Et voksende mirakel

Nå som svangerskapet er vel gjennomført og kun føles som en fjern drøm er det på tide å ta et lite tilbakeblikk. Jeg har satt sammen magebildene jeg tok fra hver uke gjennom hele graviditeten, og under kan dere se hvordan Oliver (og jeg) vokste seg større og større i løpet av disse åtte månedene!

Skikkelig rart å se tilbake på! Kan faktisk ikke huske at jeg var så diger på slutten. Men gud så deilig det er å ha kroppen min for meg selv nå. Jeg gleder meg til å komme ordentlig i form og kjenne at kroppen er sterk og energisk igjen! Enn så lenge kan jeg meddele at magen absolutt IKKE er et savn i det hele tatt. Jeg trives mye bedre med å ha min minste lille skatt her på utsiden.

✨ 💚 ✨

FØDSELSHISTORIEN – slik kom Oliver til verden

Datoen var den 29. mai 2019 og jeg hadde den siste uken følt meg helt forferdelig sliten. Kroppen hadde absolutt ikke energi, hodeverken kom og gikk, og matlysten var totalt fraværende. Jeg tilbrakte hele dagene på sofaen, fullstendig utslitt, og om jeg klarte å lage middag i løpet av dagen ville det være en god dag.

Jeg hadde time for kontroll hos jordmor klokken 10.30 på formiddagen, og ettersom Dennis lå med feber hjemme gikk jeg alene på denne kontrollen. Urin og blodtrykk ble kontrollert – begge deler fikk jordmor bekymret. Hun lyttet derfor på babyen for å forsikre seg om at han hadde det bra før hun sendte meg hjem for å hente Christopher og fødebagen, og fortsette videre opp på sykehuset. Blodtrykket var 148/100 og jeg hadde utslag på +2 på proteiner i urinen.

På sykehuset ble jeg innlagt for svangerskapsforgiftning, og de tok mange ulike prøver og ultralyd utover kvelden. Da klokken nærmet seg 23.30 og jeg i grunn hadde lagt meg for å sove ble jeg holdt våken av en intens hodepine og smerter i magen. Jeg ringte derfor på jordmødrene som kontrollerte blodtrykket og hentet en CTG-maskin for å se hvordan det gikk med Oliver. Blodtrykket var igjen forhøyet og jeg fikk derfor en blodtrykkssenkende tablett.

En time senere var blodtrykket fremdeles ganske høyt selv om det var gått litt ned, 144/100. Men det som bekymret jordmødrene mest var at pulsen til Oliver lå i høyeste laget. Den vekslet mellom 180 og 200, noe som er et tydelig tegn på stresset baby. Magen min gjorde fremdeles vondt. En slags trykkende, murrende smerte som en bue under livmoren.

Etterhvert som minuttene gikk og jeg fremdeles lå der med CTG overvåkning begynte smertene i magen å variere litt i styrke. En halvtimes tid senere kom smertene i tydelige tak, og jordmødrene kunne fortelle meg at dette her var rier! Det gikk ikke lange tiden før riene kom på meg som en storm med få sekunders pause mellom hver. Plutselig fikk vi det veldig travelt. Jeg vrei meg i smerte samtidig som jeg fikk beskjed om å ringe Christopher, og jordmødrene trillet senga mi med meg oppi i hu og hast over til ei fødestue.

Alt gikk fryktelig fort og både jeg og jordmødrene som løp rundt meg var nesten helt sikre på at dette var en styrtfødsel – men der tok vi veldig feil. Når vi var kommet inn på fødestuen ble jeg sjekket og det viste seg at jeg hadde 2 cm åpning. Nå var klokken 01.30 på natten. Christopher kom inn dørene like etter, og resten av natten befant vi oss på den fødestuen med sterke, tette rier. I hele 6 timer lå jeg slik! Riene var altfor vonde til at jeg kunne sove, men samtidig økte de aldri i smerte. De ble ikke sterkere og sterkere for hver time som gikk, men de var akkurat like vonde hele tiden. Dermed sjekket ikke jordmor åpning igjen før klokken 07.30 på morgenen.

Gjett hva!? FREMDELES 2 cm! Jeg brast i gråt. Etter seks timer med skikkelig vonde rier, kvalme, oppkast, null søvn og mye smerte var jeg likevel ikke kommet noe lenger. Legen ble tilkalt og de vurderte om de skulle gi meg smertestillende, sovetablett og riehemmende for at jeg skulle få slappe av. Før de bestemte seg ville legen sjekke åpning – dette var 20 minutter etter at jordmor hadde sjekket, og jeg hadde i løpet av denne tiden jobbet meg gjennom enda flere rier. Fullstendig utmattet og tappet for energi.

