JEG MÅTTE TESTES FOR KORONAVIRUS!

I mangel på bedre bilder er det ironisk nok dette idylliske bildet jeg starter et dystert og lite trivelig innlegg med. Jeg har nemlig vært sengeliggende 90 % av døgnet hele den siste uken. Det startet med at jeg følte meg litt pjusk forrige mandag, men etter å ha vært hjemme med Dennis i en liten evighet mens han lå syk kom ikke akkurat det som noen overraskelse. Natt til tirsdag derimot slo sykdomsfølelsen til for fullt. 39 i feber mens jeg ristet og skalv under dyna. Gruet meg til hver eneste gang jeg måtte amme, for da måtte jeg lette på dyna som ellers lå helt opptil kinnbena mine, og tett rundt hodet like under nesen.

Jeg kom meg litt på dagtid, men fra onsdag av var det akkurat som symptomene ble slengt på meg. Fra og med den dagen har jeg tatt full dose (av og til enda litt mer) med paracet døgnet rundt uten unntak. Jeg teller ned timene til jeg kan ta neste dose, og likevel er det ikke alltid jeg klarer å vente helt til tiden er inne.

Jeg spytter i kopp fordi det er vanvittig vondt å svelge spyttet som produseres ti ganger så fort som vanlig. Jeg ligger sammenkrøllet i sofaen under tre ullpledd og ei dyna, i en varm stue, men fryser likevel. Jeg har poser med frosne grønnsaker mot pannen fordi hodeverken er så sterk. Og hele overkroppen verker ekstremt i leddene, mens bena er ømme og vonde med type «voksesmerter». Og alt dette her er ETTER paracet. Men heldigvis kun på kvelds- og nattestid.

På formiddag og dag virker paracetene litt bedre, men resten av døgnet tør jeg ikke engang å tenke på hvor ille det hadde vært om jeg ikke hadde hatt tilgang på de smertestillende tablettene. Jeg spiser også strepsil med begge hendene og spruter meg full av nesespray i håp om at det skal hjelpe – noe det i grunn ikke gjør.

MISTET MELKEN

Jeg har også mistet melken, og det gjør meg så trist!!! Lille skatt ble fryktelig lei seg, gråt masse, lengtet etter nærkontakten til mammaen sin som han har hatt hver eneste dag i sitt ni måneders lange liv. Enten er det fordi jeg ikke får i meg noe særlig mat, eller så er rett og slett kroppen opptatt og bruker energien på å bekjempe virusinfeksjonen.

For det var altså dét det viste seg å være da jeg var hos legen på torsdag. Bakterieprøven var negativ, men CRP var på hele 88, noe som er unormalt høyt ved en vanlig virusinfeksjon. Legens varsellamper blinket og han spurte om jeg hadde vært på reis, i italia, øst, på cruise? Det hadde jeg jo ikke, men en koronaprøve ble tatt likevel.

Jeg fikk svar på den i dag. Negativt på koronavirus, men positivt på svineinfluensa (som forsåvidt har fått et nytt navn i skikkelig legespråk-stil, så jeg skriver heller svineinfluensa så vet dere hva jeg mener)! Tjo hei.

Så, det er ståa her hjemme! Jeg er enda langt i fra bra, men legen forventer at jeg kommer til å kjenne bedring nå en av de nærmeste dagene, om ikke må jeg tilbake igjen. La oss krysse fingrene! Utmattet i 2-3 uker etterpå kommer jeg uansett til å være, så da får dere bare ha tålmodighet med meg. Jeg er tilbake for fullt så snart jeg er på bena igjen. I mellomtiden oppdaterer jeg litt på snapchat @linnthereseee