Vekten til Dennis raser ned!

Den siste tiden har vi vært mye oftere på veiekontroll en tidligere. Det har seg nemlig slik at Dennis absolutt ikke klarer å følge kurven sin. Enten legger han på seg tre ganger mer enn normalen eller så legger han ikke på seg i det hele tatt. Faktisk har han også gått en del ned i vekt.

Vi har derfor vært innom helsestasjonen med jevne mellomrom. Som har spurt om alt som kan spørres om når det gjelder hans matrutiner. De har kjent på kroppen hans og heldigvis konkludert med at så lenge han holder seg der han er nå, og legger på seg 50-75 gram per uke, så skal det gå fint.

Altså, bare se denne kurven her! Den ser jo ikke ut, og er alt annet enn jevn! Da Dennis ble født var han akkurat på gjennomsnittet, men han fikk en litt tøff start på livet og falt derfor litt i forhold til gjennomsnittskurven. Den 20.mai, rett etter at vi var kommet ut fra Haukeland og han hadde vært gjennom sin verste periode med tarminvaginasjon var han også på det letteste, kun 14 persentil.

Etter det steg han sakte men sikkert før vi reiste til syden, og Dennis hang på puppen i tre uker sammenhengene på grunn av varmen. Han kunne jo ikke drikke vann enda, så da ble det morsmelk med masse næring i stedet. En liten stund etter at vi kom hjem roet det seg.

Da han var 7 måneder var han det tyngste han har vært noensinne, 9770 gram, og helt oppe på 89 persentil. Men etter det har det altså bare gått nedover. Vekten synker og persentilen raser ned. Nå er han akkurat på gjennomsnittet, så krysser vi fingrene for at han ikke går enda mer ned nå.

Fortell meg gjerne litt om kurven til barnet ditt!

Trist start på julen!

Det ble ikke den ideelle starten på Dennis sin første jul. Natt til i dag hadde han en del vondt, og senere i kveld skjedde det enda mer som gjorde at vi måtte dra på legevakten. Nå sitter vi på venterommet. Dennis sluknet veldig fort på vei hit. Mulig han har feber. Vet ikke så mye enda. Får bare vente til det er vår tur og så se hva de sier.

Håper virkelig alt er bra med lille gutten vår! Det var absolutt ikke slik jeg så for meg å starte den aller første julen hans…

Vektproblematikken til Dennis!

Dere som leser bloggen til mamma har nok fått med dere at jeg har spist mye mindre den siste tiden fordi jeg har hatt vondt, og jeg har derfor gått ned en halv kilo på halvannen uke! Bare se hvor liten jeg er blitt!

LUUUURTE DEEEEREEE!

De siste to dagene har jeg følt meg bedre, og det viste også på vekten. Jeg klarer å spise mye mer, faktisk klarer jeg å spise superdupermasse nå, og jeg vil bare ligge med puppen til mamma i munnen hele tiden. Mamma ble likevel kjempe overrasket da hun så va jeg veide! Hele 5265 gram. Det er jo mye mindre enn jeg egentlig burde veid nå, men jeg har klart å snu vektnedgangen, og er på vei oppover igjen – og det ble hun superglad for.

Mamma ble så stolt over meg, og sa at siden jeg hadde vært så flink skulle jeg til og med få lov til å skrive på bloggen hennes! For aller første gang!

En skikkelig tøffing!

Til tross for alt Dennis har vært gjennom i løpet av sitt 8 ukers korte liv smiler han like bredt hver eneste gang han får ligge å prate med mamma og pappa. Han elsker å ligge på magen, og han elsker når pappa gjør seg løyen. Nå mens jeg tok disse bildene satt nemlig pappaen til Dennis på gulvet og lekte klovn – og da skal det ikke mye til før smilet hans kommer frem.

Jeg synes det er helt utrolig at han klarer å være så blid når han har så mye vondt. I natt for eksempel har jeg vært oppe med lille så og si hele tiden. Han har skreket og skreket av smerte, og tidlig i dag morges var jeg så utslitt at pappaen tok over mens jeg fikk sove. Men lille Dennis stakkar. Han har ingen han kan overlevere smertene til. Han er alene om dem hele døgnet, hele uken, hele tiden. Vi må bare sitte der å trøste, og vente til det går over.