“3.5 cm” utbrøt legen med håpefull stemme! “JA!” ropte jeg nesten tilbake. Endelig begynte det å skje noe. Bare 0.5 cm igjen til aktiv fødsel. “Vi gir i alle fall ikke sovetablett og riemmende på 3.5 cm 😉” Takk Gud, tenkte jeg! Plutselig fikk jeg masse ny motivasjon! Christopher gikk for å hente frokost til meg slik at jeg skulle fylle på med litt energi før det virkelig tok seg opp.

I løpet av natten hadde det blitt tatt jevnlige kontroller av blodtrykket mitt, pulsen til Oliver og nå på morgenkvisten kom det også noen for å ta blodprøve – alt dette for å passe på at svangerskapsforgiftningen ikke kom ut av kontroll, for da måtte eventuelt Oliver komme ut FORT.

Nå visste vi med sikkerhet at det ble fødsel, og selv om jeg aldri hadde vært mer sliten klarte jeg på mystisk vis å hente frem ny motivasjon for fortsettelsen!

Legen bestemte at jeg skulle få epidural på 4 cm åpning slik at blodtrykket forhåpentligvis kunne synke litt, men også for at jeg skulle få slappe litt mer av etter den intense natten. Men før den tid fikk jeg klyster for å få litt fart på riene. Det viser seg nemlig at ved å provosere frem sammentrekninger i tarmen vil dette smitte over til livmoren som ligger veldig tett inntil hverandre.

Både jordmor, lege og jeg håpet det ville gi litt mer effektive rier, og ikke bare disse vonde riene som ikke gjorde noe særlig annet enn å slite ut meg og stresse Oliver.

Klyster hjalp lite på effekten av riene. De tok seg fremdeles ikke opp, men lå kun på dette samme, vonde nivået uten å påvirke livmorhalsen noe særlig.

Noe jeg forresten synes er utrolig fascinerende er å se hva som skjer med formen på magen under ei rie. Se bare på bildet under her! Livmoren blir så stram og hard at man faktisk kan se hvordan Oliver ligger inni der. Her lå han med ryggen på høyre side av magen min, hodet ned og armer og ben pekende ut mot venstre.

Da klokken ble 11:00 på formiddagen ble Oliver igjen stresset! Disse kraftige riene som kom veldig tett slet ikke bare meg ut, men også han. Jeg fikk derfor væske intravenøst i håp om at han ville takle riene bedre med litt mer væske i kroppen. Det gjorde han ikke, og legen besluttet derfor å ta vannet mitt for å få han mer ned i bekkenet. De ville også sette en elektrode på hodet hans i samme slengen for å kunne overvåke han bedre.

Dessverre fikk ikke jordmor til å ta vannet, og Oliver ble bare enda mer stresset mens hun holdt på der inne. Til slutt var hun nødt til å stoppe for å få han til å roe seg, og det ble konkludert med at de skulle vente en time før de prøvde igjen, og i mellomtiden følge godt med på pulsen hans på CTG apparatet.

Det gikk en halvtime før to leger og ei jordmor plutselig kom inn på fødestuen igjen. De hadde fulgt med på CTG målingene fra naborommet hele tiden, og kom altså inn en halvtime før planlagt. Nå MÅTTE noe skje, for Oliver sin puls sank fremdeles ikke. Den hadde ligget skyhøyt altfor lenge, og det var nå legen som skulle ta vannet. I det hun skulle prøve ble hun plutselig sprutet ned av masse klart fostervann. Det gikk av seg selv, med andre ord. ENDELIG! Elektroden ble festet på hodet til Oliver, og jeg forventet nå at riene skulle ta seg skikkelig opp slik de gjorde med Dennis to år tidligere.

Oliver er riktignok enda staere enn broren sin, for til tross for sterkere og hyppigere rier skjedde det ikke mye med åpning de neste timene. Jeg prøvde å stå en liten stund for å se om tyngdekraften ville hjelpe han nedover. Blodtrykket ble målt igjen rundt klokken 12, og det var nå 148/105 – ny blodtrykkstablett ble tatt.

