Etterlengtet kvalitetstid med min bestevenn!

God tirsdag! Nå har jeg akkurat kommet hjem etter en koselig lunsjdate på Egon sammen med lillesøster. Hun inviterte meg ut for noen dager siden, og jeg kunne ikke annet enn å takke ja. Veldig etterlengtet kvalitetstid med henne! Det er rart hvor sjeldent jeg har sett henne de siste par årene når jeg har bodd for meg selv i forhold til å ha levd oppå hverandre de siste 17 årene! Heldigvis er det ingenting som forandrer seg med forholdet vårt, så selv om det kan gå uker mellom gangene vi ser hverandre er det akkurat som vi alltid har vært sammen.

Mitt lavkarbovennlige valg fra menyen. Jeg bestilte grillet kyllingbryst fra lunsjmenyen, men gav beskjed om at jeg ikke ville ha brød eller pommes frites, og spurte heller om jeg kunne få litt ekstra salat. Dette gikk helt fint, og maten smakte fantastisk!

Min aller, aller bestevenn – for evig og alltid. Tusen takk for en veldig koselig lunsjdate!

Det beste valget jeg har tatt!

Det er så deilig å ha sygleden tilbake. Tidligere var det stress og styr, og jeg kunne ikke sy det jeg ville, kun de bestillingene som kom inn. Nå velger jeg akkurat hva jeg skal sy, og jeg kunne ikke vært mer fornøyd med ordningen. Å stenge nettbutikken for forhåndsbestillinger må være det beste valget jeg har tatt. Til neste uke tenkte jeg å sy noen babynest forresten!

Men i går kveld sydde jeg altså denne superkule buksen til Dennis. Den sitter perfekt på og jeg elsker hvor enkel den er samtidig som mønsteret i stoffet gjør den spennende. Dennis har allerede krypegodkjent den da han har rast over gulvet hundreogfemtiganger i formiddag. Den ser altså ut til å være veldig behagelig, noe som gleder hjertet mitt.

Synes slike bukser som dette er helt geniale fordi de sitter så godt på den lille kroppen. Det blir på en måte ei strømpebukse uten føtter, og som ser mye flottere ut. Jeg digger det.

Gi gjerne en lyd om det kunne være interessant å fått denne også inn i nettbutikken! Tips meg gjerne om størrelse også 🙂

Husk at du finner mange flotte skatter på lillegullet.no!

En fantastisk start på uken!

For en deilig start på dagen, og ikke minst uken! Det første vi gjorde var å sette oss på gulvet alle tre. Christopher og jeg lekte en del med Dennis og oppmuntret han til å øve seg mer på å krype. Nå får han det ganske bra til, og teknikken blir bare bedre og bedre. Det er så gøy å se hvor stolt han blir når han klarer å komme seg akkurat dit han vil helt selv.

Christopher gikk på jobb i elleve tiden, og da leverte jeg Dennis hos verdens snilleste mormor – også kjent som barnevakten – for å trene litt sammen med lillesøster. Vi fikk fullført ei helt sinnsykt god skulderøkt som vi avsluttet med noen sett med magetrening.

Det er så gøy de dagene det klaffer med treningen til meg og henne slik at vi kan trene sammen. Jeg har opplevd at jeg oftere har bedre fokus om jeg trener alene, men humøret, stemningen og gjerne også prestasjonen blir mye bedre når jeg trener med andre. Lillesøster og jeg er ganske jevne i mange øvelser noe som er helt fantastisk, for da kan vi presse hverandre oppover og dermed få maksimalt ut av treningsøkten!

Har du trent i dag?

Er jeg gravid igjen?

mye tekst, men jeg håper dere orker å lese likevel

I dag morges fikk jeg et veldig uventet spørsmål av min kjære som jeg gjerne vil fortelle dere om. Men først skal dere få høre bakhistorien! Christopher og jeg var ute på en bursdagsfest i går, og det var altfor kjekt! Vi kom oss ikke hjem før klokken var halv fire(!). Men nettopp derfor, og på grunn av at jeg går på lavkarbo, skippet vi nattmaten før vi hoppet til køys. Vi var så trøtte og slitne, og sluknet med en gang.

Og bare så det er sagt, hvis jeg legger meg før jeg spiser nattmat, og av og til hvis jeg gjør det også, så våkner jeg opp helt sinnsykt kvalm. Jeg vet ikke hva det er med kroppen min og kvalme, men den reagerer i hvertfall veldig fort med akkurat det. Jeg gikk tross alt gravid med Dennis i ni måneder og overdriver ikke når jeg sier at jeg var kvalm hver eneste dag, og stort sett spydde et par ganger om dagen!

