FØDSELSHISTORIEN – slik kom Oliver til verden

Datoen var den 29. mai 2019 og jeg hadde den siste uken følt meg helt forferdelig sliten. Kroppen hadde absolutt ikke energi, hodeverken kom og gikk, og matlysten var totalt fraværende. Jeg tilbrakte hele dagene på sofaen, fullstendig utslitt, og om jeg klarte å lage middag i løpet av dagen ville det være en god dag.

Jeg hadde time for kontroll hos jordmor klokken 10.30 på formiddagen, og ettersom Dennis lå med feber hjemme gikk jeg alene på denne kontrollen. Urin og blodtrykk ble kontrollert – begge deler fikk jordmor bekymret. Hun lyttet derfor på babyen for å forsikre seg om at han hadde det bra før hun sendte meg hjem for å hente Christopher og fødebagen, og fortsette videre opp på sykehuset. Blodtrykket var 148/100 og jeg hadde utslag på +2 på proteiner i urinen.

På sykehuset ble jeg innlagt for svangerskapsforgiftning, og de tok mange ulike prøver og ultralyd utover kvelden. Da klokken nærmet seg 23.30 og jeg i grunn hadde lagt meg for å sove ble jeg holdt våken av en intens hodepine og smerter i magen. Jeg ringte derfor på jordmødrene som kontrollerte blodtrykket og hentet en CTG-maskin for å se hvordan det gikk med Oliver. Blodtrykket var igjen forhøyet og jeg fikk derfor en blodtrykkssenkende tablett.

En time senere var blodtrykket fremdeles ganske høyt selv om det var gått litt ned, 144/100. Men det som bekymret jordmødrene mest var at pulsen til Oliver lå i høyeste laget. Den vekslet mellom 180 og 200, noe som er et tydelig tegn på stresset baby. Magen min gjorde fremdeles vondt. En slags trykkende, murrende smerte som en bue under livmoren.

Etterhvert som minuttene gikk og jeg fremdeles lå der med CTG overvåkning begynte smertene i magen å variere litt i styrke. En halvtimes tid senere kom smertene i tydelige tak, og jordmødrene kunne fortelle meg at dette her var rier! Det gikk ikke lange tiden før riene kom på meg som en storm med få sekunders pause mellom hver. Plutselig fikk vi det veldig travelt. Jeg vrei meg i smerte samtidig som jeg fikk beskjed om å ringe Christopher, og jordmødrene trillet senga mi med meg oppi i hu og hast over til ei fødestue.

Alt gikk fryktelig fort og både jeg og jordmødrene som løp rundt meg var nesten helt sikre på at dette var en styrtfødsel – men der tok vi veldig feil. Når vi var kommet inn på fødestuen ble jeg sjekket og det viste seg at jeg hadde 2 cm åpning. Nå var klokken 01.30 på natten. Christopher kom inn dørene like etter, og resten av natten befant vi oss på den fødestuen med sterke, tette rier. I hele 6 timer lå jeg slik! Riene var altfor vonde til at jeg kunne sove, men samtidig økte de aldri i smerte. De ble ikke sterkere og sterkere for hver time som gikk, men de var akkurat like vonde hele tiden. Dermed sjekket ikke jordmor åpning igjen før klokken 07.30 på morgenen.

Gjett hva!? FREMDELES 2 cm! Jeg brast i gråt. Etter seks timer med skikkelig vonde rier, kvalme, oppkast, null søvn og mye smerte var jeg likevel ikke kommet noe lenger. Legen ble tilkalt og de vurderte om de skulle gi meg smertestillende, sovetablett og riehemmende for at jeg skulle få slappe av. Før de bestemte seg ville legen sjekke åpning – dette var 20 minutter etter at jordmor hadde sjekket, og jeg hadde i løpet av denne tiden jobbet meg gjennom enda flere rier. Fullstendig utmattet og tappet for energi.

“3.5 cm” utbrøt legen med håpefull stemme! “JA!” ropte jeg nesten tilbake. Endelig begynte det å skje noe. Bare 0.5 cm igjen til aktiv fødsel. “Vi gir i alle fall ikke sovetablett og riemmende på 3.5 cm 😉” Takk Gud, tenkte jeg! Plutselig fikk jeg masse ny motivasjon! Christopher gikk for å hente frokost til meg slik at jeg skulle fylle på med litt energi før det virkelig tok seg opp.

I løpet av natten hadde det blitt tatt jevnlige kontroller av blodtrykket mitt, pulsen til Oliver og nå på morgenkvisten kom det også noen for å ta blodprøve – alt dette for å passe på at svangerskapsforgiftningen ikke kom ut av kontroll, for da måtte eventuelt Oliver komme ut FORT.

Nå visste vi med sikkerhet at det ble fødsel, og selv om jeg aldri hadde vært mer sliten klarte jeg på mystisk vis å hente frem ny motivasjon for fortsettelsen!

Legen bestemte at jeg skulle få epidural på 4 cm åpning slik at blodtrykket forhåpentligvis kunne synke litt, men også for at jeg skulle få slappe litt mer av etter den intense natten. Men før den tid fikk jeg klyster for å få litt fart på riene. Det viser seg nemlig at ved å provosere frem sammentrekninger i tarmen vil dette smitte over til livmoren som ligger veldig tett inntil hverandre.

Både jordmor, lege og jeg håpet det ville gi litt mer effektive rier, og ikke bare disse vonde riene som ikke gjorde noe særlig annet enn å slite ut meg og stresse Oliver.

Klyster hjalp lite på effekten av riene. De tok seg fremdeles ikke opp, men lå kun på dette samme, vonde nivået uten å påvirke livmorhalsen noe særlig.

Noe jeg forresten synes er utrolig fascinerende er å se hva som skjer med formen på magen under ei rie. Se bare på bildet under her! Livmoren blir så stram og hard at man faktisk kan se hvordan Oliver ligger inni der. Her lå han med ryggen på høyre side av magen min, hodet ned og armer og ben pekende ut mot venstre.

