Tiden etter fødsel!

Jeg har fått noen spørsmål om hvordan kroppen min har vært i tiden etter fødselen, så det tenkte jeg at jeg kunne svare på nå. For selv om det definitivt er ekstremt vondt å føde, og de smertene «glemmes» ganske fort når babyen kommer på brystet, er det ikke slik at man går ut fra fødestuen uten noen plager.

Jeg hadde en blødning på 450 ml under fødselen. Noe jeg forsto var ganske normalt, men jeg måtte sy ganske mye likevel. Faktisk satt jordmor i en hel time og sydde etter at han hadde kommet ut. Dette gjorde at jeg blødde ganske mye det første døgnet. Til tross for gigantisk bleie i trusen blødde jeg gjennom i løpet av første natta, og da jordmor fulgte meg for å prøve å gå på do et par timer etter fødselen rant blodet nedover bena mine når jeg dro ned bleietrusen.

Ikke veldig delikat, altså. Jeg klarte forsåvidt ikke å tisse når jeg fikk beskjed om å prøve, to timer etter fødselen. Det var akkurat som at blæren var blokkert. Hadde sikkert blitt utsatt for en del under fødselen den også. Jeg ble derfor tappet med kateter, men klarte heldigvis å tisse selv ni timer senere.

Når det kommer til spørsmålet om jeg klarer å sove gjennom natta så er svaret der – nei, helt klart ikke! Men det er på grunn av den lille som trenger meg til både kos, bleieskifting og amming i snitt hver andre time gjennom hele natten. Utenom dette skal jeg jo på do selv også – noe som var helt ekstremt vondt de første tre, fire dagene. Nå derimot går det mye bedre, men jeg kan fremdeles ikke tørke meg som normalt.

De første dagene svei det sinnsykt i de åpne sårene, stingene og riftene jeg hadde fått under fødselen når jeg tisset, men det verste var definitivt å gjøre nummer to. Veldig vondt når det kom ut, men nesten enda vondere å tørke etterpå. På barsel brukte jeg dusjhodet til dette, men etter at jeg kom hjem har jeg måttet klare meg med mykt lambi dopapir. Nå, ei hel uke etterpå gjør det fremdeles litt vondt, men er allerede mye, mye bedre. Å tørke seg etter at jeg har tisset er det som gjør vondest, så da «klapper» jeg bare dopapiret opptil.

Den første dusjen hadde jeg dagen etter fødselen. Uten shampo, såpe eller noe annet. Kun vann! Jeg sto i dusjen og lot det renne nedover kroppen i et par minutter før jeg var så sliten at jeg var nødt til å tørke meg, kle meg og gå tilbake til sengen.

Jeg fikk smertestillende for smertene i underlivet de to første døgnene etter fødselen, men klarte meg såvidt uten det tredje døgnet. Nå, ei uke etter, er det fremdeles litt vondt der nede til enhver tid. Det er vel egentlig det som er den verste plagen nå i ettertid, men jeg merker også at det blir bedre og bedre for hver dag som går. De første døgnene slet jeg med å sitte uavhengig av hvor myk stolen var. Nå får jeg kun den følelsen når jeg sitter på gulvet eller helt harde overflater.

For å oppsummere; de første døgnene var de vondeste. Bare det å vri seg, snu seg i sengen, kle seg eller bøye seg gav vonde stikkinger i underlivet. Ellers fikk jeg også noen syke etterrier når jeg ammet på disse to første dagene som mamma. Etterhvert som tiden har gått har blødningen og smertene i underlivet avtatt. Nå skifter jeg bind (vanlige, ikke slike store man har på barsel) 4-5 ganger om dagen. Jeg føler meg ellers ganske kvikk og har deifinitivt mye mer energi og mye mindre smerter! Regner med at jeg er tilbake til normalen om et par uker!

Hvordan følte du deg i tiden etter fødselen?

Kroppen min 4 dager etter fødsel!

Det er vel nesten blitt obligatorisk å legge ut bilde av kroppen sin 4 dager etter fødsel – både om man ser ut akkurat som man gjorde før man ble gravid, men også om det er ser ut som de har glemt en der inne. I mitt tilfelle kjenner jeg meg vel egentlig mest igjen i sistnevnte. Alt er slapt og stort… Har en god jobb å gjøre før jeg kan stille i fitness med andre ord, men det får jeg ta litt etter hvert. Nå i første omgang skal jeg bare nyyyte det å være mamma.