Derfor er jeg så imponert over at han likevel klarer å smile i de smertefriperiodene. Han er virkelig en liten tøffing denne skatten min.

Du er helt utrolig, Dennis. Mamma og pappa elsker deg, og vi hadde tatt vekk smertene på sekundet om vi bare kunne…

Dennis sine symptomer på tarminvaginasjon

Jeg har fått mange meldinger og mailer i det siste der dere lurer på hvordan jeg skjønte at det var noe som var galt med Dennis, og at det ikke bare var kolikk eller de vanlige bivirkningene på rotavirusvaksinen – som løs i magen, mer grinete etc. I stedet for å måtte svare på det samme spørsmålet hundre ganger tenkte jeg derfor at jeg kunne ramse opp symptomene hans i dette innlegget.

Men først vil jeg bare få sagt at det å få tarminvaginasjon etter rotavirusvaksinen er uhyre sjeldent. For hver 200 000 spedbarn som blir vaksinert er det i snitt kun 3 av dem som får tarminvaginasjon. Med andre ord er det VELDIG sjeldent, men det skjer, og det er derfor viktig å være klar over det, og merke symptomene dersom de oppstår. Nå fikk Dennis i tillegg en veldig sjelden form for tarminvaginsjon ettersom hans kommer og går. Vanligvis blir tarmen bare sittende fast, og da er det også mulig å behandle det. Han har altså vært så uheldig som det går an å være.


– Dennis sine symptomer på tarminvaginasjon –

Grinetokter som kommer med alt fra noen minutter til noen timers mellomrom, og varer i alt fra noen minutter til flere timer. Under disse grinetoktene er det helt umulig å roe han.

Plutselige smerteskrik når han spiser. Disse kommer omtrent 7 minutter etter at han har startet måltidet, og hvis jeg får roet han og legger han til igjen tar det bare 2-3 minutter før samme smerteskrikingen kommer igjen.

Ingen avføring. Dennis gikk fra 4-5 bæsjebleier hver dag til å gå ei uke uten noen avføring. Da fikk han klyster på sykehuset for å få det ut.

Trekker bena opp mot magen og sparker de ut igjen når han gråter. Dette er et tegn på at smertene kommer fra magen.


Vi ble informert om å være oppmerksom på denne veldig sjeldne bivirkningen av helsesøster da han tok vaksinen. 2 dager etter han hadde tatt den begynte det smått med smerteskriking i ny og ne, men det var ikke før 6 dager etter vaksinen jeg begynte å skjønne at det var noe som ikke stemte. Da gråt han ofte, lenge og med korte mellomrom. Fra denne dagen og helt til dag ti ble det bare verre og verre – på dag ti tok vi kontakt med helsesøster som sendte oss videre til fastlege som igjen ringte og fikk oss innlagt på sykehuset. Derifra vet dere resten (om dere har lest de tidligere innleggene mine!).

En annerledes 17.mai i år

Vi er nå tilbake igjen i Haugesund. Konklusjonen fra sykehuset er at det ikke er noe mer de kan gjøre for Dennis. Mage-tarmsykdommen hans gjør at tarmen går inn og ut av hverandre hele tiden. Altså han har tarminvaginasjon som kommer og går. Det mest vanlige er at tarmen går inn i hverandre og deretter setter seg fast. Da sprøyter de inn væske, og så er det fikset. Men i Dennis sitt tilfelle vil det sannsynligvis bare komme tilbake om det gjør det.

Den eneste måten å fikse det på er derfor operasjon, og det vil de ikke gjøre på så små babyer med mindre skadene er livstruende. Derfor er vi bare nødt til å vente til det går over av seg selv. Dennis får sukkervann som lindring, og ellers er det bare masse trøst og kjærlighet som gjelder i tiden fremover.