Da klokken ble 11:00 på formiddagen ble Oliver igjen stresset! Disse kraftige riene som kom veldig tett slet ikke bare meg ut, men også han. Jeg fikk derfor væske intravenøst i håp om at han ville takle riene bedre med litt mer væske i kroppen. Det gjorde han ikke, og legen besluttet derfor å ta vannet mitt for å få han mer ned i bekkenet. De ville også sette en elektrode på hodet hans i samme slengen for å kunne overvåke han bedre.

Dessverre fikk ikke jordmor til å ta vannet, og Oliver ble bare enda mer stresset mens hun holdt på der inne. Til slutt var hun nødt til å stoppe for å få han til å roe seg, og det ble konkludert med at de skulle vente en time før de prøvde igjen, og i mellomtiden følge godt med på pulsen hans på CTG apparatet.

Det gikk en halvtime før to leger og ei jordmor plutselig kom inn på fødestuen igjen. De hadde fulgt med på CTG målingene fra naborommet hele tiden, og kom altså inn en halvtime før planlagt. Nå MÅTTE noe skje, for Oliver sin puls sank fremdeles ikke. Den hadde ligget skyhøyt altfor lenge, og det var nå legen som skulle ta vannet. I det hun skulle prøve ble hun plutselig sprutet ned av masse klart fostervann. Det gikk av seg selv, med andre ord. ENDELIG! Elektroden ble festet på hodet til Oliver, og jeg forventet nå at riene skulle ta seg skikkelig opp slik de gjorde med Dennis to år tidligere.

Oliver er riktignok enda staere enn broren sin, for til tross for sterkere og hyppigere rier skjedde det ikke mye med åpning de neste timene. Jeg prøvde å stå en liten stund for å se om tyngdekraften ville hjelpe han nedover. Blodtrykket ble målt igjen rundt klokken 12, og det var nå 148/105 – ny blodtrykkstablett ble tatt.

Klokken 14 fikk jeg epidural. En fryktelig skummel opplevelse. Jeg hadde jo hørt så mange skrekkhistorier om hvor vond denne sprøyten var, og ettersom jeg ikke husker noe fra forrige fødsel da epiduralen ble satt midt i en riestorm føltes det enda skumlere. Jeg satt på sengekanten og holdt hender med Christopher. Svetten rant og riene kom samtidig som anestesilegen satte epiduralen. Tårene mine rant også, men mest fordi jeg syntes det hele var veldig skummelt – så veldig vondt var det egentlig ikke, selv om jeg så klart kjente det godt. Ubehagelig er vel heller et ord jeg vil bruke for å beskrive det hele! Ømt, ubehagelig og litt vondt.

Jeg hadde fremdeles bare 3.5 cm åpning, men på grunn av blodtrykket mitt, pulsen til Oliver og det faktum at riene var kraftige men uten særlig effekt turde ikke legen vente lenger. Den hjalp med å ta toppene av riene, og kroppen min fikk slappet mer av mellom riene. Det var likevel ganske vondt, og jeg kjente riene godt. På dette punktet var jeg fryktelig sliten og demotivert ettersom fødselen nå hadde vart i over 12 timer, men likevel var jeg bare på 3.5 cm. På dette punktet hadde jeg også vært våken i 32 timer.

Etter at jeg fikk epiduralen jobbet kroppen endelig godt og riene hadde for en gangs skyld effekt! Blodtrykket mitt ble også litt bedre og Oliver roet seg. Med andre ord stabiliserte endelig situasjonen seg, og dermed gav kroppen etter. 3 timer etter hadde jeg jobbet meg rolig gjennom mange rier kun ved hjelp av pusten og en varmepute i korsryggen – og epiduralen så klart, men som sagt tok den kun de verste toppene. Åpningen skulle sjekkes, og klokken var nå såvidt passert 17! 6-7 centimeter! HURRA!

Det var likevel i løpet av de neste 15 minuttene det ble mest intenst! For jeg gikk fra 6-7 cm til 10 cm og pressrier på dette kvarteret. EKSTREMT kraftige rier. Fra 7 cm og ut hadde heller ikke epiduralen noe effektiv. Jordmor kom derfor med lystgass til meg for at jeg skulle takle de intense smerte som kom med stormriene.

Da klokken var 17.20 hadde jeg full åpning og kunne starte pressingen! Yes, tenkte jeg. Denne prosessen tar vanligvis bare rundt 10 minutter hos andregangsfødende, så jeg regnet med han ville være ute i halv seks tiden på kvelden.

Vel, der tok jeg fryktelig feil! For Oliver satte seg nemlig fast. Jeg presset og pustet meg gjennom den ene pressrien etter den andre. Minuttene gikk, timene gikk, og ingenting skjedde. Oliver kom litt lenger ned i det jeg hadde rien, men så snart rien var over sklei han tilbake igjen. Han kom seg ikke forbi bekkenbunnen, og ingen kunne fortelle meg hvorfor.

Flere leger var innom for å diskutere situasjonen og hva de skulle gjøre for å få han ut. Nå hadde det tross alt gått over to timer med pressrier. Jordmor hadde prøvd å tømme blæren min ved hjelp av et kateter flere ganger, men hodet sto i veien for urinrøret. Hun hadde egentlig planer om å gjøre det mellom 7 og 10 cm for å gi babyen så mye plass som mulig på vei ut, men da det plutselig gikk veldig fort hadde hun ikke rukket det, og nå var det altså for seint.

De kjente også at Oliver hadde en såkalt fødselshevelse, noe som er en væskeansamling i hodet. Mest sannsynlig var det en av disse eller en kombinasjon av de to tingene som var grunnen til at han satt fast.

Etter mange forsøk fikk jordmor endelig kateteret inn, og ut rant 400 ml. Like etter fikk jeg også drypp – en medisin som skal stimulere kunstige rier. Dette hadde legen besluttet som et siste desperat forsøk på å få han ut. Ved å gi meg nesten kontante rier uten særlig pause prøvde de altså å tvinge Oliver ut. Da gikk det ikke mer enn et par minutter så kom han endelig lenger ned!

