OLIVER INNLAGT PÅ SYKEHUSET MED KORONAVIRUSET

Like etter at jeg publiserte forrige innlegg ble lille Oliver straks mye verre, og det har skjedd helt ekstremt mye på disse dagene. Usikker på hvor jeg skal starte. Alt føles bare som en eneste lang, uklar drøm. Et uvirkelig mareritt! Har du ikke lest forrige innlegg enda anbefaler jeg at du gjør det HER før du fortsetter.

Hver tredje time bar det inn på badet for å ta av bleien å gi annen hver paracet og nurofen i stikkpilleform. Den lille kroppen var glodvarm, sløv i blikket og med knallrøde feberroser i det ellers bleike ansiktet. Oliver skulle sove på rom med oss denne natten slik at vi kunne passe på at pustemønsteret hans ikke endret seg. Vi planla at jeg skulle ta første pustevakt. I det helt mørke soverommet lå jeg derfor i sengen, 10 centimeter unna, og lyttet til lyden av luften som fløt hurtig inn og ut av lungene til babyen min. Selv om jeg egentlig var på vakt ble øynene til slutt så tunge at jeg på et eller annet tidspunkt gav etter for den deilige søvnen.

Jeg bråvåknet plutselig av en ekstremt skremmende lyd! Kroppen min var i vakt-modus, og jeg vet derfor at jeg ville ha våknet av den minste lille lyd som ikke hørte til normalen. Denne lyden var IKKE lav. Den var skikkelig fæl, og samboer som aldri våkner av noe sto nesten i sengen med vidåpne øyne. Vi prøvde å ta alt innover oss, få kontroll på tankene og vite hva vi skulle gjøre – for faktum var at lille skatt lå på siden og brakk seg. Ansiktet var ildrødt, øynene utrolig sløve og blanke. Jeg tok tak i den glovarme lille kroppen og løp ut på badet. Oppkastet kom med en voldsom fart, og gav seg ikke før hele innholdet fra magesekken var spredd utover badet.

Igjen og igjen vrengte den lille kroppen seg i armene mine og alle musklene hans spente seg. Helt til slutt kom den gule magesyren rennende ut av munnen, og så sluknet han. Vi fikk han opp på stellebordet, målte feberen som var 40,6 gav paracet også satte jeg meg i dusjen sammen med Oliver. Lot det halvlunkne vannet renne over kroppene våre og vaske vekk alt oppkastet samtidig som jeg håpet det ville kvikne til lille skatt.

Resten av natten gjentok vi det hele om og om igjen fordi han spydde igjen og igjen. Morgenen etter ringte jeg tilbake til legevakten. Han fikk ny time, men vi måtte vente litt fordi de skulle gjøre klar noen prøver – deriblant koronaprøven…

Jeg kjørte bort med Oliver i bilen. Parkerte ved teltet, som jeg visste jeg skulle. Slo av bilen og ventet til menneskene i fullt smittevernsutstyr kom og hentet oss.

Inne i containeren ble han undersøkt på ny, koronaprøven ble tatt og han fikk også utskrevet antibiotika i håp om at den skulle hjelpe han litt mens vi ventet på svarene. “Mot luftveisinfeksjon” sto det på flasken, men sannheten var at ingen av oss visste hvilke styggedommer som herjet inni den fine, lille babyen.

Vel hjemme målte jeg opp 0,5 ml av antibiotikaen, men hadde såvidt fått tømt halve sprøyten i munnen hans før hele magen vrengte seg igjen. Vi prøvde noen ganger til, både ved å blande og skylle ned. Men resultatet var det samme hver eneste gang – gutten kastet opp.

Vi hadde dermed ikke annet valg enn å hjelpeløst ringe tilbake til legevakten enda en gang. Da ble vi bedt om å reise til sykehuset.

Jeg sto utenfor den lukkede døren med store plakater “sykehuset er stengt for besøkende”, “KORONA-SMITTEFARE”, “KUN for avtalte timer”. Døren var låst, og jeg ble stående der med syke, lille Oliver i armene mine i mens jeg så mennesker i fullt smittevernsutstyr fly frem og tilbake i gangene på andre siden av døren. Etter en lang stund ble endelig dørene åpnet og vi fikk komme inn. Der fikk både Oliver og jeg på oss munnbind – men de hadde ikke i barnestørrelse, så lille skatt sitt dekket nesten hele ansiktet.

Vi ble ledet inn i et stort rom med mange små skillevegger, og 6-7 senger. Oliver fikk sin plass innerst i ene hjørnet. Der kunne han ta av sitt munnbind, mens jeg fortsatt måtte ha mitt på.

Det ble festet flere lapper rundt på kroppen hans for å ta blodprøver og tester, det ble målt oksygenopptak, blodtrykk og gjort en hel del undersøkelser. Etter en stund kom det også inn en barnelege på avdelingen – for første gang her i Haugesund. I ført fullt smittevernutstyr han også. Han konkluderte med at lille Oliver – som enda ikke hadde fått i seg noe væske den dagen, og fremdeles kastet opp – var dehydrert og trengte væske umiddelbart. Han fant også ut at Oliver hadde en mellomørebetennelse han trengte antibiotika for.

Resten av kvelden var det ekstremt mye frem og tilbake, mange prøver, stikking og medisiner. Oliver fikk væske intravenøst, men det tok to leger og mange forsøk før de klarte å sette veneflonen i den bittelille hånden. Ettersom han var dehydrert hadde nemlig de allerede små blodårene trukket seg enda mer sammen. Jeg holdt begge armene stramt rundt den lille kroppen hans mens legene stakk og stakk, lette etter blodåren. Igjen og igjen. Da han gråt kom det ikke en eneste tåre, men etter en liten stund hadde han heller ikke mer krefter igjen til å gråte. Han bare lå slapt i armene mine mens legen stakk.

