Ligner Dennis på 3D-ultralydbildene sine?

Jeg var lenge veldig usikker på om jeg skulle betale over 1000 kroner for å få 3D-ultralyd og se hvordan Dennis så ut før han ble født. Vi fikk gode bilder og var egentlig veldig fornøyde, men det er først nå i ettertid jeg ser om det var verdt det eller ikke. Og konklusjonen min er definitivt at det var verdt det! Her har jeg satt sammen noen sammenligningsbilder i omtrent samme posisjon – et ultralydbilde og et av Dennis da han var på utsiden.

Jeg vil helt klart konkludere med at det var verdt pengene! For jeg ser virkelig likheten. Jeg synes egentlig ikke han er såå veldig lik på bildene jeg har lagt til her, men når jeg kun ser på ultralydbildene så ser jeg helt klart at det er bilde av Dennis. Det er bare litt vanskelig å finne bilder fra nøyaktig samme vinkel og i samme stilling.

Hva synes du? Ligner Dennis på seg selv på ultralydbildene?

Tiden etter fødsel!

Jeg har fått noen spørsmål om hvordan kroppen min har vært i tiden etter fødselen, så det tenkte jeg at jeg kunne svare på nå. For selv om det definitivt er ekstremt vondt å føde, og de smertene «glemmes» ganske fort når babyen kommer på brystet, er det ikke slik at man går ut fra fødestuen uten noen plager.

Jeg hadde en blødning på 450 ml under fødselen. Noe jeg forsto var ganske normalt, men jeg måtte sy ganske mye likevel. Faktisk satt jordmor i en hel time og sydde etter at han hadde kommet ut. Dette gjorde at jeg blødde ganske mye det første døgnet. Til tross for gigantisk bleie i trusen blødde jeg gjennom i løpet av første natta, og da jordmor fulgte meg for å prøve å gå på do et par timer etter fødselen rant blodet nedover bena mine når jeg dro ned bleietrusen.

Ikke veldig delikat, altså. Jeg klarte forsåvidt ikke å tisse når jeg fikk beskjed om å prøve, to timer etter fødselen. Det var akkurat som at blæren var blokkert. Hadde sikkert blitt utsatt for en del under fødselen den også. Jeg ble derfor tappet med kateter, men klarte heldigvis å tisse selv ni timer senere.

Når det kommer til spørsmålet om jeg klarer å sove gjennom natta så er svaret der – nei, helt klart ikke! Men det er på grunn av den lille som trenger meg til både kos, bleieskifting og amming i snitt hver andre time gjennom hele natten. Utenom dette skal jeg jo på do selv også – noe som var helt ekstremt vondt de første tre, fire dagene. Nå derimot går det mye bedre, men jeg kan fremdeles ikke tørke meg som normalt.

De første dagene svei det sinnsykt i de åpne sårene, stingene og riftene jeg hadde fått under fødselen når jeg tisset, men det verste var definitivt å gjøre nummer to. Veldig vondt når det kom ut, men nesten enda vondere å tørke etterpå. På barsel brukte jeg dusjhodet til dette, men etter at jeg kom hjem har jeg måttet klare meg med mykt lambi dopapir. Nå, ei hel uke etterpå gjør det fremdeles litt vondt, men er allerede mye, mye bedre. Å tørke seg etter at jeg har tisset er det som gjør vondest, så da «klapper» jeg bare dopapiret opptil.

Den første dusjen hadde jeg dagen etter fødselen. Uten shampo, såpe eller noe annet. Kun vann! Jeg sto i dusjen og lot det renne nedover kroppen i et par minutter før jeg var så sliten at jeg var nødt til å tørke meg, kle meg og gå tilbake til sengen.

Jeg fikk smertestillende for smertene i underlivet de to første døgnene etter fødselen, men klarte meg såvidt uten det tredje døgnet. Nå, ei uke etter, er det fremdeles litt vondt der nede til enhver tid. Det er vel egentlig det som er den verste plagen nå i ettertid, men jeg merker også at det blir bedre og bedre for hver dag som går. De første døgnene slet jeg med å sitte uavhengig av hvor myk stolen var. Nå får jeg kun den følelsen når jeg sitter på gulvet eller helt harde overflater.

For å oppsummere; de første døgnene var de vondeste. Bare det å vri seg, snu seg i sengen, kle seg eller bøye seg gav vonde stikkinger i underlivet. Ellers fikk jeg også noen syke etterrier når jeg ammet på disse to første dagene som mamma. Etterhvert som tiden har gått har blødningen og smertene i underlivet avtatt. Nå skifter jeg bind (vanlige, ikke slike store man har på barsel) 4-5 ganger om dagen. Jeg føler meg ellers ganske kvikk og har deifinitivt mye mer energi og mye mindre smerter! Regner med at jeg er tilbake til normalen om et par uker!

Hvordan følte du deg i tiden etter fødselen?

Kroppen min 4 dager etter fødsel!