10 minutter senere var vi inne i den siste fasen, og Oliver kom endelig ut klokken 19.52 – helt perfekt og med full jubel fra både jordmor og barnelege. Etter 18 timers intens jobbing og et godt samarbeid mellom både meg, Christopher og helsepersonellet så Oliver dagens lys for første gang. Gleden og lettelsen for at han endelig var ute fikk meg nok en gang til å brase ut i full gråt.

Det positive med at han sto fast i 2,5 time på full åpning var at huden min fikk tøyd seg masse og gradvis nedentil, slik at når han endelig kom ut hadde jeg ikke en eneste rift. Jeg måtte altså ikke sy, og har følt meg ekstremt mye bedre nå i ettertid enn jeg gjorde etter fødselen med Dennis. Takknemlig for at det i alle fall var noe positivt med at fødselen dro ut.

Etter at Christopher klippet navlesnoren, morkaken var forløst, Oliver hadde ammet og ligget hud mot hud på brystet mitt i hele to timer ble han tatt bort til bordet for å bli vasket, stelt, veid og målt.

Lille skatten var 46 cm lang og 3038 gram.

Hodet ble målt til 36 cm, men ettersom han hadde en fødselshevelse i hodet var ikke dette målet riktig. Noen dager senere når hevelsen var gått ned ble målet korrigert til 34,5 cm.

Etter at han var stelt, målt og veid fikk pappaen kose med han mens jeg fikk i meg noe å spise. De neste timene var magiske og vi svevde bare i en lykkelig boble!

Da klokken var blitt halv elleve ble vi flyttet ut fra fødestuen og over i et annet rom. Allerede nå følte jeg meg superpigg og gikk uten problemer inn på rommet selv.

♥︎ ♥︎ ♥︎

Kroppen min 5 dager etter fødsel

Fader altså, dette er vanskelig! Jeg hadde egentlig bestemt meg for at jeg ikke tørr å dele bilde av kroppen etter fødsel denne gang, rett og slett fordi jeg føler meg ekstremt ukomfortabel i dette skallet. Men etter et par dager nå har jeg funnet ut at det kanskje er ekstra viktig å dele bildene nettopp på grunn av det. Man kommer ingen vei i kroppspressdebatten om man kun deler bilder man føler seg komfortabel med – alle typer kropper og fasonger må vises frem.

Det ironiske er at jeg faktisk er hele tolv kilo lettere etter fødsel denne gang i forhold til sist, men likevel føler jeg meg så mye verre. Hva som er grunnen aner jeg ikke, men mye mulig at huden bærer ekstra preg i ettertid nå som den har vært strukket såpass mye hele to ganger. Huden er ikke like stram som den en gang var, og dermed buler det ut både her og der.

Disse bildene tok jeg dagen vi kom hjem fra sykehuset, 5 dager etter fødsel, og like etter at Christopher hadde tatt dem grabbet jeg tak i morgenkåpen og surret den rundt meg igjen. Samtidig som øynene ble fuktige! Så vanskelig var det. Jeg føler meg ekstremt ukomfortabel i kroppen min om dagen, men samtidig er jeg veldig takknemlig for at den har klart å bære frem to vakre, velskapte og friske barn – så da kan jeg absolutt ikke klage.

Men en forandring skal det helt klart bli! Jeg nøyer meg ikke med en kropp jeg ikke føler meg vel i, så nå starter reisen for å “få kroppen min tilbake” igjen. Ikke en desperat slankekur altså! Bare litt ekstra fokus på et sunt kosthold med god og næringsrik mat, mer bevegelse i hverdagen også etterhvert så smått begynne å trene igjen.

Fra 1. juli får dere månedlige formoppdateringer – jeg tar dere selvsagt med på reisen!

FØDSELSVIDEO – helt uten filter!

I går kveld måtte lille skatten inn i boksen 😔 Gulsottverdiene hans bare steg og steg opp mot skyene, så sent i går kveld startet han lysbehandlingen. I mens han lå der inne alene var det ikke mye jeg kunne gjøre – derfor benyttet jeg natten til å redigere sammen videoklippene fra fødselen samtidig som jeg satt nattevakt på Oliver.

Det var litt av en opplevelse å se tilbake på alt ettersom det allerede er så mye jeg har glemt. Rart å se alt fra utsiden, og tårene rant og rant i de sene nattetimer mens jeg klippet, limte og gikk gjennom fødselen time for time.

En liten forvarsel: dette er en ekte, intens fødsel, filmet direkte fra fødestuen, så om du ikke tåler å se slike ting vil jeg råde deg til å la være ♥︎

Aldri før har jeg opplevd noe tøffere, råere, vondere og mer intenst. Det er vanskelig å beskrive med ord, men denne lange fødselen med Oliver fikk meg til å se på min første fødsel med nye øyne – det var tross alt en drømmefødsel i forhold.

Heldigvis fikk jeg verdens fineste premie til slutt! Tusen takk til både Christopher, vår fantastiske jordmor og barnelegen som kom helt på slutten. Jeg hadde aldri klart det uten dere ♥︎

Velkommen til verden, Oliver!

Alt skjedde plutselig veldig fort. Onsdagen startet som nevnt i forrige innlegg helt normalt. Jeg hadde time hos jordmor for kontroll av blodtrykk og urin. Da hun hadde sjekket begge deler sendte hun meg videre til sykehuset med høyt blodtrykk og proteiner i urin. Der la de meg inn og bare noen timer senere startet plutselig riene. Mulig var det tilfeldig, eller kanskje lille Oliver fant ut at han ville ut på grunn av svangerskapsforgiftningen som herjet i kroppen min..? Ikke godt å si, men det førte i alle fall til at jeg ble flyttet over på fødestue og var nødt til å ringe Christopher.

