Jeg hadde SÅ mange tanker om dette tema før fødsel. Jeg gråt flere ganger av dårlig samvittighet for å måtte «tvinge» Dennis til å dele meg og Christopher med en annen liten gutt. Dennis som hadde det så bra og satte så stor pris på å få all oppmerksomheten vår. Hvordan ville han takle å få en lillebror, og ikke minst hvordan skulle vi gjøre denne overgangen så skånsom og enkel som overhode mulig?
Nå i ettertid sliter jeg med å forstå at jeg i det hele tatt hadde slike tanker. Det føles ekstremt unaturlig og jeg klarer såvidt å huske at jeg faktisk var redd for dette!
Faktum er nemlig at det har gått over all forventning. De aller første dagene var det så klart vanskelig for Dennis. Han slet med å forstå hva som skjedde, hvorfor Oliver plutselig var her med mamma og pappa, og ble veldig opphengt i å si «MIN mamma, MIN pappa, MIN mormor, MIN bil, MIN kosebamse, MIN (leke)tiger» og slik fortsatte det. Spesielt mamma og pappa, var det viktig for han å få frem at var hans. Vi svarte da bekreftende at «ja, jeg er din mamma» uten å måtte legge til at jeg er Oliver sin mamma også. Det fikk vi ta senere.
Han sa også «mamma ferdig Oliver» eller at han ville sitte på fanget mitt hver gang jeg holdt lillebror. Samtidig smugkikket Dennis bort på han hver gang han fikk muligheten, og syntes egentlig det var litt fascinerende også. Men holde han ville han ikke.
Det gikk bedre og bedre for hver gang Dennis kom på besøk på sykehuset, og på dag nummer tre var det plutselig noe som snudde. Da ville han gjerne klappe Oliver på hodet, gi han kos og til slutt turde han også å holde lillebroren sin. Da var han superstolt og fikk selvsagt masse skryt for å være så flink!
Etter denne dagen har det bare gått bedre og bedre! Dennis har allerede et stort beskyttelsesinstinkt ovenfor Oliver, og gir han kos og «high five» dagen lang. Om lillebror gråter løper storebror bort til vuggen for å gi han kosekaninen sin. Nå har Oliver til og med blitt «MIN Oliver» når vi henter Dennis i barnehagen og alle barna kommer bort for å se og ta på den bittelille babyen.
Kort oppsummert har det altså gått over all forventning, og bekymringene jeg hadde før Oliver ble født er helt utenkelige den dag i dag. I stedet har jeg funnet ut at lillebror har knyttet oss alle mye tettere sammen i tillegg til å gi Dennis en helt egen lekekamerat og bestevenn han kan vokse opp sammen med. At Oliver kom til verden er rett og slett det beste som kunne skjedd både oss og ikke minst lille Dennis – som plutselig ble så stor!