Det er vel nesten blitt obligatorisk å legge ut bilde av kroppen sin 4 dager etter fødsel – både om man ser ut akkurat som man gjorde før man ble gravid, men også om det er ser ut som de har glemt en der inne. I mitt tilfelle kjenner jeg meg vel egentlig mest igjen i sistnevnte. Alt er slapt og stort… Har en god jobb å gjøre før jeg kan stille i fitness med andre ord, men det får jeg ta litt etter hvert. Nå i første omgang skal jeg bare nyyyte det å være mamma.

Må innrømme at det egentlig var ganske ubehagelig, både å stå så avkledd foran Christopher når han skulle ta bildene, men kanskje enda verre å legge dem ut her. Men jeg tenker slik at for å kunne se framgang er jeg nødt til å dokumentere hvordan jeg er på det verste – både når det gjelder vekt, centimetermål og bilder. Så, nå kan det bare gå én vei!

Min fødselshistorie

Okei, hvor skal jeg starte? Det første jeg kan si er i hvertfall at fødselen kom veldig uventet, at den var ekstremt intens men at den likevel var en veldig fin fødsel. Jeg er sinnsykt stolt over egen prestasjon og har fått en hel haug av komplimenter fra de to jordmødrene som var med på fødselen min. Å ha en slik fødsel som førstegangsfødende er visstnok uvanlig og noe jeg bør (og er) stolt over. Kroppen min er god!

Det hele startet ved at jeg ringte føden fordi jeg hadde kjent litt mindre liv enn vanlig hele lørdagen. I tillegg hadde jeg også fått hodepine utover ettermiddagen, og ettersom jeg hadde proteiner i urinen på forrige jordmorkontroll tidligere den uken ble jeg bedt om å ringe føden med det samme jeg kjente antydning til hodeverk. Så, det gjorde jeg! Fikk komme inn på kontroll som viste at blodtrykket mitt var veldig høyt – 143/103. Likevel var urinen helt fin, så det var ikke svangerskapsforgiftning.. Enda. Men det kunne være en begynnelse. Derfor ble jeg innlagt for å følge med på blodtrykket utover natten og passe på at det ikke utviklet seg.

Samme kveld fikk jeg også en tablett for blodtrykket som virket umiddelbart. Jeg la meg for å sove, og våknet i halv seks tiden av at jeg måtte på do. Da jeg reiste meg for å gå ut til badet begynte jeg å blø neseblod. Ringte på sykepleierne for å gi beskjed om dette, og blodtrykket ble målt igjen. Nå hadde det dessverre begynt å stige igjen.

Jeg prøvde å sove litt til men lå egentlig bare og duppet. I halv elleve tiden kommer det to leger inn for å fortelle hva som blir gjort videre. Jeg forventet vel egentlig at jeg skulle bli sent hjem, men neida. Ettersom blodtrykket mitt ikke ville synke av seg selv var det nødt til å bli gjort noe. Løsningen ville enten være å begynne på blodtrykksmedisiner fast (noe legen absolutt ikke ville så sent i svangerskapet) eller å sette fødselen i gang. Så da falt svaret altså på sistnevnte!

Jeg husker at jeg fikk sinnsykt mange forskjellige følelser i kroppen med det samme! Spenning over at fødselen skulle settes i gang og vi snart skulle få møte prinsen vår. Redsel over om fødselen kom til å dra ut og gi vonde rier uten virkning (noe som er vanlig når man blir satt i gang). Panikk for at noe skal skje både meg og den lille under fødselen – det var jo plutselig så nært! Men også glede. Glede over å endelig være ferdig med dette svangerskapet, og få møte vår lille øyenstein.

Bare minutter senere kom legen inn igjen for å sjekke hvor moden jeg var. Dette var nødvendig for å vite hvordan fødselen skulle settes igang. Hun kom frem til at jeg hadde 2 cm åpning og var veldig moden, så jeg fikk derfor en riefremkallende tablett i livmoråpningen nøyaktig kl. 11. Etter at denne var lagt inn måtte jeg ligge i ro i én time før jeg kunne reise meg opp. Planen videre ble derfor lagt mens jeg lå der.

Det er veldig få som får rier etter bare én tablett, og som førstegangs kan denne prosessen for å få rier ta alt fra 1-3 døgn. Jeg fikk derfor vite at jeg kom til å få en tablett til kl.15 og deretter enda en kl.19 også en pause til dagen etterpå om riene enda ikke hadde begynt. Nøyaktig klokken 12 reiste jeg meg opp igjen og begynte å gå rundt på sykehuset. Jeg sto eller gikk stort sett helt frem til klokken halv tre. Allerede 12:30 kjente jeg en konstant smerte i korsryggen komme snikende og en halvtimes tid senere kom det jeg bare trodde var vonde kynnere (men som senere viste seg å være svake rier).

Det ble tatt en CTG (sparketest) klokken halv tre. Det var på denne jeg fikk vite at jeg hadde rier allerede! Jordmor ville da vente med tabletten klokken 15 for å se om kroppen min virkelig hadde klart å komme i gang på egenhånd etter bare én tablett. Dette var som sagt veldig uvanlig, spesielt som førstegangsfødende. Åpningen var fremdeles 2 cm.