Hele 18 timer senere kom endelig lille Oliver til verden etter en ekstremt tøff fødsel. Nøyaktig hva som hendte og hvordan det foregikk tar jeg i et eget innlegg en annen gang, men det verste var at han satt fast i hele 2,5 time med full åpning og pressrier (den delen av fødselen som vanligvis tar noen få minutter hos en andregangsfødende) før de fikk han ut.

Klokken 19.52 i går kveld, en måned før termin, gikk vi fra å være en familie på tre til å bli et perfekt firkløver. Lille Oliver veier 3038 gram, er 46 cm lang og vi gleder oss veldig til å bli ordentlig kjent med denne lille skatten.

♥︎ ♥︎ ♥︎

Dette var jeg minst forberedt på sistgang!

Dennis kom til verden kl. 22.47 en søndagskveld. Det vil si at da vi endelig kom ut av fødestuen og til barselrommet var det midt på natten, Christopher måtte gå hjem, alt var stille og jeg hadde vært våken i nesten 24 timer. Jeg hadde akkurat vært gjennom en tøff fødsel, adrenalinrushet hadde gitt seg, kroppen var utslitt og alt jeg egentlig trengte var hvile!

Det fikk jeg også! Men kun i litt over en time. Dennis slet en del med kvalme de første døgnene, og plutselig kastet han opp i sengen sin ved siden av min. Jeg var fullstendig utslitt etter det tøffe døgnet, men plutselig hadde jeg ansvar for et annet menneske helt alene – til tross for at min egen kropp var smertefull og mørbanket.

Jeg ringte på nattevakten som hjalp meg å skifte på han og sengen hans. Etter det gikk hun igjen og jeg var nå alene med en våken, sulten, helt nyfødt baby. Han var blitt så sulten at han skrek, og jeg som aldri hadde ammet før syntes det var kjempe vanskelig å legge han riktig til. For ikke å snakke om at jeg enda verket i hele underlivet, ikke hadde energi, tårene mine rant og på toppen av det hele slo etter-riene inn mens han diet!

Da følte jeg meg som en superwomen!

For jeg måtte jo bare klare det. Det var ikke noe alternativ å hvile, å synes synd på seg selv eller være trøtt. Jeg var mamma nå. Og med pappaen hjemme var jeg alene om ansvaret til denne nyfødte babyen som nå var min sønn.

Den natten gikk det virkelig opp for meg hvilket stort ansvar jeg nå plutselig hadde! Men akkurat denne natten var nok den verste og mest brå overgangen i mitt liv. Det eneste man ønsket etter en fødsel er å få kreftene tilbake, så det å ta vare på en kvalm, sulten og nyfødt baby man ikke kjenner er fullstendig overveldende!

Det er nok også dét jeg var minst forberedt på med mammarollen – den brå overgangen! Fortell meg gjerne hva du ikke var forberedt på i kommentarfeltet.

Christopher sin fødselshistorie

En fødsel er ikke bare en opplevelse for mamman! Det er også en opplevelse for pappan – og i dette innlegget har Christopher skrevet sin fødselshistorie, med sine tanker og følelser underveis.


Den 18.mars havnet mamma inn på sykehuset på grunn av sterk hodepine som ikke forsvant med paracet. Hun ringte inn mens jeg var på jobb og fikk beskjed om å komme på kontroll med engang. Jeg fikk oppdateringer på mobilen underveis. De fant også ut at mamma hadde høyt blodtrykk, så da ble hun innlagt på sykehuset. Det første som slo meg var at nå var det noe galt. Jeg tenkte at blodtrykket hennes var så høyt at det kanskje kunne gå ut over deg, slik at du også begynte å stresse. Etter en liten stund tenkte jeg på om du kanskje var klar for å komme ut til denne verdenen. Ut til oss!

Dagen etter, altså den 19.mars, kom jeg på sykehuset i 10 tiden om morgenen. I 11-tiden kom legene inn og sa at siden blodtrykket til mamma var så høyt og siden vi var så nær termindato, ville de ikke gi henne faste blodtrykksmedisiner, men heller sette i gang fødselen. Jeg må helt ærlig si at jeg ble redd og nervøs med engang. Men jeg gledet meg også.

Mamma fikk sin første (og eneste) tablett klokken 11. De tok noen blodprøver av henne, og etter et par timer bestemte vi oss for å gå litt rundt på sykehuset for å se om det hjalp med at fødselen skulle skje fortere. Ettersom tiden gikk fikk mamma flere og kraftigere rier, og rundt 17-18 tiden tok de en ny undersøkelse der de fant ut at det var åpning på 3-4 cm og kjente også at hodet ditt kom godt ned under en rie.

Da fikk vi komme på fødestue. NÅ skjer det, tenkte jeg! Jeg kjente jeg ble veldig nervøs og det kriblet i hele kroppen. Rundt denne tiden fikk mamma et klyx. Dette er noe jeg helst ikke vil forklare nærmere, hehe, du kan heller google det!

40 minutter senere, altså 18:40 tok de vannet der de sa at det var lenge siden sist de så et så klart og fint fostervann. Det må nå være veldig positivt tenkter jeg og smilte til mamma. På denne tiden satte de også elektrode på hodet ditt for å følge med på deg underveis. Så det fikk nå roet nervene mine litt at de ville følge så godt med på deg under alt dette.

Rundt 20:00 fikk mamma lystgass, eller lattergass, som jeg liker å kalle det. En halvtime senere måtte mamma ty til epidural, noe hun helst ville unngå, men smertene var såpass store at det høynet blodtrykket til mamma for mye, og jordmoren sa derfor at hun måtte ha det.

Da de fant frem sprøyta tenkte jeg “koss pokker skal de få hele den greia inn i kroppen hennes?!” sprøyta var jo enorm! Selvfølgelig måtte det være vondt, så jeg prøvde å roe ned mamma og distrahere henne fra smertene. Jeg selv har aldri vært redd sprøyter, men da måtte til og med jeg kikke bort. Den var skummel!