Vel, i dag morges klokken halv åtte våknet jeg igjen. Fire timer etter at jeg sovnet. Jeg var ekstremt kvalm. Løp på badet, kastet opp et par, tre ganger, drakk litt cola zero (og hadde sååå lyst til å bryte lavkarboreglene og heller ta cola ettersom det er så mye bedre mot kvalme, men jeg klarte å holde meg), gikk tilbake i senga. Lå i akkurat tre sekunder før jeg ramlet over Christopher, som sover igjennom alt, og løp videre til badet igjen.

Etter det ble jeg liggende på gulvet på badet før det plutselig slo meg “dette her kan du, Linn Therese! Du gikk tross alt gravid i ni måneder med samme kvalme. Du VET hva du skal gjøre, og du VET at å ligge her verken hjelpe på formen eller noe annet.” Så dermed hentet jeg de store hotellputene til Christopher og meg, ammeputen og hodeputen min. Laget en diger haug i hodeenden slik at jeg kunne sitte å sove. Deretter gikk jeg på kjøkken for å hente et par poser med proteinchips – chips og kjeks tar stort sett knekken på kvalmen med en gang, men hvis det ikke skulle gjøre det gir den deg hvertfall litt mat i magen så du slipper å kaste opp magesyre.

Så satt jeg der i senga. Med bøtta, proteinchips og cola zero mellom Christopher og meg. Det var i det jeg åpnet posen med chips Christopher våknet, kikket på alt styret rundt seg, og det første han sa var “Er du gravid?”. Hahah, jeg knakk sammen av latter, orket ikke å svare, tok et par flak chips i munnen og la meg til å sove videre.

Chips og putetrikset virket forresten, og nå er formen perfekt!

Jobben blir kjekkere når man er to!

Jeg som trodde snøen som dalte ned for noen dager siden kun skulle bli liggende noen timer – som den pleier her i Haugesund. Vel, der tok jeg sannelig feil, og i går innså jeg at det var på tide å måke innkjørselen, for snøen hadde jammen tenkt å bli værende. Christopher hadde eksamen akkurat da, så jeg var alene hjemme med lillemann.

Kledde derfor på han to lag ull under dressen, stonz, tykke votter og lue. Dennis var klar for all slags vær, og det samme var jeg. For første gang i sitt liv fikk han sitte lenge i snøen å kjenne, utforske, smake, grave og krype litt. Det var kjempe spennende, og favorittaktiviteten ser dere under her; å dytte snøen frem og tilbake på bakken med den ene hånden.

 Etter en liten stund fikk han også lage sin aller første snøengel. Se så fin den ble!

Det kjekkeste var likevel å smake på snøen som kom dalende fra himmelen. Han lå der en liten stund før han satte seg opp selv. Han koste seg skikkelig, og fulgte nysgjerrig med på hva jeg holdt på med.

Da vi endelig var ferdig etter en intensiv, liten treningsøkt, lovet jeg meg selv og Dennis at han skal få være med ut neste gang vi skal måke også. Han lyste av glede i mange timer etterpå! Med andre ord er det absolutt å anbefale og ta babyen med ut for å måke. Det blir kjekkere for deg selv også!

Jeg sang på et hav av ulike barnesanger mens jeg gikk frem og tilbake og bar på snøen. Naboene trodde vel det hadde klikket for meg..!

Nå har jeg endelig tatt et veldig vanskelig valg!

Herregud så stor gutten min allerede har blitt. Det slo meg en dag i forrige uke da vi plutselig måtte inn på avdelingen for små gutter, og ikke nyfødt, for å kjøpe klær til Dennis. Jeg gikk som alltid direkte bort til nyfødtavdelingen, men da jeg lette gjennom størrelsene kunne jeg ikke finne et eneste plagg i størrelse 80. Jeg kikket opp på skiltet; nyfødt 50-74. Oi, vi må vist på neste avdeling, sier jeg til Christopher.

Tenk at han allerede er blitt så stor! Jeg føler tiden løper fra meg. Plutselig kom jeg også til å tenke på at det faktisk bare er et halvt år igjen før Dennis begynner i barnehagen, og at vi er nødt til å søke barnehageplass. Det har vi heller enda ikke gjort. Jeg har likevel hatt planen klar en stund, og hadde to barnehager som favoritter. Spørsmålet var bare hvordan jeg skulle rangere dem.