Må innrømme at det egentlig var ganske ubehagelig, både å stå så avkledd foran Christopher når han skulle ta bildene, men kanskje enda verre å legge dem ut her. Men jeg tenker slik at for å kunne se framgang er jeg nødt til å dokumentere hvordan jeg er på det verste – både når det gjelder vekt, centimetermål og bilder. Så, nå kan det bare gå én vei!

Min fødselshistorie

Okei, hvor skal jeg starte? Det første jeg kan si er i hvertfall at fødselen kom veldig uventet, at den var ekstremt intens men at den likevel var en veldig fin fødsel. Jeg er sinnsykt stolt over egen prestasjon og har fått en hel haug av komplimenter fra de to jordmødrene som var med på fødselen min. Å ha en slik fødsel som førstegangsfødende er visstnok uvanlig og noe jeg bør (og er) stolt over. Kroppen min er god!

Det hele startet ved at jeg ringte føden fordi jeg hadde kjent litt mindre liv enn vanlig hele lørdagen. I tillegg hadde jeg også fått hodepine utover ettermiddagen, og ettersom jeg hadde proteiner i urinen på forrige jordmorkontroll tidligere den uken ble jeg bedt om å ringe føden med det samme jeg kjente antydning til hodeverk. Så, det gjorde jeg! Fikk komme inn på kontroll som viste at blodtrykket mitt var veldig høyt – 143/103. Likevel var urinen helt fin, så det var ikke svangerskapsforgiftning.. Enda. Men det kunne være en begynnelse. Derfor ble jeg innlagt for å følge med på blodtrykket utover natten og passe på at det ikke utviklet seg.

Samme kveld fikk jeg også en tablett for blodtrykket som virket umiddelbart. Jeg la meg for å sove, og våknet i halv seks tiden av at jeg måtte på do. Da jeg reiste meg for å gå ut til badet begynte jeg å blø neseblod. Ringte på sykepleierne for å gi beskjed om dette, og blodtrykket ble målt igjen. Nå hadde det dessverre begynt å stige igjen.

Jeg prøvde å sove litt til men lå egentlig bare og duppet. I halv elleve tiden kommer det to leger inn for å fortelle hva som blir gjort videre. Jeg forventet vel egentlig at jeg skulle bli sent hjem, men neida. Ettersom blodtrykket mitt ikke ville synke av seg selv var det nødt til å bli gjort noe. Løsningen ville enten være å begynne på blodtrykksmedisiner fast (noe legen absolutt ikke ville så sent i svangerskapet) eller å sette fødselen i gang. Så da falt svaret altså på sistnevnte!

Jeg husker at jeg fikk sinnsykt mange forskjellige følelser i kroppen med det samme! Spenning over at fødselen skulle settes i gang og vi snart skulle få møte prinsen vår. Redsel over om fødselen kom til å dra ut og gi vonde rier uten virkning (noe som er vanlig når man blir satt i gang). Panikk for at noe skal skje både meg og den lille under fødselen – det var jo plutselig så nært! Men også glede. Glede over å endelig være ferdig med dette svangerskapet, og få møte vår lille øyenstein.

Bare minutter senere kom legen inn igjen for å sjekke hvor moden jeg var. Dette var nødvendig for å vite hvordan fødselen skulle settes igang. Hun kom frem til at jeg hadde 2 cm åpning og var veldig moden, så jeg fikk derfor en riefremkallende tablett i livmoråpningen nøyaktig kl. 11. Etter at denne var lagt inn måtte jeg ligge i ro i én time før jeg kunne reise meg opp. Planen videre ble derfor lagt mens jeg lå der.

Det er veldig få som får rier etter bare én tablett, og som førstegangs kan denne prosessen for å få rier ta alt fra 1-3 døgn. Jeg fikk derfor vite at jeg kom til å få en tablett til kl.15 og deretter enda en kl.19 også en pause til dagen etterpå om riene enda ikke hadde begynt. Nøyaktig klokken 12 reiste jeg meg opp igjen og begynte å gå rundt på sykehuset. Jeg sto eller gikk stort sett helt frem til klokken halv tre. Allerede 12:30 kjente jeg en konstant smerte i korsryggen komme snikende og en halvtimes tid senere kom det jeg bare trodde var vonde kynnere (men som senere viste seg å være svake rier).