Ettersom tiden gikk fungerte epiduralen veldig godt og hjalp mamma med å håndtere smertene. Klokken 21:00 ville de ha en ny undersøkelse der de sjekket åpningen. Da var den hele 7 centimeter! Nå er det ikke lenge igjen sier mamma til meg, og akkurat da fikk mamma beskjed om å snu seg fordi du hadde altfor lav puls. Det ble veldig hektisk, tok lang tid og hun måtte snus fra den ene siden til den andre samtidig som hun hadde masse rier. Da kom det flere tanker i hodet mitt. “Blir jeg alenefar? Mister jeg deg? Mister jeg dere begge? Hva skjer?!” Heldigvis hjalp det til slutt, og pulsen din ble stabil.

Klokken 21:50 fikk mamma beskjed om at nå var det tid for å begynne og trykke. Hun fikk flere instrukser underveis om hvordan hun skulle forholde seg og hva hun skulle gjøre. Jeg følte meg helt hjelpeløs og følte jeg ikke gjorde så mye. Men hver gang mamma presset oppmuntret jeg henne og gav masse positivitet. “Dette klarer du! Du er kjempe flink! Bra jobba!” Hørtes nesten ut som at jeg var på en fotballkamp og heiet på laget mitt. Haha.

Mellom hvert press holdt jeg mamma i hånden og jeg må jammen meg si at moren din, hun er det søren meg krefter i! På de siste pressene gjorde det så vondt for mamma at hun ikke visste hvor hun skulle gjøre av hendene sine. Så hun slengte dem rundt hodet og bak på nakken min. Også kom det ei rie der hun skulle presse. Hun klemte nakken min kjempe hardt.

Jeg var redd for å få nakkesleng eller at hun kom til å rive det av, så nå var det ikke bare én person som hadde vondt, men begge to!

Klokken 22:47 kom du til verden! I det du var på vei ut kikket jeg med et uhell ned, noe jeg ikke burde ha gjort, for det var ikke bare du som kom ut for å si det sånn! Haha.

Da du var helt ute fikk både mamma og jeg se hvordan du endelig så ut. Og du var det nydeligste jeg noen gang har sett. Det var gledestårer i både mine og mamma sine øyne, og vi var i ekstase begge to. Jeg kysset mamma på pannen og klemte henne masse. Vi var så glad for å endelig møte deg!

Da legene tok deg bort for å se hvor stor du var så tallene slik ut: vekt 3540 gram, lengde 50 cm, rundt hodet 37 cm. I tillegg hadde du masse hår!

Resten av kvelden brukte vi på å mate deg og beundre deg. Vi var kjempe stolte og kry for å se at noe så fint kom til oss!

Tiden etter fødsel!

Jeg har fått noen spørsmål om hvordan kroppen min har vært i tiden etter fødselen, så det tenkte jeg at jeg kunne svare på nå. For selv om det definitivt er ekstremt vondt å føde, og de smertene «glemmes» ganske fort når babyen kommer på brystet, er det ikke slik at man går ut fra fødestuen uten noen plager.

Jeg hadde en blødning på 450 ml under fødselen. Noe jeg forsto var ganske normalt, men jeg måtte sy ganske mye likevel. Faktisk satt jordmor i en hel time og sydde etter at han hadde kommet ut. Dette gjorde at jeg blødde ganske mye det første døgnet. Til tross for gigantisk bleie i trusen blødde jeg gjennom i løpet av første natta, og da jordmor fulgte meg for å prøve å gå på do et par timer etter fødselen rant blodet nedover bena mine når jeg dro ned bleietrusen.

Ikke veldig delikat, altså. Jeg klarte forsåvidt ikke å tisse når jeg fikk beskjed om å prøve, to timer etter fødselen. Det var akkurat som at blæren var blokkert. Hadde sikkert blitt utsatt for en del under fødselen den også. Jeg ble derfor tappet med kateter, men klarte heldigvis å tisse selv ni timer senere.

Når det kommer til spørsmålet om jeg klarer å sove gjennom natta så er svaret der – nei, helt klart ikke! Men det er på grunn av den lille som trenger meg til både kos, bleieskifting og amming i snitt hver andre time gjennom hele natten. Utenom dette skal jeg jo på do selv også – noe som var helt ekstremt vondt de første tre, fire dagene. Nå derimot går det mye bedre, men jeg kan fremdeles ikke tørke meg som normalt.

De første dagene svei det sinnsykt i de åpne sårene, stingene og riftene jeg hadde fått under fødselen når jeg tisset, men det verste var definitivt å gjøre nummer to. Veldig vondt når det kom ut, men nesten enda vondere å tørke etterpå. På barsel brukte jeg dusjhodet til dette, men etter at jeg kom hjem har jeg måttet klare meg med mykt lambi dopapir. Nå, ei hel uke etterpå gjør det fremdeles litt vondt, men er allerede mye, mye bedre. Å tørke seg etter at jeg har tisset er det som gjør vondest, så da «klapper» jeg bare dopapiret opptil.

Den første dusjen hadde jeg dagen etter fødselen. Uten shampo, såpe eller noe annet. Kun vann! Jeg sto i dusjen og lot det renne nedover kroppen i et par minutter før jeg var så sliten at jeg var nødt til å tørke meg, kle meg og gå tilbake til sengen.

Jeg fikk smertestillende for smertene i underlivet de to første døgnene etter fødselen, men klarte meg såvidt uten det tredje døgnet. Nå, ei uke etter, er det fremdeles litt vondt der nede til enhver tid. Det er vel egentlig det som er den verste plagen nå i ettertid, men jeg merker også at det blir bedre og bedre for hver dag som går. De første døgnene slet jeg med å sitte uavhengig av hvor myk stolen var. Nå får jeg kun den følelsen når jeg sitter på gulvet eller helt harde overflater.

