Jeg er så stolt av disse to! Mine fine, fine barn.
Dennis og Oliver!
Den gleden de har av hverandre er magisk å se. Selv om storebror kan bli ganske irritert når lillebror stikker av med lekene hans, og lillebror kan bli nok så fortvilet når storebror løper inn på et annet rom uten at han selv er rask nok til å følge etter – er gleden dem i mellom så stor. De smiler, ler og elsker hverandre. Leker sammen, klemmer og passer på hverandre.
Nå som Oliver også vokser til, kommer seg rundt på gulvet, sitter selv og er mer med synes Dennis det er ekstra kjekt! De skaper et søskenbånd som det er så vakkert å være vitne til. For hver dag som går blir de bare enda nærere. Enda bedre bestevenner!
Jeg tror aldri jeg har slitt mer med å holde inne en latter som jeg gjorde her en morgen i forrige uke. Dennis hadde sneket seg inn til oss grytidlig uten at verken jeg eller Christopher hadde våknet. Men av en eller annen grunn sov ikke Oliver, om det var fordi han våknet av seg selv eller om det var storebroren som vekket han vet jeg ikke, men jeg må innrømme at noe i meg sier at sistnevnte gir mest mening.
For lyden jeg våknet til var en rullende latter fra Oliver, etterfulgt av fnising fra storebror. I det jeg gløttet forsiktig med øynene i frykt for å bli oppdaget og ødelegge øyeblikket så jeg Oliver sitte (!!!) i sengen ved siden av storebror. Og bare så det er sagt, Oliver kommer seg ikke opp selv, så Dennis må ha hjulpet han opp i sittende stilling.
Der satt de side om side, mens Dennis brukte lekebilen sin til å trikse og hoppe oppå låret mitt, noe lille Oliver syntes var fryktelig morsomt!
Et nydelig hverdagsøyeblikk som har brent seg inn i hjertet mitt for alltid!