Klokken gikk og jeg brukte tiden på å gå rundt på sykehuset sammen med Christopher. Vi var forberedt på at dette kom til å ta en god stund, gjerne flere døgn, samtidig som jeg håpet det ville gå fortere. Riene ble vondere, men kjentes likevel bare ut som vonde kynnere. Altså var de absolutt ikke ille i forhold til hva jeg hadde i vente. Klokken 17:45 var det tid for ny vaginal undersøkelse for å sjekke åpning. 3-4 cm! Riene hadde altså gjort en veldig god jobb selv om de ikke var så veldig vonde. Vi fikk derfor tildelt ei fødestue, og fødselen var i gang for alvor. Vi var nå inne i den perioden som kalles aktiv fødsel.

Når vi kommer inn på fødestuen får jeg tilbud om klyx – og takker ja til det. Dette er en væske som jordmor sprøyter inn i endetarmen, og jeg blir så bedt om å gå rundt på gulvet og knipe igjen i 5 minutter! Det var ekstremt vanskelig, men da det endelig hadde gått fem minutter (på sekundet, haha) setter jeg meg ned på toalettet og alt innholdet i tarmene mine tømmes. Når jeg var ferdig på do fikk jeg beskjed om å ringe på jordmor.

Da hun kom tilbake, klokken 18.40, ble vannet mitt tatt for å hjelpe meg litt i gang. Riene var som sagt ganske svake selv om de gav litt virkning, men jordmor fryktet det kom til å ta lang tid, så vannet ble tatt. Samtidig som de tok vannet plasserte de også en elektrode på hodet til Dennis slik at de kunne følge med på hjerteslagene hans hele veien. Og det var etter dette det smalt til! Så og si umiddelbart etter at rikelig med helt klart og fint fostervann fosset ut ble riene sinnsykt vonde. De gikk fra og kjennes som vonde kynnere til at jeg begynte å grine på toppen av hver ri! Ingenting fungerte på smertene. Verken å ligge, stå, puste eller noe. Jeg lå derfor bare i fødesengen som en halvkrøllet ball og vrei meg i smerte.

Det var kun Christopher og jeg som var i fødestuen, jordmor gikk like etter at vannet var tatt. Så hun visste ingenting om hvor vonde riene plutselig hadde blitt. Da hun kom tilbake en halvtimes tid senere ble hun overrasket over hvor sterke riene så ut til å være. Hun hadde nemlig forventet at jeg måtte ha drypp etter 1-3 timer – noe som er vanlig når fostervannet blir tatt på grunn av igangsettelse. Hun fant frem CTG-en igjen slik at hun kunne se på skjermen hvor hyppige og sterke riene var.

De kom med 1-2 minutters mellomrom og var veldig intense. Hun fant frem lystgassen slik at den kunne hjelpe meg å ta de verste toppene av riene. På dette tidspunktet rant tårene mine på hver eneste ri, og jeg kjente alt knytte seg i magen. Smerten var så intens, og jeg fikk en liten panikkfølelse ettersom jeg trodde det enda var veldig tidlig i fødselen. Lite visste jeg om at det jeg hadde var stormrier som hadde sinnsykt god effekt.

Da klokken ble 20:40, altså etter to laaange timer med intense rier, tok jordmoren igjen blodtrykket mitt. Dette viste nå 131/101, og hun anbefalte meg derfor å ta epidural for at blodtrykket ikke skulle bli enda høyere. Det øker nemlig mer og mer etter hvor vondt man får. Selv om jeg ønsket å klare meg uten epidural gjorde jeg som jordmoren anbefalte, og legen sto i fødestuen bare noen få minutter senere. Problemet var bare at jeg hadde stormrier nesten uten pause som i tillegg var sinnsykt intense. Med andre ord, jeg hadde ikke sjans til å sette meg opp, og i hvertfall ikke til å sitte i ro mens epiduralen ble satt.

Legen skulle derfor prøve å sette epiduralen mens jeg lå på siden på fødesengen. Jeg fikk beskjed om «å skyte ut ryggen som en sint katt» og gi beskjed når jeg fikk en rie. Da ville legen holde nålen i ro der hun hadde den til rien var over, og jeg måtte derfor ligge helt i ro under hele rien.

Jeg gjorde som hun sa og gav beskjed om at nå kom det ei ri, men jeg hadde ikke sjans til å ligge i ro! Jeg vred meg i smerte samtidig som jordmoren holdt hoftene mine fast, Christopher holdt overkroppen min fast og legen sa «Du må prøve å ligge i ro! Du må prøve å ligge i ro!» Jeg husker ikke hvor mange rier jeg hadde mens legen holdt på å sette epiduralen, men jeg tror det var to eller tre, og alle var like intense.