For å oppsummere; de første døgnene var de vondeste. Bare det å vri seg, snu seg i sengen, kle seg eller bøye seg gav vonde stikkinger i underlivet. Ellers fikk jeg også noen syke etterrier når jeg ammet på disse to første dagene som mamma. Etterhvert som tiden har gått har blødningen og smertene i underlivet avtatt. Nå skifter jeg bind (vanlige, ikke slike store man har på barsel) 4-5 ganger om dagen. Jeg føler meg ellers ganske kvikk og har deifinitivt mye mer energi og mye mindre smerter! Regner med at jeg er tilbake til normalen om et par uker!

Hvordan følte du deg i tiden etter fødselen?

Kroppen min 4 dager etter fødsel!

Det er vel nesten blitt obligatorisk å legge ut bilde av kroppen sin 4 dager etter fødsel – både om man ser ut akkurat som man gjorde før man ble gravid, men også om det er ser ut som de har glemt en der inne. I mitt tilfelle kjenner jeg meg vel egentlig mest igjen i sistnevnte. Alt er slapt og stort… Har en god jobb å gjøre før jeg kan stille i fitness med andre ord, men det får jeg ta litt etter hvert. Nå i første omgang skal jeg bare nyyyte det å være mamma.

Må innrømme at det egentlig var ganske ubehagelig, både å stå så avkledd foran Christopher når han skulle ta bildene, men kanskje enda verre å legge dem ut her. Men jeg tenker slik at for å kunne se framgang er jeg nødt til å dokumentere hvordan jeg er på det verste – både når det gjelder vekt, centimetermål og bilder. Så, nå kan det bare gå én vei!

Min fødselshistorie

Okei, hvor skal jeg starte? Det første jeg kan si er i hvertfall at fødselen kom veldig uventet, at den var ekstremt intens men at den likevel var en veldig fin fødsel. Jeg er sinnsykt stolt over egen prestasjon og har fått en hel haug av komplimenter fra de to jordmødrene som var med på fødselen min. Å ha en slik fødsel som førstegangsfødende er visstnok uvanlig og noe jeg bør (og er) stolt over. Kroppen min er god!

Det hele startet ved at jeg ringte føden fordi jeg hadde kjent litt mindre liv enn vanlig hele lørdagen. I tillegg hadde jeg også fått hodepine utover ettermiddagen, og ettersom jeg hadde proteiner i urinen på forrige jordmorkontroll tidligere den uken ble jeg bedt om å ringe føden med det samme jeg kjente antydning til hodeverk. Så, det gjorde jeg! Fikk komme inn på kontroll som viste at blodtrykket mitt var veldig høyt – 143/103. Likevel var urinen helt fin, så det var ikke svangerskapsforgiftning.. Enda. Men det kunne være en begynnelse. Derfor ble jeg innlagt for å følge med på blodtrykket utover natten og passe på at det ikke utviklet seg.

Samme kveld fikk jeg også en tablett for blodtrykket som virket umiddelbart. Jeg la meg for å sove, og våknet i halv seks tiden av at jeg måtte på do. Da jeg reiste meg for å gå ut til badet begynte jeg å blø neseblod. Ringte på sykepleierne for å gi beskjed om dette, og blodtrykket ble målt igjen. Nå hadde det dessverre begynt å stige igjen.

Jeg prøvde å sove litt til men lå egentlig bare og duppet. I halv elleve tiden kommer det to leger inn for å fortelle hva som blir gjort videre. Jeg forventet vel egentlig at jeg skulle bli sent hjem, men neida. Ettersom blodtrykket mitt ikke ville synke av seg selv var det nødt til å bli gjort noe. Løsningen ville enten være å begynne på blodtrykksmedisiner fast (noe legen absolutt ikke ville så sent i svangerskapet) eller å sette fødselen i gang. Så da falt svaret altså på sistnevnte!

Jeg husker at jeg fikk sinnsykt mange forskjellige følelser i kroppen med det samme! Spenning over at fødselen skulle settes i gang og vi snart skulle få møte prinsen vår. Redsel over om fødselen kom til å dra ut og gi vonde rier uten virkning (noe som er vanlig når man blir satt i gang). Panikk for at noe skal skje både meg og den lille under fødselen – det var jo plutselig så nært! Men også glede. Glede over å endelig være ferdig med dette svangerskapet, og få møte vår lille øyenstein.

Bare minutter senere kom legen inn igjen for å sjekke hvor moden jeg var. Dette var nødvendig for å vite hvordan fødselen skulle settes igang. Hun kom frem til at jeg hadde 2 cm åpning og var veldig moden, så jeg fikk derfor en riefremkallende tablett i livmoråpningen nøyaktig kl. 11. Etter at denne var lagt inn måtte jeg ligge i ro i én time før jeg kunne reise meg opp. Planen videre ble derfor lagt mens jeg lå der.

Det er veldig få som får rier etter bare én tablett, og som førstegangs kan denne prosessen for å få rier ta alt fra 1-3 døgn. Jeg fikk derfor vite at jeg kom til å få en tablett til kl.15 og deretter enda en kl.19 også en pause til dagen etterpå om riene enda ikke hadde begynt. Nøyaktig klokken 12 reiste jeg meg opp igjen og begynte å gå rundt på sykehuset. Jeg sto eller gikk stort sett helt frem til klokken halv tre. Allerede 12:30 kjente jeg en konstant smerte i korsryggen komme snikende og en halvtimes tid senere kom det jeg bare trodde var vonde kynnere (men som senere viste seg å være svake rier).

Det ble tatt en CTG (sparketest) klokken halv tre. Det var på denne jeg fikk vite at jeg hadde rier allerede! Jordmor ville da vente med tabletten klokken 15 for å se om kroppen min virkelig hadde klart å komme i gang på egenhånd etter bare én tablett. Dette var som sagt veldig uvanlig, spesielt som førstegangsfødende. Åpningen var fremdeles 2 cm.