Det ble tatt en CTG (sparketest) klokken halv tre. Det var på denne jeg fikk vite at jeg hadde rier allerede! Jordmor ville da vente med tabletten klokken 15 for å se om kroppen min virkelig hadde klart å komme i gang på egenhånd etter bare én tablett. Dette var som sagt veldig uvanlig, spesielt som førstegangsfødende. Åpningen var fremdeles 2 cm.

Klokken gikk og jeg brukte tiden på å gå rundt på sykehuset sammen med Christopher. Vi var forberedt på at dette kom til å ta en god stund, gjerne flere døgn, samtidig som jeg håpet det ville gå fortere. Riene ble vondere, men kjentes likevel bare ut som vonde kynnere. Altså var de absolutt ikke ille i forhold til hva jeg hadde i vente. Klokken 17:45 var det tid for ny vaginal undersøkelse for å sjekke åpning. 3-4 cm! Riene hadde altså gjort en veldig god jobb selv om de ikke var så veldig vonde. Vi fikk derfor tildelt ei fødestue, og fødselen var i gang for alvor. Vi var nå inne i den perioden som kalles aktiv fødsel.

Når vi kommer inn på fødestuen får jeg tilbud om klyx – og takker ja til det. Dette er en væske som jordmor sprøyter inn i endetarmen, og jeg blir så bedt om å gå rundt på gulvet og knipe igjen i 5 minutter! Det var ekstremt vanskelig, men da det endelig hadde gått fem minutter (på sekundet, haha) setter jeg meg ned på toalettet og alt innholdet i tarmene mine tømmes. Når jeg var ferdig på do fikk jeg beskjed om å ringe på jordmor.

Da hun kom tilbake, klokken 18.40, ble vannet mitt tatt for å hjelpe meg litt i gang. Riene var som sagt ganske svake selv om de gav litt virkning, men jordmor fryktet det kom til å ta lang tid, så vannet ble tatt. Samtidig som de tok vannet plasserte de også en elektrode på hodet til Dennis slik at de kunne følge med på hjerteslagene hans hele veien. Og det var etter dette det smalt til! Så og si umiddelbart etter at rikelig med helt klart og fint fostervann fosset ut ble riene sinnsykt vonde. De gikk fra og kjennes som vonde kynnere til at jeg begynte å grine på toppen av hver ri! Ingenting fungerte på smertene. Verken å ligge, stå, puste eller noe. Jeg lå derfor bare i fødesengen som en halvkrøllet ball og vrei meg i smerte.

Det var kun Christopher og jeg som var i fødestuen, jordmor gikk like etter at vannet var tatt. Så hun visste ingenting om hvor vonde riene plutselig hadde blitt. Da hun kom tilbake en halvtimes tid senere ble hun overrasket over hvor sterke riene så ut til å være. Hun hadde nemlig forventet at jeg måtte ha drypp etter 1-3 timer – noe som er vanlig når fostervannet blir tatt på grunn av igangsettelse. Hun fant frem CTG-en igjen slik at hun kunne se på skjermen hvor hyppige og sterke riene var.

De kom med 1-2 minutters mellomrom og var veldig intense. Hun fant frem lystgassen slik at den kunne hjelpe meg å ta de verste toppene av riene. På dette tidspunktet rant tårene mine på hver eneste ri, og jeg kjente alt knytte seg i magen. Smerten var så intens, og jeg fikk en liten panikkfølelse ettersom jeg trodde det enda var veldig tidlig i fødselen. Lite visste jeg om at det jeg hadde var stormrier som hadde sinnsykt god effekt.

Da klokken ble 20:40, altså etter to laaange timer med intense rier, tok jordmoren igjen blodtrykket mitt. Dette viste nå 131/101, og hun anbefalte meg derfor å ta epidural for at blodtrykket ikke skulle bli enda høyere. Det øker nemlig mer og mer etter hvor vondt man får. Selv om jeg ønsket å klare meg uten epidural gjorde jeg som jordmoren anbefalte, og legen sto i fødestuen bare noen få minutter senere. Problemet var bare at jeg hadde stormrier nesten uten pause som i tillegg var sinnsykt intense. Med andre ord, jeg hadde ikke sjans til å sette meg opp, og i hvertfall ikke til å sitte i ro mens epiduralen ble satt.