Bare ti minutter etter at epiduralen var satt merket jeg en forskjell! Toppene var ikke lenger like intense, og jeg klarte å ta meg en slurk med saft mellom to rier. Frem til nå hadde jeg hatt mer enn nok med å hente meg inn mellom riene, så å få i meg noe å drikke var ikke mulig. Klokken 21.00 hadde jeg god virkning av epiduralen, og selv om de enda var vonde klarte jeg meg nå ganske bra gjennom rien. Jeg fikk spist en sjokolade og fikk i meg enda noe mer å drikke. Jeg tror også det var i denne perioden jeg hadde 5-6 rier på rad uten å ty til lystgassen. Jeg kjente de godt, men i forhold til det jeg hadde vært igjennom var dette bare barnemat!

Ettersom jeg hadde fått hentet meg litt inn sjekket jordmoren åpningen. Denne var nå 6-7 cm, så det var tydelig at riene de siste tre timene hadde gitt stor effekt. Det var likevel herifra og ut at det skjedde mest. For selv om jeg hadde epiduralen tok riene seg mer og mer opp, og det var fortsatt bare 1-2 minutters mellomrom mellom. Jeg måtte finne frem lystgassen igjen, og på nytt ble riene vondere og vondere for hver gang.

Jordmoren hadde gått ut for å ta seg en spisepause når jeg fikk god virkning av epiduralen, og da hun tilfeldigvis kom inn igjen fikk hun småpanikk. Hun så bort på apparatet som overvåket pulsen til Dennis gjennom elektroden han hadde på hodet, og den viste at pulsen hans var helt nede i 60! Jeg ble bedt om å snu meg på andre siden, og som sagt var riene blitt veldig intense igjen så det å snu seg var absolutt ikke enkelt. Jordmoren tok tak i skulderen min og hjalp meg så godt hun kunne!

Bare sekunder etter at jeg hadde landet på motsatt side vrei hun meg tilbake på ryggen, deretter tilbake til første side, og så opp på alle fire! Hun ba meg om å legge hodet ned mot puta samtidig som hun masserte korsryggen min. Hun ringte etter lege, og var tydelig stresset. Pulsen hans bedret seg ikke, og klokken gikk! Dette var IKKE bra.

Å stå i denne stillingen var heller ikke noe behagelig for meg, men jeg skjønte selvsagt at det viktigste var å prioritere hvordan Dennis hadde det, så jeg klagde ikke. Men at tyngdekraften presset han nedover i tillegg til de intense riene var helt ubeskrivelig, vanvittig vondt. Utenom denne smerten husker jeg ikke så mye annet, men jeg har i ettertid fått høre at rommet ble fylt av flere leger og jordmødre, at det var snakk om hastekeisersnitt en periode, og at jeg sto slik som dette i 15-20 minutter før pulsen hans sakte men sikkert gikk opp igjen.

Jeg fikk til slutt legge meg ned på siden igjen, og etter et par rier fikk jeg et enormt behov for å presse. Det var vanskelig å unngå og presse, men jordmor ba meg vente ettersom dette ikke måtte gjøres før jeg hadde 10 cm åpning, og det trodde hun ikke jeg hadde. Men hun skulle sjekke! Da hun skulle sjekke åpningen klokken 21:50 så det ut som hun hadde sett et spøkelse! Ikke bare hadde jeg full åpning, men hodet til Dennis var bare rett innenfor. Jeg hadde med andre ord jobbet han laaangt ned uten å presse, men kun ved hjelp av de intense riene.

Hun ba meg likevel om å holde igjen det jeg kunne ettersom det var vaktskifte klokken 22:00. Jeg husker ikke hva jeg følte i det øyeblikket. Faktisk husker jeg ikke så mye annet enn akkurat reaksjonen til jordmor, men jeg kan tenke meg at jeg var meget fortvilet. Jeg hadde pressrier, men fikk ikke presse fordi det var vaktskifte! For noe tull, og med slike intense smerter var det absolutt ikke noe gøy å vente på at det skulle komme ei annen jordmor for å ta over.

Uansett, klokken gikk og riene kom like hyppig som de hadde gjort hele veien. Den nye jordmoren kom inn, presenterte seg, gjorde seg klar til å ta i mot babyen, skrudde opp noen stativer jeg kunne spenne i fra på til fødesengen og tappet blæren min tom for urin. Riene hadde nå avtatt litt, ikke i smerte, men det var nå fire minutter mellom riene og dette var for lang tid til å kunne starte å presse, så jordmor bestilte drypp for å få de tettere. Men like etter at det var bestilt kom riene på rekke og rad så og si uten pauser i det hele tatt. Det gikk bare fra den ene toppen til den andre, så; klokken 22:37 kunne jeg altså endelig begynne å presse.

Jeg vet ikke nøyaktig hvor mange pressrier jeg hadde, tid og sted forsvant helt og det eneste jeg egentlig husker er smertene! Jeg kjente hodet var på vei ut, og jeg kjente åpningen ble større og større, men det virket som det aldri skulle slutte. Jeg presset alt jeg hadde for å få det unnagjort, men til min store fortvilelse ble det bare vondere og vondere, og hodet ble bare «større og større».

Plutselig var rien over og hodet sto altså midt i åpningen på det tykkeste! Jeg vrei meg i smerte, og har i ettertid fått høre at jeg holdt på å dra hodet av Christopher ettersom jeg hadde armen rundt halsen hans og hadde intenst vondt. Jordmor ba meg om å presse når jeg kjente at rien kom, men det eneste jeg klarte å kjenne var denne intense smerten. Å begynne og kjenne etter rier hadde jeg ikke mulighet til.