Klokken gikk og jeg brukte tiden på å gå rundt på sykehuset sammen med Christopher. Vi var forberedt på at dette kom til å ta en god stund, gjerne flere døgn, samtidig som jeg håpet det ville gå fortere. Riene ble vondere, men kjentes likevel bare ut som vonde kynnere. Altså var de absolutt ikke ille i forhold til hva jeg hadde i vente. Klokken 17:45 var det tid for ny vaginal undersøkelse for å sjekke åpning. 3-4 cm! Riene hadde altså gjort en veldig god jobb selv om de ikke var så veldig vonde. Vi fikk derfor tildelt ei fødestue, og fødselen var i gang for alvor. Vi var nå inne i den perioden som kalles aktiv fødsel.

Når vi kommer inn på fødestuen får jeg tilbud om klyx – og takker ja til det. Dette er en væske som jordmor sprøyter inn i endetarmen, og jeg blir så bedt om å gå rundt på gulvet og knipe igjen i 5 minutter! Det var ekstremt vanskelig, men da det endelig hadde gått fem minutter (på sekundet, haha) setter jeg meg ned på toalettet og alt innholdet i tarmene mine tømmes. Når jeg var ferdig på do fikk jeg beskjed om å ringe på jordmor.

Da hun kom tilbake, klokken 18.40, ble vannet mitt tatt for å hjelpe meg litt i gang. Riene var som sagt ganske svake selv om de gav litt virkning, men jordmor fryktet det kom til å ta lang tid, så vannet ble tatt. Samtidig som de tok vannet plasserte de også en elektrode på hodet til Dennis slik at de kunne følge med på hjerteslagene hans hele veien. Og det var etter dette det smalt til! Så og si umiddelbart etter at rikelig med helt klart og fint fostervann fosset ut ble riene sinnsykt vonde. De gikk fra og kjennes som vonde kynnere til at jeg begynte å grine på toppen av hver ri! Ingenting fungerte på smertene. Verken å ligge, stå, puste eller noe. Jeg lå derfor bare i fødesengen som en halvkrøllet ball og vrei meg i smerte.

Det var kun Christopher og jeg som var i fødestuen, jordmor gikk like etter at vannet var tatt. Så hun visste ingenting om hvor vonde riene plutselig hadde blitt. Da hun kom tilbake en halvtimes tid senere ble hun overrasket over hvor sterke riene så ut til å være. Hun hadde nemlig forventet at jeg måtte ha drypp etter 1-3 timer – noe som er vanlig når fostervannet blir tatt på grunn av igangsettelse. Hun fant frem CTG-en igjen slik at hun kunne se på skjermen hvor hyppige og sterke riene var.

De kom med 1-2 minutters mellomrom og var veldig intense. Hun fant frem lystgassen slik at den kunne hjelpe meg å ta de verste toppene av riene. På dette tidspunktet rant tårene mine på hver eneste ri, og jeg kjente alt knytte seg i magen. Smerten var så intens, og jeg fikk en liten panikkfølelse ettersom jeg trodde det enda var veldig tidlig i fødselen. Lite visste jeg om at det jeg hadde var stormrier som hadde sinnsykt god effekt.

Da klokken ble 20:40, altså etter to laaange timer med intense rier, tok jordmoren igjen blodtrykket mitt. Dette viste nå 131/101, og hun anbefalte meg derfor å ta epidural for at blodtrykket ikke skulle bli enda høyere. Det øker nemlig mer og mer etter hvor vondt man får. Selv om jeg ønsket å klare meg uten epidural gjorde jeg som jordmoren anbefalte, og legen sto i fødestuen bare noen få minutter senere. Problemet var bare at jeg hadde stormrier nesten uten pause som i tillegg var sinnsykt intense. Med andre ord, jeg hadde ikke sjans til å sette meg opp, og i hvertfall ikke til å sitte i ro mens epiduralen ble satt.

Legen skulle derfor prøve å sette epiduralen mens jeg lå på siden på fødesengen. Jeg fikk beskjed om «å skyte ut ryggen som en sint katt» og gi beskjed når jeg fikk en rie. Da ville legen holde nålen i ro der hun hadde den til rien var over, og jeg måtte derfor ligge helt i ro under hele rien.

Jeg gjorde som hun sa og gav beskjed om at nå kom det ei ri, men jeg hadde ikke sjans til å ligge i ro! Jeg vred meg i smerte samtidig som jordmoren holdt hoftene mine fast, Christopher holdt overkroppen min fast og legen sa «Du må prøve å ligge i ro! Du må prøve å ligge i ro!» Jeg husker ikke hvor mange rier jeg hadde mens legen holdt på å sette epiduralen, men jeg tror det var to eller tre, og alle var like intense.

Bare ti minutter etter at epiduralen var satt merket jeg en forskjell! Toppene var ikke lenger like intense, og jeg klarte å ta meg en slurk med saft mellom to rier. Frem til nå hadde jeg hatt mer enn nok med å hente meg inn mellom riene, så å få i meg noe å drikke var ikke mulig. Klokken 21.00 hadde jeg god virkning av epiduralen, og selv om de enda var vonde klarte jeg meg nå ganske bra gjennom rien. Jeg fikk spist en sjokolade og fikk i meg enda noe mer å drikke. Jeg tror også det var i denne perioden jeg hadde 5-6 rier på rad uten å ty til lystgassen. Jeg kjente de godt, men i forhold til det jeg hadde vært igjennom var dette bare barnemat!

Ettersom jeg hadde fått hentet meg litt inn sjekket jordmoren åpningen. Denne var nå 6-7 cm, så det var tydelig at riene de siste tre timene hadde gitt stor effekt. Det var likevel herifra og ut at det skjedde mest. For selv om jeg hadde epiduralen tok riene seg mer og mer opp, og det var fortsatt bare 1-2 minutters mellomrom mellom. Jeg måtte finne frem lystgassen igjen, og på nytt ble riene vondere og vondere for hver gang.

Jordmoren hadde gått ut for å ta seg en spisepause når jeg fikk god virkning av epiduralen, og da hun tilfeldigvis kom inn igjen fikk hun småpanikk. Hun så bort på apparatet som overvåket pulsen til Dennis gjennom elektroden han hadde på hodet, og den viste at pulsen hans var helt nede i 60 (normal puls for fostre og spedbarn er rundt 140)! Jeg ble bedt om å snu meg på andre siden, og som sagt var riene blitt veldig intense igjen så det å snu seg var absolutt ikke enkelt. Jordmoren tok tak i skulderen min og hjalp meg så godt hun kunne!