Legen skulle derfor prøve å sette epiduralen mens jeg lå på siden på fødesengen. Jeg fikk beskjed om «å skyte ut ryggen som en sint katt» og gi beskjed når jeg fikk en rie. Da ville legen holde nålen i ro der hun hadde den til rien var over, og jeg måtte derfor ligge helt i ro under hele rien.

Jeg gjorde som hun sa og gav beskjed om at nå kom det ei ri, men jeg hadde ikke sjans til å ligge i ro! Jeg vred meg i smerte samtidig som jordmoren holdt hoftene mine fast, Christopher holdt overkroppen min fast og legen sa «Du må prøve å ligge i ro! Du må prøve å ligge i ro!» Jeg husker ikke hvor mange rier jeg hadde mens legen holdt på å sette epiduralen, men jeg tror det var to eller tre, og alle var like intense.

Bare ti minutter etter at epiduralen var satt merket jeg en forskjell! Toppene var ikke lenger like intense, og jeg klarte å ta meg en slurk med saft mellom to rier. Frem til nå hadde jeg hatt mer enn nok med å hente meg inn mellom riene, så å få i meg noe å drikke var ikke mulig. Klokken 21.00 hadde jeg god virkning av epiduralen, og selv om de enda var vonde klarte jeg meg nå ganske bra gjennom rien. Jeg fikk spist en sjokolade og fikk i meg enda noe mer å drikke. Jeg tror også det var i denne perioden jeg hadde 5-6 rier på rad uten å ty til lystgassen. Jeg kjente de godt, men i forhold til det jeg hadde vært igjennom var dette bare barnemat!

Ettersom jeg hadde fått hentet meg litt inn sjekket jordmoren åpningen. Denne var nå 6-7 cm, så det var tydelig at riene de siste tre timene hadde gitt stor effekt. Det var likevel herifra og ut at det skjedde mest. For selv om jeg hadde epiduralen tok riene seg mer og mer opp, og det var fortsatt bare 1-2 minutters mellomrom mellom. Jeg måtte finne frem lystgassen igjen, og på nytt ble riene vondere og vondere for hver gang.

Jordmoren hadde gått ut for å ta seg en spisepause når jeg fikk god virkning av epiduralen, og da hun tilfeldigvis kom inn igjen fikk hun småpanikk. Hun så bort på apparatet som overvåket pulsen til Dennis gjennom elektroden han hadde på hodet, og den viste at pulsen hans var helt nede i 60! Jeg ble bedt om å snu meg på andre siden, og som sagt var riene blitt veldig intense igjen så det å snu seg var absolutt ikke enkelt. Jordmoren tok tak i skulderen min og hjalp meg så godt hun kunne!

Bare sekunder etter at jeg hadde landet på motsatt side vrei hun meg tilbake på ryggen, deretter tilbake til første side, og så opp på alle fire! Hun ba meg om å legge hodet ned mot puta samtidig som hun masserte korsryggen min. Hun ringte etter lege, og var tydelig stresset. Pulsen hans bedret seg ikke, og klokken gikk! Dette var IKKE bra.

Å stå i denne stillingen var heller ikke noe behagelig for meg, men jeg skjønte selvsagt at det viktigste var å prioritere hvordan Dennis hadde det, så jeg klagde ikke. Men at tyngdekraften presset han nedover i tillegg til de intense riene var helt ubeskrivelig, vanvittig vondt. Utenom denne smerten husker jeg ikke så mye annet, men jeg har i ettertid fått høre at rommet ble fylt av flere leger og jordmødre, at det var snakk om hastekeisersnitt en periode, og at jeg sto slik som dette i 15-20 minutter før pulsen hans sakte men sikkert gikk opp igjen.

Jeg fikk til slutt legge meg ned på siden igjen, og etter et par rier fikk jeg et enormt behov for å presse. Det var vanskelig å unngå og presse, men jordmor ba meg vente ettersom dette ikke måtte gjøres før jeg hadde 10 cm åpning, og det trodde hun ikke jeg hadde. Men hun skulle sjekke! Da hun skulle sjekke åpningen klokken 21:50 så det ut som hun hadde sett et spøkelse! Ikke bare hadde jeg full åpning, men hodet til Dennis var bare rett innenfor. Jeg hadde med andre ord jobbet han laaangt ned uten å presse, men kun ved hjelp av de intense riene.