Klokken 14 fikk jeg epidural. En fryktelig skummel opplevelse. Jeg hadde jo hørt så mange skrekkhistorier om hvor vond denne sprøyten var, og ettersom jeg ikke husker noe fra forrige fødsel da epiduralen ble satt midt i en riestorm føltes det enda skumlere. Jeg satt på sengekanten og holdt hender med Christopher. Svetten rant og riene kom samtidig som anestesilegen satte epiduralen. Tårene mine rant også, men mest fordi jeg syntes det hele var veldig skummelt – så veldig vondt var det egentlig ikke, selv om jeg så klart kjente det godt. Ubehagelig er vel heller et ord jeg vil bruke for å beskrive det hele! Ømt, ubehagelig og litt vondt.

Jeg hadde fremdeles bare 3.5 cm åpning, men på grunn av blodtrykket mitt, pulsen til Oliver og det faktum at riene var kraftige men uten særlig effekt turde ikke legen vente lenger. Den hjalp med å ta toppene av riene, og kroppen min fikk slappet mer av mellom riene. Det var likevel ganske vondt, og jeg kjente riene godt. På dette punktet var jeg fryktelig sliten og demotivert ettersom fødselen nå hadde vart i over 12 timer, men likevel var jeg bare på 3.5 cm. På dette punktet hadde jeg også vært våken i 32 timer.

Etter at jeg fikk epiduralen jobbet kroppen endelig godt og riene hadde for en gangs skyld effekt! Blodtrykket mitt ble også litt bedre og Oliver roet seg. Med andre ord stabiliserte endelig situasjonen seg, og dermed gav kroppen etter. 3 timer etter hadde jeg jobbet meg rolig gjennom mange rier kun ved hjelp av pusten og en varmepute i korsryggen – og epiduralen så klart, men som sagt tok den kun de verste toppene. Åpningen skulle sjekkes, og klokken var nå såvidt passert 17! 6-7 centimeter! HURRA!

Det var likevel i løpet av de neste 15 minuttene det ble mest intenst! For jeg gikk fra 6-7 cm til 10 cm og pressrier på dette kvarteret. EKSTREMT kraftige rier. Fra 7 cm og ut hadde heller ikke epiduralen noe effektiv. Jordmor kom derfor med lystgass til meg for at jeg skulle takle de intense smerte som kom med stormriene.

Da klokken var 17.20 hadde jeg full åpning og kunne starte pressingen! Yes, tenkte jeg. Denne prosessen tar vanligvis bare rundt 10 minutter hos andregangsfødende, så jeg regnet med han ville være ute i halv seks tiden på kvelden.

Vel, der tok jeg fryktelig feil! For Oliver satte seg nemlig fast. Jeg presset og pustet meg gjennom den ene pressrien etter den andre. Minuttene gikk, timene gikk, og ingenting skjedde. Oliver kom litt lenger ned i det jeg hadde rien, men så snart rien var over sklei han tilbake igjen. Han kom seg ikke forbi bekkenbunnen, og ingen kunne fortelle meg hvorfor.

Flere leger var innom for å diskutere situasjonen og hva de skulle gjøre for å få han ut. Nå hadde det tross alt gått over to timer med pressrier. Jordmor hadde prøvd å tømme blæren min ved hjelp av et kateter flere ganger, men hodet sto i veien for urinrøret. Hun hadde egentlig planer om å gjøre det mellom 7 og 10 cm for å gi babyen så mye plass som mulig på vei ut, men da det plutselig gikk veldig fort hadde hun ikke rukket det, og nå var det altså for seint.

De kjente også at Oliver hadde en såkalt fødselshevelse, noe som er en væskeansamling i hodet. Mest sannsynlig var det en av disse eller en kombinasjon av de to tingene som var grunnen til at han satt fast.

Etter mange forsøk fikk jordmor endelig kateteret inn, og ut rant 400 ml. Like etter fikk jeg også drypp – en medisin som skal stimulere kunstige rier. Dette hadde legen besluttet som et siste desperat forsøk på å få han ut. Ved å gi meg nesten kontante rier uten særlig pause prøvde de altså å tvinge Oliver ut. Da gikk det ikke mer enn et par minutter så kom han endelig lenger ned!

10 minutter senere var vi inne i den siste fasen, og Oliver kom endelig ut klokken 19.52 – helt perfekt og med full jubel fra både jordmor og barnelege. Etter 18 timers intens jobbing og et godt samarbeid mellom både meg, Christopher og helsepersonellet så Oliver dagens lys for første gang. Gleden og lettelsen for at han endelig var ute fikk meg nok en gang til å brase ut i full gråt.