Dilemmaet er nemlig at jeg er livredd for at Dennis ikke skal bli sett når han begynner i barnehagen. Jeg vil ikke at han skal få sosial angst, bli stengt ut og være mye alene – og slike ting starter jo ofte i barnehagen. Derfor er det veldig viktig for meg at jeg vet han blir sett. De to barnehagene jeg har som favoritter har begge et utrolig godt rykte, men utenom det er de veldig forskjellige.

Den som ligger absolutt nærmest oss (faktisk bare noen få minutter å gå) er ganske stor, som gjør at frykten for at han skal bli glemt titter frem. Den andre barnehagen det står mellom ligger et stykke unna, 15-20 minutter å kjøre, men er igjen veldig liten, så her vet jeg at han kommer til å bli sett. Så, hva skal veie høyst? Beliggenhet eller trygghet..?

Jeg har i hvertfall på et eller annet vis bestemt meg til slutt. Men om det er det riktige valget aner jeg ikke. Ellers kan jeg heldigvis ombestemme meg hver dag frem til 15.februar. Nå blir det spennende å se hvor han kommer inn – forhåpentligvis på begge, så har jeg enda noen måneder på å ta den endelige beslutningen!

Vi er så takknemlig for akkurat dette!

Tenk å våkne opp til Denne utsikten utenfor stuevinduene våre! Jeg er så takknemlig for beliggenheten på huset vårt. Vi bor i enden av en blindvei i et veldig rolig område, og det eneste vi ser fra stuen vår er nydelig natur, trær og stier. Altså, det er så beroligende og deilig. Vi slipper trafikk, naboer som ser hva vi ser på tv om kveldene, og alt det styret. Ikke minst er det så vakkert å hvile øynene på. Både nå som snøen bøyer grenene ned mot bakken, men også om våren når alt blomstrer!

Til og med Dennis elsker å stå slik å titte ut av vinduene, og han kan stå i en liten evighet uten å bli lei. Han beundrer den vakre utsikten og roper når det går folk forbi på stiene nedenfor. Det er så herlig. Virkelig en perfekt start på dagen!

Ønsker dere en fantastisk fin torsdag!

En av mine verste opplevelser noensinne!

I dag hadde jeg den verste opplevelsen noensinne. I utgangspunktet synes jeg det er veldig skummelt å gå tur med vognen når det er glatt ute, spesielt i bakker, så prøver å unngå det så godt jeg kan. Men i dag var det bare snø – masse snø! Så da tenkte jeg at det ville gå fint. Vel, der tok jeg fryktelig feil. Jeg opplevde det som må være enhver mammas største mareritt – å falle på isen så vogna tipper med babyen oppi.

Det hele startet med at jeg ville ta noen fine bilder av Dennis i snøen – men minnekortet mitt lå hos besteforeldrene mine – så vi gikk derfor bort dit for å hente det først. Det gikk helt fint, og det var ikke antydning til glatt noen steder. Bare masse snø. Jeg kom frem og tok bildene der borte. Da vi skulle gå hjem igjen var Dennis stuptrøtt. Jeg la han derfor til å sove før jeg spaserte avgårde. Etter omtrent 20 minutter kommer jeg til den mest trafikkerte veien på turen. Jeg ser såvidt huset mitt på andre siden.

Midt i rusjen står jeg på fortauet og venter til bilene har stoppet. Ettersom det er så mange biler på veien vil jeg ikke være til bry, så jeg bestemmer meg for å skynte meg over. Gå litt ekstra fort, rett og slett. Men det jeg ikke tenkte på var at alle bilene som hadde kjørt forbi hadde presset snøen ned i tillegg til at det må ha smeltet litt før det frøs til igjen. For veien var speilblank!

I det jeg tok første skritt på veien, og skulle gi litt ekstra på sklei foten min rett bakover og vognen som jeg holdt i tippet og seilte frem en liten meter! Altså ikke sidelengs, men den falt med håndtaket mot meg. Jeg forventet selvsagt at lille Dennis skulle fyke ut av vogna. Livredd røsket jeg den opp fra bakken igjen for å sjekke oppi. Der ligger han heldigvis akkurat som jeg la han fra meg, men i fallet må han ha stukket skikkelig til, for han ligger stiv som en pinne med vidåpne øyne. Bare et lite sekund senere kommer den fryktelig såre gråten hans. Han hørtes livredd ut stakkar!