Vi kunne derfor feire 17.mai i år, selv om det ble en veldig annerledes feiring. Vi skulle jo egentlig ha folk, men da det var usikkert om vi kom oss hjem fra sykehuset før nasjonaldagen eller ei overtok mamma ansvaret. Gjestene ble derfor invitert hjem til henne i stedet, inkludert oss.

Dagen startet brått i halv åtte tiden i dag morges med gråt og smerte, og han hadde vondt i fire timer! I perioder hjalp det til og med ikke med sukkervann, så vi var bare nødt til å busse og trøste. Stakkar lille gutten vår. I halv tolvtiden begynte det å gi seg, så da hev vi på oss klærne, kledde Dennis og gjennomførte hurtigsminking. Håret fikk jeg ikke tid til å fikse, haha! Også kjørte vi bort til mamma der alle sto og ventet på oss i finstasen.

Vi spiste alle sammen, til og med Dennis, og så var det avslapping og kos resten av dagen. Vi dro ikke til byen for å se på tog. Ettersom Dennis ikke er i form og vi nylig har mistet en fantastisk mann i familien ble det bare slik i år. En litt annerledes 17.mai.

Lille Dennis klarte likevel å spre litt glede da han begynte å smile masse mellom to vonde perioder. Det er så deilig å se at han ikke har vondt konstant, men at det kommer og går. Da får han samlet litt krefter, smilt litt og ikke minst spist når han ikke har vondt.

På seg hadde han en nydelig matrosdress som oldemoren hans strikket mens han enda lå i magen. Luen var litt stor, men ellers passet det meget bra! Han hadde også ei 17.mai smokkelenke på seg, og to flagg på bilstolen.

Jeg hadde jo håpet å kunne gå ned til sentrum for å se på tog med en frisk, liten Dennis oppi den fine vogna. Flagg hadde jeg store planer om å feste på vogna, og gjerne noen bjørkekvister også. Men slik ble det altså ikke, men vi hadde en fin dag likevel. En annerledes, men fin, 17.mai feiring.

Gratulerer med dagen, Norge!

En oppdatering fra Haukeland!

Jeg tenkte jeg kunne komme med en liten oppdatering til dere, for det har skjedd veldig mye det siste døgnet. En kortversjon av det er to ultralyder, som ikke viste tarminvaginasjon der og da. Vi ble overført fra barnekirurgisk til barnepoliklinikk. Han har vært gjennom utallige legesjekker av mange forskjellige leger. Vi har måttet veie han før og etter hvert måltid (og måltidene nå varer bare fra 2-8 minutter ettersom han plutselig begynner å hylskrike når maten kommer ned i tarmene). Han har fått klyster for å prøve å fikse tarmen (uten at det hjalp). Han har gått ned nesten 200 gram i vekt siden fredag. Han har nesten ikke sovet på to døgn, kun et par små dupper på 20 minutter. Og han har grått hysterisk i omtrent 20 timer i løpet av døgnet. Hele gutten er utslitt, klarer nesten ikke holde øynene åpne, han har røde merker rundt øynene etter all smertegråtingen. Og sist men ikke minst har han to veldig triste og slitne foreldre.

I natt har han nok en gang grått ustanselig. Det ble vurdert å gi han smertestillende, noe de gjør veldig sjeldent på så små barn ettersom det da er veldig vanskelig å se om de får det værre og det blir enda farligere. Legen ringte også og tilkalte en røntgenspesialist som var hjemme og sov klokken halv to i natt. Han kom kjørende bort, og det ble foretatt nok en grundig ultralyd av tarmene hans.

Nå i dag har de konkludert med at Dennis har en mage-tarmsykdom som gjør at tarmene sklir inn og ut av hverandre (tarminvaginasjon). Dette gir han uutholdelige smerter, men det er likevel ikke noe de kan gjøre med det. Det finnes ingen behandling for det, så vi må bare vente til det går over av seg selv.

I dag blir vi derfor sendt tilbake til Haugesund med helseekspressen, men lille gullgutten vår skal få smertestillende før vi reiser slik at bussturen i hvertfall blir fin for han.