Det positive med at han sto fast i 2,5 time på full åpning var at huden min fikk tøyd seg masse og gradvis nedentil, slik at når han endelig kom ut hadde jeg ikke en eneste rift. Jeg måtte altså ikke sy, og har følt meg ekstremt mye bedre nå i ettertid enn jeg gjorde etter fødselen med Dennis. Takknemlig for at det i alle fall var noe positivt med at fødselen dro ut.

Etter at Christopher klippet navlesnoren, morkaken var forløst, Oliver hadde ammet og ligget hud mot hud på brystet mitt i hele to timer ble han tatt bort til bordet for å bli vasket, stelt, veid og målt.

Lille skatten var 46 cm lang og 3038 gram.

Hodet ble målt til 36 cm, men ettersom han hadde en fødselshevelse i hodet var ikke dette målet riktig. Noen dager senere når hevelsen var gått ned ble målet korrigert til 34,5 cm.

Etter at han var stelt, målt og veid fikk pappaen kose med han mens jeg fikk i meg noe å spise. De neste timene var magiske og vi svevde bare i en lykkelig boble!

Da klokken var blitt halv elleve ble vi flyttet ut fra fødestuen og over i et annet rom. Allerede nå følte jeg meg superpigg og gikk uten problemer inn på rommet selv.

♥︎ ♥︎ ♥︎

Kroppen min 5 dager etter fødsel

Fader altså, dette er vanskelig! Jeg hadde egentlig bestemt meg for at jeg ikke tørr å dele bilde av kroppen etter fødsel denne gang, rett og slett fordi jeg føler meg ekstremt ukomfortabel i dette skallet. Men etter et par dager nå har jeg funnet ut at det kanskje er ekstra viktig å dele bildene nettopp på grunn av det. Man kommer ingen vei i kroppspressdebatten om man kun deler bilder man føler seg komfortabel med – alle typer kropper og fasonger må vises frem.

Det ironiske er at jeg faktisk er hele tolv kilo lettere etter fødsel denne gang i forhold til sist, men likevel føler jeg meg så mye verre. Hva som er grunnen aner jeg ikke, men mye mulig at huden bærer ekstra preg i ettertid nå som den har vært strukket såpass mye hele to ganger. Huden er ikke like stram som den en gang var, og dermed buler det ut både her og der.

Disse bildene tok jeg dagen vi kom hjem fra sykehuset, 5 dager etter fødsel, og like etter at Christopher hadde tatt dem grabbet jeg tak i morgenkåpen og surret den rundt meg igjen. Samtidig som øynene ble fuktige! Så vanskelig var det. Jeg føler meg ekstremt ukomfortabel i kroppen min om dagen, men samtidig er jeg veldig takknemlig for at den har klart å bære frem to vakre, velskapte og friske barn – så da kan jeg absolutt ikke klage.

Men en forandring skal det helt klart bli! Jeg nøyer meg ikke med en kropp jeg ikke føler meg vel i, så nå starter reisen for å “få kroppen min tilbake” igjen. Ikke en desperat slankekur altså! Bare litt ekstra fokus på et sunt kosthold med god og næringsrik mat, mer bevegelse i hverdagen også etterhvert så smått begynne å trene igjen.

Fra 1. juli får dere månedlige formoppdateringer – jeg tar dere selvsagt med på reisen!

FØDSELSVIDEO – helt uten filter!

I går kveld måtte lille skatten inn i boksen 😔 Gulsottverdiene hans bare steg og steg opp mot skyene, så sent i går kveld startet han lysbehandlingen. I mens han lå der inne alene var det ikke mye jeg kunne gjøre – derfor benyttet jeg natten til å redigere sammen videoklippene fra fødselen samtidig som jeg satt nattevakt på Oliver.

Det var litt av en opplevelse å se tilbake på alt ettersom det allerede er så mye jeg har glemt. Rart å se alt fra utsiden, og tårene rant og rant i de sene nattetimer mens jeg klippet, limte og gikk gjennom fødselen time for time.

En liten forvarsel: dette er en ekte, intens fødsel, filmet direkte fra fødestuen, så om du ikke tåler å se slike ting vil jeg råde deg til å la være ♥︎

Aldri før har jeg opplevd noe tøffere, råere, vondere og mer intenst. Det er vanskelig å beskrive med ord, men denne lange fødselen med Oliver fikk meg til å se på min første fødsel med nye øyne – det var tross alt en drømmefødsel i forhold.