Jeg orker ikke å gjenfortelle alt som hendte på sykehuset, men kort oppsummert var legenes mål hele veien å få Oliver så stabil som mulig slik at vi kunne komme hjem og være i isolasjon der. For ettersom immunforsvaret til Oliver allerede jobbet på spreng med så mye er det en stor risiko for han å være på sykehuset blant så mange syke mennesker og mulig smitte om han har mulighet til å være hjemme.

Han fikk kvalmestillende, antibiotika og væske intravenøst. Han kastet mye opp, var utslitt, fikk ekstremt mye smertestillende/febernedsettende for å holde kroppstemperaturen hans under 40 grader. Situasjonen var veldig skummelt og det var helt forferdelig å se hvor langt borte han egentlig var. Jeg undrer meg hvor mye han egentlig fikk meg seg av opplevelsen, og gleder meg over at han er så liten at han ikke kommer til å huske det.

På et tidspunkt kom prøvesvarene tilbake, og det var da vi fikk vite hvor ille det egentlig var. For i tillegg til denne mellomørebetennelsen som Oliver allerede hadde påbegynt behandling for kom det også frem at han hadde et magevirus – som nok var forklaringen på hvorfor han kastet sånn opp. Blodprøvene viste også en blodprosent på 8,2 – med andre ord mye lavere enn den skal være. Anemi, som lav blodprosent heter på fagspråket, kommer ofte av jernmangel. Men Oliver sitt jernnivå var helt perfekt. De konkluderte derfor med at anemi’en skyldes at kroppen hans jobber på spreng. Men dette skal sjekkes nærmere på en senere kontroll om to uker.

Det siste prøvesvaret, og det jeg var mest nysgjerrig på… Koronatesten. COVID-19. Positiv.

Ettersom vi ikke har vært blant andre mennesker er det kun én sannsynlig mulighet til hvor Oliver kan ha blitt smittet. Via matbutikken. Christopher er den eneste av oss som har vært på butikken i løpet av disse ukene, og det eneste som gir mening er at han har hatt viruset med seg hjem derfra enten via poser, matvarer eller at han selv har blitt smittet ute.

Det er meget sannsynlig at vi alle har vært smittet ettersom vi lever så tett oppå hverandre og viruset smitter så lett, men det er selvsagt umulig å vite med sikkerhet uten at vi er testet. Hypotesen er likevel at Christopher har blitt smittet, men uten symptomer. Han har vært smittebærer. Dennis hadde lett feber i noen dager, og vi antar det kan ha vært hans symptomer, mens jeg har hatt vondt i halsen. Oliver derimot – han fikk full pott.

Nå er vi kommet hjem fra sykehuset, men er i daglig dialog med dem. Vi har også kontakt med legevakten og fastlegen over mobilen – Oliver følges med andre ord godt opp. Det har gått litt frem og tilbake – ett skritt frem og to tilbake – mens nå ser det ut til å gå bedre igjen, og jeg håper at lillemann snart blir seg selv igjen!

Måtte du snart bli frisk, lille hjertet mitt ♥︎

HAPPY 8 MONTHS BIRTHDAY

Tenk at det allerede har gått åtte måneder siden du kom til verden – faktisk akkurat på minuttet. 19.52 har i likhet med 22.47 risset seg inn i hukommelsen min for godt, og disse to klokkeslettene vil alltid bety noe helt spesielt. Da du enda lå inni magen min, og svangerskapet nærmet seg slutten, skal jeg innrømme at jeg syntes det var litt trist at det var siste gang jeg skulle gå gravid. På den tiden føltes det rart, og nesten litt feil, at denne familien skulle være komplett med “bare” to barn.

I det du ble født, og jeg fikk vendt meg til den nye familien min var det likevel noe som bare falt på plass. Helt naturlig! Selv om jeg syntes det var veldig fint å gå gravid må jeg innrømme at jeg hadde en god del plager i begge svangerskapene mine. Plager som absolutt var verdt det, men sammen med det faktum at jeg absolutt ikke kunne tenkt meg noe annerledes enn slik vi har det i dag, kan jeg si ganske sikkert at det ikke blir noen tredjemann her i hus. I alle fall ikke på lang tid.

Men ingen vet hva fremtiden vil bringe. Akkurat nå, akkurat her er jeg mer enn fornøyd nok. Alt er perfekt og akkurat slik det skal være. Den fineste lille, lillebroren vi kunne tenke oss kom inn i livene våre for nøyaktig åtte måneder siden og gav nok en gang livet en ny mening.

Jeg takker Gud og høyere makter for at du ble til, selv om det absolutt ikke var planlagt, og heller ikke et optimalt tidspunkt. Men når passer det egentlig å få barn? Det er vel alltid noe som er i veien, og selv om vi klusset det litt til i starten og brukte noen dager på å glede oss over det lille mirakelet er jeg så sinnsykt takknemlig for at du ble værende i magen min, lille Oliver. Tårene renner når jeg tenker over hva utfallet egentlig kunne blitt! Nå er det ingenting annet jeg vil enn å få dele hele livet mitt med dere to og pappaen deres. Se deg og storebror vokse opp til snille, trygge og flotte menn, stifte egne familier og ikke minst få alt dere måtte ønske dere.

Gratulerer med åtte måneders dagen, lille venn. I dag feiret vi litt – med hjemmelaget pizza til middag. Bare fordi vi kan! Hipp hurra for verdens beste lillebror.