Datoen var den 29. mai 2019 og jeg hadde den siste uken følt meg helt forferdelig sliten. Kroppen hadde absolutt ikke energi, hodeverken kom og gikk, og matlysten var totalt fraværende. Jeg tilbrakte hele dagene på sofaen, fullstendig utslitt, og om jeg klarte å lage middag i løpet av dagen ville det være en god dag.
Jeg hadde time for kontroll hos jordmor klokken 10.30 på formiddagen, og ettersom Dennis lå med feber hjemme gikk jeg alene på denne kontrollen. Urin og blodtrykk ble kontrollert – begge deler fikk jordmor bekymret. Hun lyttet derfor på babyen for å forsikre seg om at han hadde det bra før hun sendte meg hjem for å hente Christopher og fødebagen, og fortsette videre opp på sykehuset. Blodtrykket var 148/100 og jeg hadde utslag på +2 på proteiner i urinen.
På sykehuset ble jeg innlagt for svangerskapsforgiftning, og de tok mange ulike prøver og ultralyd utover kvelden. Da klokken nærmet seg 23.30 og jeg i grunn hadde lagt meg for å sove ble jeg holdt våken av en intens hodepine og smerter i magen. Jeg ringte derfor på jordmødrene som kontrollerte blodtrykket og hentet en CTG-maskin for å se hvordan det gikk med Oliver. Blodtrykket var igjen forhøyet og jeg fikk derfor en blodtrykkssenkende tablett.
En time senere var blodtrykket fremdeles ganske høyt selv om det var gått litt ned, 144/100. Men det som bekymret jordmødrene mest var at pulsen til Oliver lå i høyeste laget. Den vekslet mellom 180 og 200, noe som er et tydelig tegn på stresset baby. Magen min gjorde fremdeles vondt. En slags trykkende, murrende smerte som en bue under livmoren.
Etterhvert som minuttene gikk og jeg fremdeles lå der med CTG overvåkning begynte smertene i magen å variere litt i styrke. En halvtimes tid senere kom smertene i tydelige tak, og jordmødrene kunne fortelle meg at dette her var rier! Det gikk ikke lange tiden før riene kom på meg som en storm med få sekunders pause mellom hver. Plutselig fikk vi det veldig travelt. Jeg vrei meg i smerte samtidig som jeg fikk beskjed om å ringe Christopher, og jordmødrene trillet senga mi med meg oppi i hu og hast over til ei fødestue.
Alt gikk fryktelig fort og både jeg og jordmødrene som løp rundt meg var nesten helt sikre på at dette var en styrtfødsel – men der tok vi veldig feil. Når vi var kommet inn på fødestuen ble jeg sjekket og det viste seg at jeg hadde 2 cm åpning. Nå var klokken 01.30 på natten. Christopher kom inn dørene like etter, og resten av natten befant vi oss på den fødestuen med sterke, tette rier. I hele 6 timer lå jeg slik! Riene var altfor vonde til at jeg kunne sove, men samtidig økte de aldri i smerte. De ble ikke sterkere og sterkere for hver time som gikk, men de var akkurat like vonde hele tiden. Dermed sjekket ikke jordmor åpning igjen før klokken 07.30 på morgenen.
Gjett hva!? FREMDELES 2 cm! Jeg brast i gråt. Etter seks timer med skikkelig vonde rier, kvalme, oppkast, null søvn og mye smerte var jeg likevel ikke kommet noe lenger. Legen ble tilkalt og de vurderte om de skulle gi meg smertestillende, sovetablett og riehemmende for at jeg skulle få slappe av. Før de bestemte seg ville legen sjekke åpning – dette var 20 minutter etter at jordmor hadde sjekket, og jeg hadde i løpet av denne tiden jobbet meg gjennom enda flere rier. Fullstendig utmattet og tappet for energi.