Heldigvis fikk jeg verdens fineste premie til slutt! Tusen takk til både Christopher, vår fantastiske jordmor og barnelegen som kom helt på slutten. Jeg hadde aldri klart det uten dere ♥︎

Velkommen til verden, Oliver!

Alt skjedde plutselig veldig fort. Onsdagen startet som nevnt i forrige innlegg helt normalt. Jeg hadde time hos jordmor for kontroll av blodtrykk og urin. Da hun hadde sjekket begge deler sendte hun meg videre til sykehuset med høyt blodtrykk og proteiner i urin. Der la de meg inn og bare noen timer senere startet plutselig riene. Mulig var det tilfeldig, eller kanskje lille Oliver fant ut at han ville ut på grunn av svangerskapsforgiftningen som herjet i kroppen min..? Ikke godt å si, men det førte i alle fall til at jeg ble flyttet over på fødestue og var nødt til å ringe Christopher.

Hele 18 timer senere kom endelig lille Oliver til verden etter en ekstremt tøff fødsel. Nøyaktig hva som hendte og hvordan det foregikk tar jeg i et eget innlegg en annen gang, men det verste var at han satt fast i hele 2,5 time med full åpning og pressrier (den delen av fødselen som vanligvis tar noen få minutter hos en andregangsfødende) før de fikk han ut.

Klokken 19.52 i går kveld, en måned før termin, gikk vi fra å være en familie på tre til å bli et perfekt firkløver. Lille Oliver veier 3038 gram, er 46 cm lang og vi gleder oss veldig til å bli ordentlig kjent med denne lille skatten.

♥︎ ♥︎ ♥︎

Når ALT går galt på én gang!

Vel vel, plutselig ble jeg innlagt igjen. I formiddag hadde jeg som nevnt på søndag en vanlig rutineundersøkelse for sjekk av blodtrykk og urin. Den viste seg å gå litt annerledes enn ventet, og det kunne egentlig ikke passet dårligere. Hjemme har vi nemlig en liten gutt som plutselig våknet med 40 i feber i dag. Jeg dro derfor på kontrollen alene mens Christopher passet Dennis.

Blodtrykket mitt hadde plutselig skutt i været igjen, men i tillegg var det også fullt utslag på proteiner i urinen. Jordmor sendte meg derfor rett til sykehuset, men først måtte jeg hjemom for å hente fødebagen (!!).

Vi er så heldige å ha en ekstremt snill og hjelpsom familie som alltid stiller opp, så Dennis fikk besøk av oldemoren sin i noen timer slik at Christopher kunne være med opp på sykehuset. Noen timer senere kom mamma og hentet gullgutten, og der skal han altså sove i natt.

Jeg derimot er her i natt. På sykehuset! Etter en runde med ctg, mange blodtrykksmålinger, urinprøver, ultralyd og blodprøver ble jeg innlagt på føden. Nå er det vel liten tvil lenger. Svangerskapsforgiftningen har kommet for fullt, men hvor alvorlig det er, hvor fort det går og ikke minst hvor mye den påvirker helsen til både meg og babyen i magen er med på å avgjøre når svangerskapet skal avsluttes.

Hvem vet, kanskje har vi snart Oliver i armene våre ♥︎ Det eneste som er sikkert nå er at både babyen i magen og jeg er i de beste hender. Bare så synd alt skulle skje nå når den kommende storebror trenger mammaen sin hjemme – men heldigvis har han det også kjempe godt hos mormoren sin ♥︎ ♥︎ ♥︎

Dette er SANNHETEN

Jeg ligger her i sofaen med bena opp mot veggen. Criminal Minds snurrer over tv-skjermen i bakgrunnen, men for å være ærlig følger jeg ikke skikkelig med. Egentlig føler jeg meg ikke tilstede i det hele tatt. Livet er liksom satt litt på vent for tiden, også bare surrer jeg rundt her og venter. Venter på fødsel. Kroppen føles elendig, hodet er ikke til stedet og inspirasjon har jeg i alle fall ikke.

Energien er ikke-eksisterende og humøret bånn i bøtta. Jeg hater å ha det slik for det går så mye utover de rundt meg selv om jeg så gjerne prøver å unngå det.

