke, og kommer ikke, til å dele bilder eller hendelser vi tror han kan bli pinlig berørt i senere tid. Ei heller noe vi tror kan skade han eller hans omdømme på noen som helst måte.

Når det er sagt mener jeg at hysteriet rundt eksponering av barn i sosiale medier er noe overdrevet. Det er viktig å sette grenser sammen som foreldre og tenke nøye over alt som deles. Men jeg synes ikke at full skjerming er verken en god eller nødvendig løsning i år 2018, hvor sosiale medier er en del av hverdagen til nesten alle.

Vi har troen på at det finnes en gyllen mellomvei som ingen tar skade av.

Tenk bare hvor mange minner, bilder og morsomme historier Dennis kan lese når han blir eldre. Det er i mine øyne en helt unik mulighet som jeg tror han blir glad for å ha. Jeg hadde i hvert fall blitt veldig glad hvis jeg kunne sett mer av mitt eget liv som jeg selv ikke kan huske.

Håper det var litt oppklarende og at vi kan legge denne saken dø nå.

Til slutt: Dennis skal selvsagt få ta valget selv om han vil være med på min blogg eller ei, og hvis han, når han blir gammel nok til å skjønne greien, sier at han ikke vil bli omtalt eller avbildet på sosiale medier kommer jeg selvfølgelig til å respektere det ønsket uten noen flere spørsmål.

Jeg har sluttet å amme!

For et par måneder siden skrev jeg et innlegg om at jeg var for langtidsamming og at barnet selv skal få velge når ammeperioden er over. Bare en måned senere var ammeeventyret over for vår del. Litt trist og litt godt. Nå kan jeg spise det jeg vil, drikke all koffein jeg orker og ta kosttilskudd. Jeg kan ta meg en fest uten å måtte planlegge pumping av morsmelk i forveien. Jeg kan gå med så stramme topper og kjoler jeg ønsker uten å måtte tenke på hvordan jeg skal få frem puppen for å amme.

Men samtidig er det litt trist at jeg ikke lenger får ha den rolige kosestunden om kvelden. Det lille øyeblikket det bare er meg og Dennis i denne verdenen. Det øyeblikket hans glitrende øyne treffer mine mens han forsyner seg med deilig, næringsrik morsmelk. Vi ble på en måte ett i den deilige ammestunden. Jeg savner kosen, tryggheten og roen ammingen gav oss, og ikke minst det tette båndet bare Dennis og jeg hadde mens han lå så tett inntil meg.

Beslutningen om å avslutte ammingen ble likevel tatt fire dager før ettårsdagen hans. De to siste månedene hadde han mistet interessen. Han gråt og strittet i mot hver gang jeg la han til, og selv om han roet seg med engang han fikk morsmelken i munnen var det noe i meg som ikke klarte å tvinge han. Jeg kjente han roet ned med engang han drakk, og slik kunne vi gjerne sitte til han sovnet, men jeg måtte likevel tvinge han til å ta brystet hver eneste gang.

Og da forsvinner liksom litt av kosen.

Ammestunden gikk også fra å være flere ganger daglig til å bli kun om kvelden, før denne ene ammestunden om kvelden ble kortere og kortere for hver dag. Jeg merket på Dennis at han ikke ville mer, og da klarte jeg ikke lenger å tvinge han til å fortsette. Dessuten sier også landets helsemyndigheter at et barn på 1 år kan drikke kumelk – så da ble det bare slik.

Vi avsluttet.

Jeg prøvde med jevne mellomrom å se om han ville ta brystet, uten å tvinge han inntil meg, men han bare snudde hodet bort, og siden det har vi egentlig bare funnet ut at ammeeventyret er over for denne gang. Jeg er stolt over meg selv for at vi klarte å fullamme til 6 måneder og delamme til 1 år, uten bruk av mme. Og ikke minst er jeg stolt over at det var Dennis som fikk bestemme når vi var ferdige!

Da er det liksom litt lettere. Men jeg skal likevel innrømme at jeg gleder meg til å starte neste ammeperiode med lillebror eller -søster en gang i fremtiden. Den kosen, tryggheten og nærheten er det ingenting som kan erstatte.

Jeg vil ikke ha flere barn

Det føles så rart! Da vi var på legesjekken på helsestasjonen i går (som for så vidt gikk helt greit. Ingen store overraskelser, men han har dette med ørene enda, henger etter på høyden og litt forstørrede mandler, ellers var alt akkurat som det skulle være) kom det krypende bort ei lita jente og moren hennes. Hun spurte meg hvor gammel Dennis var, og jeg skulle til å svare 11 måneder, men fikk heldigvis tid til å tenke meg om en gang til, før jeg svarte 1 år.

Det var så merkelig! Tror det er første gang jeg sier det høyt at jeg faktisk er mamma til en ettåring nå. Tiden har flydd avgårde, og det er nesten så jeg begynner å bli stresset av min egen avslappende holdning til barn nummer to. Jeg har nemlig ikke tenkt å planlegge lillesøster eller lillebror på en god stund enda…

Det skremmer meg i grunn litt. Jeg er så redd for at Dennis aldri kommer til å få yngre søsken. Ikke fordi jeg tror jeg ikke kan bli gravid igjen, men fordi den tanken rett og slett ikke frister overhodet. I hvert fall ikke per dags dato. For min del kunne jeg helt klart levd hele mitt liv med bare Dennis. Han utfyller alle ønsker, drømmer og ikke minst hele mitt hjerte. Jeg trenger ikke noe mer. Trenger ikke flere barn. Ikke for min del.

Men så tenker jeg litt på hvordan jeg vokste opp. Hvor mye glede jeg hadde i søsteren min, og ikke minst hvor stor glede jeg har av henne nå. Hun er min aller beste venn og vi har ekstremt mange minner og opplevelser i kofferten. Og akkurat DET unner jeg Dennis å oppleve også.

Føler meg unormal som ikke lengter etter enda et barn, egentlig. Kanskje noen av dere vil dele litt egne tanker rundt akkurat dette?

Tårene triller…

Nå når klokken slår

22:47

er det nøyaktig ett år siden Dennis kom til verden.

Dette klokkeslettet kommer nok alltid til å være litt ekstra emosjonelt for meg. Spesielt på denne dagen. Det får meg automatisk til å tenke tilbake til 19.mars 2017. Da jeg lå på fødestuen og akkurat hadde vært igjennom en fødsel for første gang. Jeg var bokstavligtalt en nybakt mamma der jeg lå i fødesengen, sliten og svett. Tårene rant mens jeg kikket på det lille mirakelet som nettopp hadde kommet ut av kroppen min.

Tårene renner nå også. Det er sterkt å tenke tilbake på. Det absolutt største, vondeste og vakreste jeg har vært igjennom. For et år siden lå jeg å kjente på en stolthet uten like. En stolthet over å ha klar å fått et barn til verden. Mitt barn. Den samme stoltheten kjenner jeg på nå, men nå har den endret seg til å handle om stoltheten over å se hvilken perfekt liten gutt Dennis allerede har blitt. Stoltheten over å få være mamman til noe så flott.

Nå er jeg mamma til en helt fersk ettåring. En ettåring som sover så fint i sengen inne på sitt eget rom og ikke har en eneste anelse om hva han nettopp hadde gjennomgått for ett år siden på denne tiden.

22:47