Hun ba meg likevel om å holde igjen det jeg kunne ettersom det var vaktskifte klokken 22:00. Jeg husker ikke hva jeg følte i det øyeblikket. Faktisk husker jeg ikke så mye annet enn akkurat reaksjonen til jordmor, men jeg kan tenke meg at jeg var meget fortvilet. Jeg hadde pressrier, men fikk ikke presse fordi det var vaktskifte! For noe tull, og med slike intense smerter var det absolutt ikke noe gøy å vente på at det skulle komme ei annen jordmor for å ta over.

Uansett, klokken gikk og riene kom like hyppig som de hadde gjort hele veien. Den nye jordmoren kom inn, presenterte seg, gjorde seg klar til å ta i mot babyen, skrudde opp noen stativer jeg kunne spenne i fra på til fødesengen og tappet blæren min tom for urin. Riene hadde nå avtatt litt, ikke i smerte, men det var nå fire minutter mellom riene og dette var for lang tid til å kunne starte å presse, så jordmor bestilte drypp for å få de tettere. Men like etter at det var bestilt kom riene på rekke og rad så og si uten pauser i det hele tatt. Det gikk bare fra den ene toppen til den andre, så; klokken 22:37 kunne jeg altså endelig begynne å presse.

Jeg vet ikke nøyaktig hvor mange pressrier jeg hadde, tid og sted forsvant helt og det eneste jeg egentlig husker er smertene! Jeg kjente hodet var på vei ut, og jeg kjente åpningen ble større og større, men det virket som det aldri skulle slutte. Jeg presset alt jeg hadde for å få det unnagjort, men til min store fortvilelse ble det bare vondere og vondere, og hodet ble bare «større og større».

Plutselig var rien over og hodet sto altså midt i åpningen på det tykkeste! Jeg vrei meg i smerte, og har i ettertid fått høre at jeg holdt på å dra hodet av Christopher ettersom jeg hadde armen rundt halsen hans og hadde intenst vondt. Jordmor ba meg om å presse når jeg kjente at rien kom, men det eneste jeg klarte å kjenne var denne intense smerten i underlivet. Å begynne og kjenne etter rier hadde jeg ikke mulighet til.

På et eller annet tidspunkt hadde det også kommet en barnepleier inn i rommet, og hun kjente på magen min og gav meg beskjed om når det kom ei ny ri. «Nå, nå kommer den! Press!» I full panikk og fortvilelse presset jeg alt jeg kunne selv om alle bein i kroppen min ville ha han tilbake inn i magen igjen, for det kjentes som dette hodet aldri skulle slutte å vokse. Bare noen sekunder inn i rien kom Dennis som ei rakett ut! Han stoppet ikke engang opp før skuldrene. Han bare skjøt fart ut og landet på fødesengen mellom bena mine. Det vakreste menneske jeg noengang hadde sitt. Og i det øyeblikket var all smerten verdt det! Det var virkelig ikke noe annet som betydde noe enn dette lille mirakelet som nå lå på brystet mitt.

Etter bare ti minutter med pressrier kom du til verden, klokken 22:47! Og akkurat da sto tiden stille.

Velkommen til verden, Dennis!

Endelig! Endelig er han her. Det vakreste mennesket jeg har sett i hele mitt liv. Så liten, så perfekt og bare vår. Tenk det! Jeg er i lykkerus enda og har vel ikke landet helt etter fødselen. Det har ikke den nybakte pappaen heller. Vi er så forelsket, så lykkelige og så utrolig takknemlige for dette lille mirakelet vi nå endelig kan holde i armene våre etter ni lange og tunge måneder.

Dennis var 3540 gram og 50 centimeter lang, og han brukte under 12 timer på ferden ut i den store verden (der kun 4 av dem var aktiv fødsel). Jeg skal selvsagt dele hele fødselshistorien min med dere når tiden er inne, vi må bare få lande litt først. Nå skal jeg legge vekk macen og prøve å få meg litt søvn samtidig som jeg beundrer mitt lille nyfødte barn.

Jeg er så lykkelig!