Bare sekunder etter at jeg hadde landet på motsatt side vrei hun meg tilbake på ryggen, deretter tilbake til første side, og så opp på alle fire! Hun ba meg om å legge hodet ned mot puta samtidig som hun masserte korsryggen min. Hun ringte etter lege, og var tydelig stresset. Pulsen hans bedret seg ikke, og klokken gikk! Dette var IKKE bra.

Å stå i denne stillingen var heller ikke noe behagelig for meg, men jeg skjønte selvsagt at det viktigste var å prioritere hvordan Dennis hadde det, så jeg klagde ikke. Men at tyngdekraften presset han nedover i tillegg til de intense riene var helt ubeskrivelig, vanvittig vondt. Utenom denne smerten husker jeg ikke så mye annet, men jeg har i ettertid fått høre at rommet ble fylt av flere leger og jordmødre, at det var snakk om hastekeisersnitt en periode, og at jeg sto slik som dette i 15-20 minutter før pulsen hans sakte men sikkert gikk opp igjen.

Jeg fikk til slutt legge meg ned på siden igjen, og etter et par rier fikk jeg et enormt behov for å presse. Det var vanskelig å unngå og presse, men jordmor ba meg vente ettersom dette ikke måtte gjøres før jeg hadde 10 cm åpning, og det trodde hun ikke jeg hadde. Men hun skulle sjekke! Da hun skulle sjekke åpningen klokken 21:50 så det ut som hun hadde sett et spøkelse! Ikke bare hadde jeg full åpning, men hodet til Dennis var bare rett innenfor. Jeg hadde med andre ord jobbet han laaangt ned uten å presse, men kun ved hjelp av de intense riene.

Hun ba meg likevel om å holde igjen det jeg kunne ettersom det var vaktskifte klokken 22:00. Jeg husker ikke hva jeg følte i det øyeblikket. Faktisk husker jeg ikke så mye annet enn akkurat reaksjonen til jordmor, men jeg kan tenke meg at jeg var meget fortvilet. Jeg hadde pressrier, men fikk ikke presse fordi det var vaktskifte! For noe tull, og med slike intense smerter var det absolutt ikke noe gøy å vente på at det skulle komme ei annen jordmor for å ta over.

Uansett, klokken gikk og riene kom like hyppig som de hadde gjort hele veien. Den nye jordmoren kom inn, presenterte seg, gjorde seg klar til å ta i mot babyen, skrudde opp noen stativer jeg kunne spenne i fra på til fødesengen og tappet blæren min tom for urin. Riene hadde nå avtatt litt, ikke i smerte, men det var nå fire minutter mellom riene og dette var for lang tid til å kunne starte å presse, så jordmor bestilte drypp for å få de tettere. Men like etter at det var bestilt kom riene på rekke og rad så og si uten pauser i det hele tatt. Det gikk bare fra den ene toppen til den andre, så; klokken 22:37 kunne jeg altså endelig begynne å presse.

Jeg vet ikke nøyaktig hvor mange pressrier jeg hadde, tid og sted forsvant helt og det eneste jeg egentlig husker er smertene! Jeg kjente hodet var på vei ut, og jeg kjente åpningen ble større og større, men det virket som det aldri skulle slutte. Jeg presset alt jeg hadde for å få det unnagjort, men til min store fortvilelse ble det bare vondere og vondere, og hodet ble bare «større og større».

Plutselig var rien over og hodet sto altså midt i åpningen på det tykkeste! Jeg vrei meg i smerte, og har i ettertid fått høre at jeg holdt på å dra hodet av Christopher ettersom jeg hadde armen rundt halsen hans og hadde intenst vondt. Jordmor ba meg om å presse når jeg kjente at rien kom, men det eneste jeg klarte å kjenne var denne intense smerten i underlivet. Å begynne og kjenne etter rier hadde jeg ikke mulighet til.

På et eller annet tidspunkt hadde det også kommet en barnepleier inn i rommet, og hun kjente på magen min og gav meg beskjed om når det kom ei ny ri. «Nå, nå kommer den! Press!» I full panikk og fortvilelse presset jeg alt jeg kunne selv om alle bein i kroppen min ville ha han tilbake inn i magen igjen, for det kjentes som dette hodet aldri skulle slutte å vokse. Bare noen sekunder inn i rien kom Dennis som ei rakett ut! Han stoppet ikke engang opp før skuldrene. Han bare skjøt fart ut og landet på fødesengen mellom bena mine. Det vakreste menneske jeg noengang hadde sitt. Og i det øyeblikket var all smerten verdt det! Det var virkelig ikke noe annet som betydde noe enn dette lille mirakelet som nå lå på brystet mitt.

Etter bare ti minutter med pressrier kom du til verden, klokken 22:47! Og akkurat da sto tiden stille.

Velkommen til verden, Dennis!

Endelig! Endelig er han her. Det vakreste mennesket jeg har sett i hele mitt liv. Så liten, så perfekt og bare vår. Tenk det! Jeg er i lykkerus enda og har vel ikke landet helt etter fødselen. Det har ikke den nybakte pappaen heller. Vi er så forelsket, så lykkelige og så utrolig takknemlige for dette lille mirakelet vi nå endelig kan holde i armene våre etter ni lange og tunge måneder.

Dennis var 3540 gram og 50 centimeter lang, og han brukte under 12 timer på ferden ut i den store verden (der kun 4 av dem var aktiv fødsel). Jeg skal selvsagt dele hele fødselshistorien min med dere når tiden er inne, vi må bare få lande litt først. Nå skal jeg legge vekk macen og prøve å få meg litt søvn samtidig som jeg beundrer mitt lille nyfødte barn.

Jeg er så lykkelig!