På et eller annet tidspunkt hadde det også kommet en barnepleier inn i rommet, og hun kjente på magen min og gav meg beskjed om når det kom ei ny ri. «Nå, nå kommer den! Press!» I full panikk og fortvilelse presset jeg alt jeg kunne selv om alle bein i kroppen min ville ha han tilbake inn i magen igjen, for det kjentes som dette hodet aldri skulle slutte å vokse. Bare noen sekunder inn i rien kom Dennis som ei rakett ut! Han stoppet ikke engang opp før skuldrene. Han bare skjøt fart ut og landet på fødesengen mellom bena mine. Det vakreste menneske jeg noengang hadde sitt. Og i det øyeblikket var all smerten verdt det! Det var virkelig ikke noe annet som betydde noe enn dette lille mirakelet som nå lå på brystet mitt.

Etter bare ti minutter med pressrier kom du til verden, klokken 22:47! Og akkurat da sto tiden stille.

Velkommen til verden, Dennis!

Endelig! Endelig er han her. Det vakreste mennesket jeg har sett i hele mitt liv. Så liten, så perfekt og bare vår. Tenk det! Jeg er i lykkerus enda og har vel ikke landet helt etter fødselen. Det har ikke den nybakte pappaen heller. Vi er så forelsket, så lykkelige og så utrolig takknemlige for dette lille mirakelet vi nå endelig kan holde i armene våre etter ni lange og tunge måneder.

Dennis var 3540 gram og 50 centimeter lang, og han brukte under 12 timer på ferden ut i den store verden (der kun 4 av dem var aktiv fødsel). Jeg skal selvsagt dele hele fødselshistorien min med dere når tiden er inne, vi må bare få lande litt først. Nå skal jeg legge vekk macen og prøve å få meg litt søvn samtidig som jeg beundrer mitt lille nyfødte barn.

Jeg er så lykkelig!

Gravidoppdatering: uke 39

Tidligere var disse innleggene noe jeg så frem til hver eneste uke, men nå må jeg innrømme at det er et større og større nederlag for hver uke som går. Jeg vil møte lille prinsen min NÅ!

Termindato: 30.mars 2017!

Hvor langt på vei: I dag gikk jeg inn i svangerskapsuke 39, og er med andre ord 38 uker + 0 dager på vei!

Dager igjen av svangerskapet: Forhåpentligvis ingen! Haha, neida, jeg skal PRØVE å være litt mer positiv i dag enn jeg har vært de siste ukene – selv om jeg gjerne skulle ønske det var ingen dager igjen, og fødselen starter like etter at dette innlegget er publisert er det nok veldig lite sannsynlig. SÅ, da får jeg heller svare 17 – for nå er det kun 17 dager igjen til termin.

Babyen er så stor som: Denne uken er babyen i magen så stor som en vannmelon! Og det merkes. Han tar større og større plass for hver dag som går, og jeg kjenner han har store problemer med å bevege seg der inne. Kanskje ikke så rart ettersom han er hele 50 centimeter lang, 3.2 kilo i starten av denne uken og 3.37 kilo i slutten av uken! Mest sannsynlig er lille Dennis større enn dette også ettersom han er estimert til å ha et vekstavvik på + 5%. Blir spennende å se om det stemmer!

Kjenner du mye til den lille mageboeren: Så absolutt! Bevegelsene hans er sjeldent noe annet enn vondt nå. Både han og jeg blir nok rimelig frustrert over den lille plassen. Han stanger, sparker og dytter med både armer, ben og hode slik at det ser ut som et romvesen som prøver å bryte seg ut der inne. Haha! Egentlig veldig komisk, vondt og ekkelt på samme tid. Skal prøve å filme igjen en av dagene – før det blir for sent.

Innkjøp: Hm, ukens innkjøp… Hva kan det være? Tror verken vi har kjøpt eller fått noe nytt til Dennis den siste uken. Derfor velger jeg å føre opp dåpsinvitasjonene på dette punktet. Jeg har tross alt kjøpt inn litt dill til dåpen – blant annet ark og pynt til invitasjonene.

Utstyr: Vi mangler ingenting annet enn prinsen selv. Måtte han komme ganske snart!

Ukens cravings: Vet dere hva, jeg har faktisk ikke hatt noen spesielle cravings denne uken. Sjokolademelken som har måttet ha fast plass i kjøleskapet i flere uker har jeg ikke like stort behov for lenger. Veldig deilig!

Plager: Hvor skal jeg begynne!? Bare det å komme meg bort til badet gjør helt sinnsykt vondt. Bekkenet verker mer enn noen gang tidligere. I tillegg har Dennis lagt seg så langt ned i bekkenet at hodet hans ligger og presser på nerver hele tiden. Dette gjør at det stråler og stikker smerter nedover lårene når jeg går. Eneste positive må være at kvalmen ikke har vært så ille den siste uken – tror bare jeg har kastet opp et par ganger på syv dager!