For å oppsummere de siste dagene; bekkenet føles som det plutselig har gått i tusen knas og det stråler og stikker ved hver minste bevegelse. Oliver kjennes som han holder på å falle ut – med andre ord er nedpressen jeg føler på helt ekstrem. Det stikker og prikker i livmorhalsen fordi han ligger så lavt nå. Jeg spyr, er kvalm og matlysten er elendig. I tillegg har jeg maserier OFTE. Gjerne i flere timer sammenhengende, og det gjør meg så sliten! Hadde fødselen bare vært i gang hadde jeg liksom sett lys i enden av tunnelen, men å gå rundt med disse konstante falske riene som ikke fører til noe annet enn å slite meg ut er helt forferdelig tungt. Tanken på at jeg i verste fall kan bli gående slik i enda mange uker får meg bare til å miste fullstendig piffen.

Jeg sover også ganske dårlig om nettene. Smerter i bekkenet og en vanvittig romstering fra magen holder meg våken. Ingen liggestillinger er gode, og i følge fitbit klokken min ligger jeg mellom 2 og 4 timer søvn hver natt. Dette i tillegg til smertene, de falske riene og den dårlige matlysten gjør at jeg ikke orker noenting.

Jeg gjør nesten ingen husarbeid, Christopher både henter og leverer i barnehagen, ikke har jeg energi til å leke med Dennis, og å ferdigstille oppussingsprosjektene her hjemme er i alle fall ikke mulig. Dette fører igjen med seg masse dårlig samvittighet!

Jeg hadde så lyst til å komme med noe positivt og inspirerende her i dag, men sannheten er en helt annen så da får det heller bare bli som det blir. Krysser fingrene for at vi snart er i mål, for nå føles kroppen og formen så elendig at jeg snart ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg.

Gravidoppdatering: uke 37

Termindato

26. juni 2019

Hvor langt er jeg på vei?

I dag gikk jeg inn i svangerskapsuke 37, og dermed er 89 % av svangerskapet fullført. Det gjenstår usle 32 dager til termin, og jeg er skråsikker på at han kommer før tiden. Spørsmålet er bare når.

Hvor stor er babyen?

Nå er babyen blitt 46 cm lang og 2,97 kilo mot slutten av uken.

Hva skjer med barnet denne uken?

Barnet forbereder seg på livet utenfor livmoren – blant annet ved å suge på tommelen. Sugerefleksen er viktig for at barnet skal kunne die. Husk at du fremdeles skal kjenne fosterbevegelser hver dag – hvis ikke må du kontakte helsevesenet.

Ingen fare for at denne babyen er for rolig i alle fall. Her føler jeg nesten han prøver å grave seg ut av magen mange ganger hver eneste dag.

Hva skjer med mammaen denne uken?

Nå begynner mange gravide også å lengte etter å føde. Det begynner virkelig å bli tungt, og det er ekstremt slitsomt hvis nattesøvnen blir forstyret. Nå er det vanlig å kjenne kynnere, det vil si at livmoren blir hard og så slapper av. Slike kynnere kan gjøre vondt, som menssmerter eller verre. Mange kvinner som allerede har født barn, kan få så kraftige kynnere at man kan tro forløsninger ei i gang.

Spenningen og forventningene stiger jo nærmere termin du kommer. Pakk vesken du skal ha med deg til fødselen!

Innkjøp og utstyr

Jeg har hentet inn alle babyboksene, pakket dem opp og vist dere hva som befant seg oppi HER. Det føltes helt spesielt å skulle sortere de produktene rundt i kommoden til Oliver, på badet, stellebordet og lignende. Alt ble så mye mer virkelig nå når bleiestørrelse nummer 1 ligger ved siden av Dennis sine i stellekommoden.

Ukens cravings

Begynner å bli lei av å skrive det samme her uke etter uke. Det hadde jo vært litt morsomt med noe annet for en gangs skyld, men her er det kun den sukkerfri appelsinbrusen til first price det går i altså!

Hvilke plager har jeg?

Jeg har ekstremt mange modningstegn for tiden. Modningsriene og de regelmessige kynnerne som plutselig har dukket opp flere ganger er vel kanskje av de kraftigste tegnene. Men i tillegg kjenner jeg også på en helt ekstremt nedpress-følelse. Det føles som babyen er halvveis ute der nede, og ligger altfor, altfor langt nede. Det stikker og presser på livmorhalsen ved hvert eneste skritt jeg tar og enda verre om jeg hoster.

Det var altså de nyeste plagene, men i tillegg har jeg de samme som tidligere; vondt i bekkenet, litt forhøyet blodtrykk og ikke minst den irriterende kvalmen som titter innom i ny og ne.