Håper dere har forståelse for at det kommer litt sjeldnere oppdateringer nå som vi har et veldig sykt og plaget barn å ta oss av.

Dennis fikk besøk av sykehusklovnene!

God morgen! Eller, her har det egentlig vært morgen ganske lenge. Dennis har hatt to smerteperioder i natt – den siste gav seg i halv åtte tiden, så da sto vi opp. Etter det har vi bare sittet her på rommet, Christopher og jeg har spist frokost på tur mens den andre har kost med og trøstet Dennis, og så fikk vi besøk av legen som kunne fortelle oss at planen videre i første omgang kun blir en ultralyd til. Resultatet på ultralyden avgjør hva som skjer etter det igjen. Vi vet ikke hvor lenge vi må bli, men vi vet at vi hvertfall ikke får reise hjem i dag.

Ellers fikk nettopp Dennis besøk av sykehusklovnene! Noe så utrolig koselig. De banket på døren og spurte om de kunne få komme inn, og så sto de og pratet litt med han før de sang en sang for han. Da ble jeg virkelig varm i hjertet mitt, og selv om Dennis sannsynligvis ikke forsto noe av det var det veldig fint at de tok seg tid til å besøke han likevel.

Også fikk han et kort som han et kort av dem. På det står det “Vi traff deg ♥︎ Du var liten” Også tegnet hun en strek som viste hvor
liten han var. Hihi, det skal vi ta godt vare på. Ellers er ultralydtimen hans klokken 11:50, og før den tid skal vi bare kose masse med lille Dennis! Tusen takk for alle lykkeønskninger vi har fått. Det betyr masse i en så tøff tid som denne. ♥︎

Ambulansehelikopter til Haukeland

Dennis sine smerte ble ikke bedre, og i formiddag bestemte vi oss derfor for å kjøre tilbake til sykehuset. Det ble ikke gjort noe særlig flere undersøkelser, de konkluderte bare med at han hadde forstoppelse, og planla å sette klyster på lille mirakelgutten vår. Heldigvis ombestemte legen seg og bestilte ny ultralyd for å dobbeltsjekke at det ikke kunne være tarminvaginasjon. Ultralyden dagen før hadde jo vist at alt var bra med tarmene hans, men da hadde han også vært rolig.

Da ultralyden ble tatt i dag hadde han klare smerter, og de fant også ut at han hadde tarminvaginasjon – det betyr at tynntarmen krøller seg inn i tykktarmen og kommer i klem. Dette gjør veldig vondt for Dennis, og det er også derfor han gråter ustoppelig i perioder. For denne tarmen sklir inn og ut, og når den er ute (slik den skal være) har han det helt fint. Men uansett – da de fant ut at han hadde tarminvaginasjon skjedde plutselig alt veldig fort!

De ringte og bestilte helikopter med det samme! Vi pakket tingene våre, klistret to tykke gule “puter” på hvert av ørene til Dennis – dette er da hørselsvern for babyer. Mens vi ventet på at helikopteret skulle komme satte de en veneflon i den lille hånden til gullgutten min! En stor, tykk sprøyte i den bittelille hånden. Da det var gjort fikk vi vite at helikopteret ankom om 10 minutter.

5-6 leger fra barneavdelingen fulgte oss bortover, og ingen av de hadde sendt en så liten baby avgårde med ambulansehelikopter før! Da vi kom opp på taket fikk vi vite at Christopher dessverre ikke fikk være med. Det var kun ett ledig sete i helikopteret, og der skulle jeg sitte med Dennis på fanget mitt. Ambulanselegen kom inn og hentet oss og så gikk vi ut på taket og inn i helikopteret.

Vi hadde ikke før satt oss inn, og så lettet vi! Det var første gang jeg fløy i helikopter – Dennis også! Bare 8 uker gammel. Helikopterturen gikk bra, han hadde heldigvis ikke vondt akkurat da, og 30 minutter senere landet vi i Bergen. Etter at vi landet fulgte helikoptermannen oss bort til en ambulanse som allerede sto og ventet. Vi hoppet inn i den, og så ble vi fraktet til akuttmottaket på Haukeland. Der ble vi tatt i mot av en barnekirurg som undersøkte Dennis en god stund. Dennis begynte å hylgrine i det vi gikk ut av helikopteret, og stanset ikke før lenge etter at vi var kommet på sykehuset.