Halsbrann, maserier og murringer i korsryggen har jeg fremdeles. Satser på de neste plagene jeg får er fødselssmerter – da skal jeg glise fra øre til øre!

Kjønn på babyen: En liten prins!

Hvordan sover du om natten: Veldig urolig egentlig, men tror det er andre som har det verre. Jeg våkner 3-4 ganger i løpet av natten. Enten fordi jeg har vondt i korsryggen, fordi jeg må på do eller fordi bekkenet ber meg om å snu meg. Noen ganger våkner jeg også av maseriene jeg har hatt i et par uker nå.

Fødselsforventninger: Har så masse motivasjon til fødselen at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg! Jeg vil bare den skal starte, og gleder meg som et lite barn til jeg får tildelt fødestue og vet at det ikke er noen vei tilbake.

Humør: Litt opp og ned, men merker jeg blir veldig fort irritert og grinete ettersom jeg er så lei av å være gravid. Prøver likevel å holde meg positiv!

Neste kontroll: På onsdag nå om to dager! Da skal jeg til jordmor.

Lik eller del gjerne via facebook-knappen under her dersom du likte innlegget!

Gravidoppdatering: uke 38

Jaja, så ble det enda en gravidoppdatering, haha! Jeg sier likevel det samme denne gang – håååper dette er det siste!

Termindato: 30.mars 2017!

Hvor langt på vei: I dag gikk jeg inn i svangerskapsuke 38, og er med andre ord 37 uker + 0 dager på vei!

Dager igjen av svangerskapet: 24 dager igjen!

Babyen er så stor som: Denne uken sies det at babyen er så stor et gresskar. Mer nøyaktig så er han 3 kilo i starten av uken og 3,17 kilo i slutten av uken – dersom han er gjennomsnittlig stor. Nå har det seg likevel slik at vi fikk vite at Dennis har et vekstavvik på så lite som + 5%, og dersom han fremdeles følger den kurven er han 3150 gram i starten av uken og 3328 gram i slutten av uken. Lengden hans er nå 48 centimeter!

Kjenner du mye til den lille mageboeren: Det gjør jeg absolutt! Han beveger hele magen min selv om han bare rører litt på seg, haha, det ser sinnsykt brutalt ut til tider. Han har definitivt veldig liten plass der inne. Det merker jeg også når jeg sitter eller ligger, rumpa hans presser ofte opp mot ribbena mine.

Innkjøp: Noen ullplagg og en dress fra de kommende oldeforeldrene! Heldige, lille Dennis – han kommer i hvertfall ikke til å fryse.

Utstyr: Vi har alt, og venter bare på den lille skatten selv!

Ukens cravings: Sjokolademelk!

Plager: Mange vonde kynnere/maserier, vondt i bekkenet, veldig sliten nå for tiden. Disse siste ukene er definitivt tunge, så nå skal det bli godt å få han ut og ha kroppen min for meg selv igjen. Kvalme, halsbrann, oppkast og murringer i korsryggen kan forresten også listes opp på dette punktet.

Kjønn på babyen: En liten prins!

Hvordan sover du om natten: Veldig dårlig for tiden egentlig. Enten våkner jeg av at jeg må på do, har vondt i bekkenet, murringer i korsryggen eller vonde kynnere/maserier. Gleder meg til å bli ferdig og heller våkne av barnegråt!

Fødselsforventninger: Gleder meg en hel haug! Og selv om jeg føler meg tom for energi for tiden har jeg et helt lager liggende på lur som jeg skal hente frem i det fødselen starter. Nå har jeg sååå masse motivasjon for å gjøre mitt aller beste for å få dette barnet til verden på en så fin og naturlig måte som mulig!

Humør: Skal innrømme at det blir påvirket av det høye hormonnivået i kroppen min. Jeg merker at det skal mindre og mindre til for at jeg blir sint, lei meg eller plutselig bryter ut i full gråt. Er vel en god blanding av hormoner, utålmodighet, lite energi og rett og slett at jeg er veldig lei av å gå høygravid.

Neste kontroll: På onsdag! Da skal jeg til jordmor for den syvende og forhåpentligvis siste svangerskapskontroll!

Lik eller del gjerne via facebook-knappen under her dersom du likte innlegget!

Gravidoppdatering: uke 37

Termindato: 30.mars 2017!

Hvor langt på vei: I dag gikk jeg inn i svangerskapsuke 37, og er med andre ord 36 uker + 0 dager på vei!

Dager igjen av svangerskapet: Nå er det faktisk kun 31 dager igjen til termin – det blir så spennende å se når lillegull velger å melde sin ankomst!

Babyen er så stor som: En såkalt voksagurk i følge google da jeg skrev inn «winter melon» som er det engelske navnet. Men dette betyr altså at lille i magen er hele 46 centimeter lang, 2.79 kilo i starten av denne uken og 2.97 kilo i slutten av denne uken! Med andre ord er han snart tre kilo dersom han er gjennomsnittlig stor!