Tanker om kjønnet

En liten karatekid aka lillebror.

Vektoppgang

19 kilo.

Fødselsforventninger

Super spent! Spesielt ettersom jeg har trodd fødselen har vært i gang flere ganger allerede. Kun på grunn av disse forbaska vonde modningsriene som plutselig bare gir seg igjen etter noen timer. Regner med vi kommer til å være seint ute til sykehuset når kroppen faktisk er i fødsel fordi jeg tenker det kommer til å gå over den gang også. Ups! Plutselig har kroppen ropt ulv-ulv litt for mange ganger 😅

Neste kontroll

Jeg går fremdeles til regelmessige kontroller 1-2 ganger i uken for å følge med på blodtrykk og urin. Neste kontroll er på onsdag.

Sammenligningsbilde av magen

uke 37 med Dennis – uke 37 med Oliver

Og dere – bare for moros skyld;
samme kjole, samme svangerskap, uke 12 til venstre og uke 37 til høyre.

Lik eller del gjerne via facebook-knappen under her dersom du likte innlegget!

GRATIS BABYBOKS: dette får du!

Som gravid i Norge er vi så heldige å kunne benytte oss av et unikt tilbud der mange ulike bedrifter deler ut gratis babybokser til alle som venter eller har fått barn. Eneste kravet er at det er 3 måneder eller mindre igjen til termin, eller maks 3 måneder siden fødsel. Helt fantastisk – spesielt om man er førstegangsfødende, ettersom man da får prøvd ut mange ulike merker av både ammeinnlegg, bleier, våtservietter og andre babyprodukter. Ulike salver, brosjyrer og faktisk klær får man også!

Jeg har ikke testet ut alle selv, men jeg har hentet hjem de mest populære og tenkte nå å vise dere hva som befant seg oppi og ikke fortelle min mening om de ulike boksene. HER er en oversikt over alle babyboksene, men vær obs på at man må betale frakt på enkelte av dem.

REMA 1000

DETTE FÅR DU

Brosjyre med alle babyproduktene fra Rema 1000 sin egen serie.

Bleiepakke med hele 28 stk størrelse 2 bleier.

Badesåpe.

Tørre stellekluter.

Bomullspinner.

Våtservietter.

Body størrelse 74/80.

Smokk 0-6 mnd.

Denne babyboksen fra Rema 1000 synes jeg er kjempe fin! For det første kommer den i en genial bag som er perfekt å bruke i tiden etter også, for eksempel om man drar i svømmehallen. Dette er også den eneste babyboksen som deler ut en full bleiepakke – alle de andre har litt mindre prøvepakker, mens her får man hele 28 bleier! Ellers er de alle fleste produktene fra Rema sin egen LEV VEL serie – kjempe kjekt, så får man testet alle produktene uten å måtte kjøpe dem selv først. Absolutt et stort pluss at man også får med en body – som er myk og deilig i stoffet!

TERNINGKAST: 5

Eneste jeg savner om jeg må nevne det også er litt mer til mammaen, for eksempel ammeinnlegg, salve til såre brystvorter eller kanskje bare noen prøvepakker av salver/kremer generelt. Men med tanke på alt det andre man får vil jeg absolutt ikke klage likevel.

NAME IT

Tenk at Name It også har kommet med egen babyboks – det er gøy det! De hadde nemlig ikke dette tilbudet sist da jeg gikk gravid med Dennis. Den skiller seg såklart en del fra resten ettersom Name It selger klær og ikke baby- og barneprodukter.

Body størrelse 56.

Bukse størrelse 56.

Blå kosebamse.

TERNINGKAST: 6

Denne får full score rett og slett fordi jeg synes det er så kult at de kjører på med egen boks. Klærne man får er også supermyke, i god kvalitet og ikke minst i nøytrale, lyse farger. Kosebamsen er også ekstremt myk!

APOTEK 1

Prøvepakke med både strl 1 og strl 2 bleier fra Libero touch.

Våtservietter.

Avent flaske.

Avent smokk.

Prøvepakke neutral vaskemiddel

Prøvepakke medela salve til såre brystvorter/tørr hud.

Prøvepakke mustela salve som forebygger, lindrer og reparerer sår hud i bleieområdet.

Prøvepakke bepanthen salve som forebygger og pleier tørr hud og såre barnerumper.

Tørre stellekluter.

