Jeg har helt glemt å fortelle dere om da vi dro for å besøke min kjære farfar et par dager etter bursdagen hans. Det er vel første gang vi kan forklare Dennis hva som skjer og hvor vi er. Det vil si, en enkel versjon av sannheten. Vi sa at vi skulle besøke oldefar, og forklarte han deretter at dette var oldefar sin stein. Så pratet vi litt med han, og Dennis syntes han hadde mange fine blomster foran steinen sin. Masse blomster, sa han før han løp avgårde.
Jeg trodde han bare ble litt utålmodig, og ville løpe fra seg på marken og tenkte derfor ikke så mye mer over det. Christopher, Oliver og jeg sto igjen ved gravsteinen en liten stund før jeg hørte Dennis rope mammmaaaa! I det jeg snudde meg plukket han akkurat den eneste lille blomsten som var å se på marken. Langt borte fra gravsteinen.
Og uten at noen av oss sa noe kom han gående forsiktig tilbake til oss igjen. Han kom helt bort til steinen, satte seg ned på huk og la sin lille blomst sammen med resten. Kjære, vakre gutten min! Tenk at han viser så mye kjærlighet og omtanke selv om han mest sannsynlig ikke forstår hva som skjer engang.
Men farfar fikk altså en blomst av Dennis, og det på eget initiativ. Jeg er så stolt og rørt. Og det håper jeg farfar er også.
Hvil i fred, farfar! Vi savner deg veldig.