Kjenner du mye til den lille mageboeren: Ja, det gjør jeg definitivt. Dere kan blant annet se litt morgengymnastikk på videoen under her som jeg publiserte tidligere i uken.

Innkjøp: Ukens innkjøp… hm, har egentlig ikke kjøpt inn noe særlig den siste uken. Men vi har fått litt leker og klær av familie!

Utstyr: Nå mangler vi ingenting! Så han kan egentlig bare komme.

Ukens cravings: Tror jeg er nødt til å si sjokolademelk denne uken også! Kjøpte inn to 18 pk med sjokomelk uken som var ettersom de var på tilbud – og jeg må si meg meget fornøyd med det kjøpet der. Det er så ekstremt godt!

Plager: Har hatt ekstremt mange sterke kynnere, og faktisk noen modningsrier, hele helgen. I dag morges gikk også slimproppen igjen, så nå virker det som kroppen gir beskjed om at han gjør seg klar for å komme ut. Ellers er det det vanlige med oppkast, kvalme, halsbrann og bekkenet.

Kjønn på babyen: En liten gutt!

Denne lille boksen dere ser til venstre i bildet poppet plutselig opp i dag! Så spennende, nå nærmer det seg.

Hvordan sover du om natten: Litt opp og ned, men våkner som regel en gang og to i løpet av natten. De siste dagene har jeg riktignok våknet av både kynnere og vondt i ryggen i tillegg til doturene mine! Godt det ikke er så lenge igjen nå, og enda bedre er det at det er lenge til jeg skal gå gravid igjen, haha! I hvertfall 2-3 år.

Fødselsforventninger: For min del kan den egentlig bare starte nå. Jeg gleder meg til smertene! Det høres jo helt sinnsykt å si det, men det er sant, haha. Bring it on – jeg er klar!

Humør: Tror egentlig det har vært ganske greit jeg. I hvertfall om man tar i betraktning at jeg er høygravid, haha.

Neste kontroll: 8.mars hos jordmor, men jeg må innrømme at jeg har en følelse av at den kommer til å bli avlyst. Tror lillegutt kommer før den tid. Så nå blir jeg sikkert dritskuffet om halvannen uken når jeg finner ut at jeg må på denne kontrollen likevel, haha. Tenk om jeg til og med må gå over termin – tror jeg kommer til å dø av utålmodighet. Nei, jeg satser på at det skjer noe snart, så får jeg heller ta den skuffelsen om noen uker dersom det viser seg at det bare er kroppen som spiller meg et puss.

Lik eller del gjerne via facebook-knappen under her dersom du likte innlegget!

Gravidoppdatering: uke 36

Så var vi kommet til uke 36, og selv om denne siste tiden er skikkelig tung er det godt å se at det sakte men sikkert går fremover likevel!

Termindato: 30.mars 2017!

Hvor langt på vei: I går gikk jeg inn i svangerskapsuke 36, og er med andre ord 35 uker + 1 dag på vei!

Dager igjen av svangerskapet: Skremmende lite, wæ! Kun 37 dager igjen til termin.

Babyen er så stor som: Visstnok en honningmelon. Han er 45 centimeter lang fra topp til tå, og veier 2,59 kilo i starten av uken og 2,76 kilo i slutten av uken. Han begynner virkelig å få det trangt der inne nå. Det tror jeg både han og jeg merker!

Kjenner du mye til den lille mageboeren: Ja, absolutt! Nå når han har blitt så stor kjenner jeg hver minste bevegelse han gjør. Om han så bare flytter litt på armen sin dytter den veldig hardt mot innsiden av magen min, og jeg kjenner det derfor ganske godt! Det skal likevel sies at bevegelsene kjennes veldig annerledes ut for tiden. Nå er de mye mer seige og langsomme enn de dyttende og raske bevegelsene jeg kjente for bare noen uker siden.

Innkjøp: Ukens innkjøp må være denne pysjamasen og det søte badehåndkle han fikk av oldemoren og oldefaren sin.

Utstyr: Mangler ingenting, og det føles godt! Nå kan han bare komme. Eller, fint om han venter et par dager slik at vi får gjort oss ferdig med oppussingen på soverommet og får flyttet sengen inn dit igjen. Nå sover vi jo faktisk i stuen, haha! Men når jeg tenker meg om kan Christopher gjøre det mens vi ligger på barsel også, sååå – han kan egentlig bare komme NÅ.

Ukens cravings: Sjokolademelk! Det eneste som frister av mat for tiden er påsmurt horn og sjokolademelk. Matlysten er en vits om dagen, og jeg får nesten ingenting ned. I går spiste jeg ett måltid, og så langt i dag har jeg spist et halvt horn… Ikke bra!

Plager: Med tanke på alle kontrollene vi har vært på denne uken vet jeg ikke om jeg orker å ramse det opp engang – det er så mange! Alt fra magesmerter til kvalme, halsbrann, bekkenvondt, høy puls og høyt blodtrykk. Lite matlyst kan jeg vel kanskje også ramse opp her? Huff, tror vi stopper der, ellers blir det veldig negativt her inne – og det vil jeg ikke!