Helt sjelven og med panikk for at Dennis kan ha fått vondt i fallet ser jeg rundt meg. Stellevesken som jeg hadde åpnet noen minutter tidligere for å ta ut kamera hadde spredd alt innholdet rundt meg. Så med tårer i øynene begynner jeg å plukke opp tingene som ligger rundt; tutteflaske, kamera, kortleser, et par smoothieposer… Alt dette mens Dennis gråter alene i vognen.

Mens jeg holder på å plukke opp tingene mine kjenner jeg plutselig en vond smerte fra kneet bre seg utover. Dennis gråt med meg. Jeg hadde vondt, var bekymret og følte meg sååå alene. Tenk – alle de bilene som sto i kø på begge sider og ingen kom ut for å hjelpe meg eller høre om det gikk bra både med meg og den lille babyen i vognen som lå og skrek.

Alle bare glodde rart på meg. Jeg har aldri følt meg så hjelpesløs i hele mitt liv, og når jeg endelig hadde fått samlet sammen alt og kommet meg over til andre siden av veien løftet jeg Dennis opp av vognen. Han roet seg ganske raskt, men ville ikke ligge alene lenger. Så jeg bar han de siste hundre meterne hjem mens tårene våre trillet.

Tenk at ingen kom ut av bilen for å hjelpe oss. Kanskje det bare er jeg som er for godtroende som tenker at det en selvfølge å hjelpe noen i en slik situasjon?

Nå kan du følge meg på bloglovin!

Visste du at det er mulig å følge alle favorittbloggerne dine på ett og samme sted? Ved hjelp av denne appen kan du altså bare scrolle deg nedover og se alle de nye innleggene til bloggerne DU ønsker å lese. Super genialt, så slipper du å husker hver og en bloggadresse.

Dette er forresten ikke reklame for bloglovin altså, det er rett og slett bare et varmt tips. Samtidig som jeg også ønsker å fortelle deg at du nå kan følge bloggen min også i bloglovin. Du søker bare på “linntheresedagsland.no” og klikker follow. Så får du innleggene mine opp i feeden hver gang jeg har skrevet et nytt blogginnlegg. Om jeg ikke husker feil tror jeg også det går an å slå på varsler slik at du får et lite pling når det er et nytt innlegg ute.

Du finner appen i googleplay her og for apple her.

Last ned appen og prøv! Lover deg at bloggverdenen blir mye enklere å ha kontroll på!

Mitt aller første blogginnlegg!

Nå i januar er det faktisk allerede fem år siden jeg startet å blogge, etter et tips fra min daværende psykolog for å få ut tanker, følelser og ikke minst min egen mening. Jeg fant fort ut at dette var noe for meg. Her kunne jeg fortelle dere akkurat hva jeg ville og jeg ble aldri avbrutt eller bedt om å snakke høyere. Jeg hadde også selvtillit her inne, og turde å snakke (skrive) om akkurat det jeg ønsket, for det var ingen som kunne se stygt på meg eller le av meg.

Jeg skrev til en skjerm, og det var en veldig god trøst for meg akkurat da. Og nå også faktisk! Jeg liker dette her, jeg. Jeg bladde tilbake tidligere i dag, og da fant jeg dette innlegget, som var det aller første jeg publiserte på bloggen.


Publisert 28.01.2013

Først – litt kort om meg:

Mitt navn er Linn Therese Dagsland. Jeg er født den 15 November 1995, og går sisteåret på Haugesund Toppidrettsgymnas, der jeg går linjen studiespesialiserende med toppidrett (vektløfting). Jeg bor i byen Haugesund, vest i Norge, sammen med mamma, pappa og lillesøsteren min. Jeg er født og oppvokst her, altså jeg snakker haugesundsk. Er ganske fornøyd med å bo her egentlig, til tross for at det er ekstremt mye vind, regn og typisk kystvær. Jeg driver med vektløfting – og har trent for å bli bedre å bedre i dette siden jeg var 10 år. Trener ni økter i uken, der syv av de er med vektløfting. Lever for trening, kosthold og god helse.

Om bloggen min:

Bloggen min handler om alt fra trening til sminke, klær og shopping, men også om det meste som skjer i mitt liv. Kan hende jeg også skriver litt om forskjellige nyheter som skjer omkring, eller om helse. Dere kan gjerne bla litt rundt i arkivet mitt, eller sjekke videobloggene mine – dere finner alt i kategorier i menyen.


Synes dere det er morsomt når jeg deler så gamle blogginnlegg?