Tanten til mamma som bor i Bergen og faktisk jobber på barneavdelingen på Haukeland kom og besøkte oss. Det var veldig godt å se et kjent ansikt i en så usikker og skummel situasjon. Legene fant mat og drikke til meg, og ba meg om å sette meg ned for å spise slik at jeg ikke gikk i bakken. For jeg var tydeligvis veldig blek. Etter at kirurgen hadde undersøkt han skulle han til ultralyd igjen. På dette tidspunktet var det SYV TIMER siden han hadde spist sist, men jeg fikk ikke lov til å amme han tilfelle det plutselig skulle bli operasjon.

Derfor kan dere jo tenke dere hvor vanskelig det var å holde han rolig. Han vridde på hele kroppen og skrek av full hans. De fant derfor frem sukkervann, og han fikk det underveis i undersøkelsen. De fant ingen invaginasjon på han nå – og så lenge tarmen er der den skal kan de ikke gjøre noe for å få han frisk. Konklusjonen ble da at vi ble innlagt på barnekirurgisk avdeling til observasjon over natten og så avgjør legene som kommer i morgen tidlig hva de skal gjøre for at Dennis skal bli bra igjen.

Han har hatt noen smerteanfall allerede etter at vi kom, og da gir vi han litt sukkervann for å prøve og roe han litt, og deretter masse kjærlighet! Absolutt ikke noe godt å se lille gullet mitt slik som dette – så jeg håper virkelig han får den hjelpen han trenger i morgen og at vi får vår smilende og blide Dennis tilbake.

Ellers har Christopher akkurat kommet til oss! Han ble kjørt opp av mormoren min – så utrolig snilt gjort! Tusen hjertelig takk! Nå skal vi prøve å få oss litt søvn. Ønsk gjerne vår lille skatt god bedring!

Diagnosen til Dennis

Legen kom til slutt i går kveld og da fortalte han oss at alle prøvene var fine, så de visste ikke hva som var galt, men de kunne tydelig se at han hadde magesmerter så de ville ta en ny sjekk og vurdering morgenen etter. Han sa også at det ikke ville bli gjort noe i løpet av natten, og siden vi bodde så nærme sykehuset kunne vi reise hjem på permisjon over natten dersom vi var tilbake igjen på sykehuset kl. 9 morgenen etter.

Å være på sykehus i seg selv er langt i fra det kjekkeste jeg vet om, og med en liten baby blir det bare enda verre, så derfor valgte vi å reise hjem. Natten gikk kjempe fin! Det virket ikke som om Dennis hadde vondt, og han våknet kun én gang for å spise, og sovnet igjen rett etterpå.

Da vi kom på sykehuset igjen klokken ni i dag morges gikk vi rett inn på rommet vårt og ble sittende å vente der i over tre timer før legen kom for å ta en ny vurdering av hva de skulle gjøre videre med Dennis. Han tok en utvendig sjekk og spurte hvordan natten og formiddagen hadde vært. Christopher hadde gått på jobb, så jeg svarte at han hadde hatt en kjempe fin natt, men hatt litt vondt i formiddag – men likevel mye bedre enn det har vært.

Etter mye om og men, og frem og tilbake, ble det konkludert med at Dennis fikk lov å reise hjem, men med åpen retur til mandag dersom han skulle bli verre igjen. Også måtte vi komme tilbake hvis det ikke bedret seg etter noen dager, hvis det ble verre, hvis jeg ikke får i han mat eller hvis han virker slappere.

På skjemaet for åpen retur står det forresten “magesmerter” på diagnose. Det er det eneste de vet! Stakkar lille gutten min – håper dette fikser seg av seg selv, og at vi slipper å dra tilbake på sykehuset.