Kjønn på babyen: En liten prins!

Hvordan sover du om natten: Stadig mer og mer urolig. Det er litt rart hvordan kroppen forbereder seg på alle våkennettene som venter allerede nå. Jeg kjenner bare at jeg gleder meg til jeg faktisk har en grunn til å våkne så mange ganger i løpet av natten – når Dennis trenger meg enten for mat, kos eller noe annet. Nå virker det bare meningsløst å ikke få sove skikkelig ut. Også går det også veldig mye ut over energinivået resten av dagen – for ikke å snakke om alle timene som går til å prøve å sove litt ellers i døgnet.

Fødselsforventninger: GLEDER MEG! Uansett hvor vondt det kommer til å gjøre så vil jeg bare at fødselen skal sette i gang nå. Jeg er rimelig klar for å bli ferdig med denne graviditeten, og det blir noen år til jeg skal gå gravid igjen – det kan jeg love dere!

Humør: Altfor negativt dessverre. Skal prøve å skjerpe meg!

Neste kontroll: Allerede i morgen! Da skal vi til vårt andre hjem – sykehuset – for å få en vekstestimering av Dennis. I går kveld ble han estimert til å være 2500 gram, men på onsdag kommer de til å gjøre det enda mer nøyaktig, så gleder meg til å se hvilket resultat de kommer frem til da. Tenk at han allerede er oppe på en normalfødselsvekt (2,5-4,5 kilo er nemlig området som regnes som normal fødselsvekt)!

Lik eller del gjerne via facebook-knappen under her dersom du likte innlegget!

Gravidoppdatering: uke 35

Termindato: 30.mars 2017!

Hvor langt på vei: I dag gikk jeg inn i svangerskapsuke 35, og er med andre ord 34 uker + 0 dager på vei!

Dager igjen av svangerskapet: Kun 45 dager igjen til termin! Så utrolig spennende. Men enda mer spennende må det være at det bare er 14 dager igjen til uke 37. Da er Dennis ferdigutviklet og vil ikke lenger regnes som prematur om han blir født.

Babyen er så stor som: En kokosnøtt – men det må være en veldig stor en! Lille i magen er nemlig hele 44 centimeter lang, 2.38 kilo tung i starten av uken og 2.56 kilo i slutten av uken. I hvertfall om han ligger på gjennomsnittet, for nå kan det jo være store individuelle forskjeller. Derfor gleder jeg meg masse til neste onsdag, da skal vi nemlig på vekstestimering på sykehuset – og får ved hjelp av ultralyd vite akkurat hvor stor han er!

Kjenner du mye til den lille mageboeren: Ja, det gjør jeg absolutt! Han er en veldig aktiv liten kar – og det har jeg fått høre både fra familie, jordmor og lege.

Innkjøp: Ukens innkjøp er uten tvil alt det fine jeg fikk av farmor i slutten av forrige uke da vi var en tur innom Barnas Hus. En supersøt uro som jeg allerede har montert på sprinkelsengen. Den snurrer rundt og spiller den klassiske babymelodien. Adapter til vognen slik at bilstolen enkelt kan klikkes på understellet til vognen, og vi dermed slipper å dra med oss bagen om vi bare skal raskt innom butikken. Også veldig genialt dersom Dennis har sovnet på vei til butikken ettersom vi da slipper å vekke han for å legge han over i vognen!

Og ikke minst babycallen! Dette er den mest populære babycallen på markedet og har et hav av muligheter noe jeg synes er utrolig praktisk. Jeg var likevel ganske sikker på at jeg ikke ønsket videoovervåking på babycallen. Nå er barnerommet tross alt bare noen meter i fra både stuen og soverommet vårt, og da ser jeg virkelig ikke poenget med å ha en superavansert babycall. Denne er akkurat passe og helt perfekt for vårt formål!

Utstyr: INGENTING! Og det føles utrolig godt å kunne skrive det. Nå kan du virkelig bare komme, lille Dennis.

Ukens cravings: Sjoko, sjoko, sjoko, sjokolaaaaademelk!

Plager: Samme som tidligere; oppkast, kvalme, halsbrann og vondt i bekkenet – men har også hatt litt vondt i hodet. Satser på at dette var et engangstilfelle og ikke svangerskapsrelatert!

Kjønn på babyen: En liten gutt!

Hvordan sover du om natten: Veldig godt – eller veldig mye. Det vil si; jeg kan legge meg i halv elleve tiden på kvelden og sove godt over 12 timer, og likevel er jeg så trøtt at jeg er nødt til å sove et par timer på dagtid også. Ingen tvil om at babyen og svangerskapet stjeler veldig mye energi fra meg for tiden…

Fødselsforventninger: Gleder meg veldig. For selv om jeg vet det kommer til å bli veldig vondt føler jeg meg godt forberedt, og ser virkelig frem til å ta tak i denne enorme utfordringen!

Humør: Opp og ned!

Neste kontroll: Allerede nå på onsdag. Da skal vi på sjette svangerskapskontroll hos jordmor!

Lik eller del gjerne via facebook-knappen under her dersom du likte innlegget!