Boksen fra apoteket er nok den man får minst i ettersom det er mest av litt mindre prøvepakker, men at man får blant annet ei avent flaske drar absolutt opp! Man får også en god del brosjyrer her og en utgave av foreldre og barn-bladet. Mye lesestoff som er kjekt mens man venter! Absolutt en helt topp pakke dette også, men sammenlignet med de andre er det litt mindre oppi. Nå må vi likevel ikke glemme at dette er helt gratis, og et unikt tilbud, så ikke tro jeg klager! JEG ER SUPER TAKKNEMLIG!

TERNINGKAST: 4

Jeg får litt dårlig samvittighet og føler meg lite takknemlig som gir terningkast 4 når man får så mye kjekt, men samtidig synes jeg den er litt kjedelig i forhold til de andre for å være helt ærlig.

KIWI – LILLE GO

14 stk bleier fra kiwi sitt eget merke, lille go, størrelse 2.

Bleiepakke fra libero i både størrelse 1 & størrelse 2.

2 stk biteringer fra 0 mnd.

Bind fra libresse.

Truseinnlegg fra libresse.

Våtservietter fra lille go.

Våtservietter fra libero.

Ammeinnlegg.

Denne er nok den babyboksen jeg likte best, rett og slett fordi jeg føler jeg kommer til å få bruk for alt! Det er også en god del i alle prøvepakkene, så man får prøvd alle produktene skikkelig ut over en lengre periode. Våtserviettene fra lille go er forresten verdens beste! Skikkelig snille mot huden, og de eneste vi har brukt i godt over ett år nå.

TERNINGKAST: 6

Savner ingenting, og synes de har satt sammen en boks full av nyttige produkter man faktisk kommer til å få bruk for! I motsetning til noen av de andre boksene føler man at alle produktene faktisk hører hjemme i babyboksen, og ingenting er “slengt oppi” bare for å fylle den opp. En fin blanding med produkter til både mor og barn.

Nå er jeg veldig spent på hva du synes om de ulike boksene! Alle er jo så forskjellige, og kanskje elsket du de jeg likte minst eller motsatt? Del gjerne dine erfaringer i kommentarfeltet.

I går ettermiddag startet RIENE!

God torsdag, dere! Jeg har ikke født enda altså, selv om jeg ikke har oppdatert på en stund. Grunnen skyldes riktignok en helt annen enn latskap og uinspirert skriver – for jeg hadde DE planene! Innlegg med oppskrift på superenkel lavkarbovennlig løksuppe og innlegg med innholdet i alle de ulike babyboxene vi gravide blir tilbydd kommer derfor i løpet av de nærmeste dagene i stedet. Men over til det som egentlig skjedde i går!

Like før jeg satte meg i bilen for å hente minsten i barnehagen fikk jeg den første kynneren. Klokken var omkring 14 og jeg tenkte ikke stort over det da det er veldig vanlig med kynnere nå mot slutten. 4 minutter senere kom det en til og så enda en. Alle med 3-4 minutters mellomrom, og når dette hadde pågått i en halvtime syntes jeg det var litt rart!

Uansett, jeg fikk hentet mini og dratt hjem igjen. Vi slappet av på sofaen med litt barne tv mens jeg kjente den ene kynneren etter den andre stramme hele magen. I hele to timer fortsatte det slik med et mellomrom på 3-4 minutter mellom hver. Veldig regelmessig! Før disse kynnerene plutselig gikk fra å være ubehagelige stramminger i magen til å bli direkte vonde og med smerte både nederst i magen og i korsryggen. Rier med andre ord! Helt fra klokken 16 til sent på kveld hadde jeg regelmessige rier som var nok så vonde.

Ganske utfordrende og slitsomt da Christopher var på jobb og jeg var hjemme alene med Dennis. Å ta seg av en aktiv to åring samtidig som riene strømmer på er ikke bare-bare. Da han endelig var i seng krøp jeg oppi sengen min selv også. Der lå jeg og hørte podcast, pustet meg gjennom riene og drakk svak saft i flere timer. Utover kvelden gav de seg like plutselig som de hadde kommet. Helt utrolig rart! Men det er altså det som er grunnen til at jeg aldri oppdaterte i går.

Jeg lurer sånn på om fødselen egentlig var i gang eller om det bare var modningsrier. Det får jeg nok aldri vite, men én ting er sikkert! Oliver begynner å bli klar for å komme ut og hilse på oss allerede, så nå er det på tide å få huset shinet og alle prosjekter ferdig. Plutselig blir vi en familie på fire!