«3.5 cm» utbrøt legen med håpefull stemme! «JA!» ropte jeg nesten tilbake. Endelig begynte det å skje noe. Bare 0.5 cm igjen til aktiv fødsel. «Vi gir i alle fall ikke sovetablett og riemmende på 3.5 cm 😉» Takk Gud, tenkte jeg! Plutselig fikk jeg masse ny motivasjon! Christopher gikk for å hente frokost til meg slik at jeg skulle fylle på med litt energi før det virkelig tok seg opp.
I løpet av natten hadde det blitt tatt jevnlige kontroller av blodtrykket mitt, pulsen til Oliver og nå på morgenkvisten kom det også noen for å ta blodprøve – alt dette for å passe på at svangerskapsforgiftningen ikke kom ut av kontroll, for da måtte eventuelt Oliver komme ut FORT.
Nå visste vi med sikkerhet at det ble fødsel, og selv om jeg aldri hadde vært mer sliten klarte jeg på mystisk vis å hente frem ny motivasjon for fortsettelsen!
Legen bestemte at jeg skulle få epidural på 4 cm åpning slik at blodtrykket forhåpentligvis kunne synke litt, men også for at jeg skulle få slappe litt mer av etter den intense natten. Men før den tid fikk jeg klyster for å få litt fart på riene. Det viser seg nemlig at ved å provosere frem sammentrekninger i tarmen vil dette smitte over til livmoren som ligger veldig tett inntil hverandre.
Både jordmor, lege og jeg håpet det ville gi litt mer effektive rier, og ikke bare disse vonde riene som ikke gjorde noe særlig annet enn å slite ut meg og stresse Oliver.
Klyster hjalp lite på effekten av riene. De tok seg fremdeles ikke opp, men lå kun på dette samme, vonde nivået uten å påvirke livmorhalsen noe særlig.
Noe jeg forresten synes er utrolig fascinerende er å se hva som skjer med formen på magen under ei rie. Se bare på bildet under her! Livmoren blir så stram og hard at man faktisk kan se hvordan Oliver ligger inni der. Her lå han med ryggen på høyre side av magen min, hodet ned og armer og ben pekende ut mot venstre.
Da klokken ble 11:00 på formiddagen ble Oliver igjen stresset! Disse kraftige riene som kom veldig tett slet ikke bare meg ut, men også han. Jeg fikk derfor væske intravenøst i håp om at han ville takle riene bedre med litt mer væske i kroppen. Det gjorde han ikke, og legen besluttet derfor å ta vannet mitt for å få han mer ned i bekkenet. De ville også sette en elektrode på hodet hans i samme slengen for å kunne overvåke han bedre.
Dessverre fikk ikke jordmor til å ta vannet, og Oliver ble bare enda mer stresset mens hun holdt på der inne. Til slutt var hun nødt til å stoppe for å få han til å roe seg, og det ble konkludert med at de skulle vente en time før de prøvde igjen, og i mellomtiden følge godt med på pulsen hans på CTG apparatet.
Det gikk en halvtime før to leger og ei jordmor plutselig kom inn på fødestuen igjen. De hadde fulgt med på CTG målingene fra naborommet hele tiden, og kom altså inn en halvtime før planlagt. Nå MÅTTE noe skje, for Oliver sin puls sank fremdeles ikke. Den hadde ligget skyhøyt altfor lenge, og det var nå legen som skulle ta vannet. I det hun skulle prøve ble hun plutselig sprutet ned av masse klart fostervann. Det gikk av seg selv, med andre ord. ENDELIG! Elektroden ble festet på hodet til Oliver, og jeg forventet nå at riene skulle ta seg skikkelig opp slik de gjorde med Dennis to år tidligere.
Oliver er riktignok enda staere enn broren sin, for til tross for sterkere og hyppigere rier skjedde det ikke mye med åpning de neste timene. Jeg prøvde å stå en liten stund for å se om tyngdekraften ville hjelpe han nedover. Blodtrykket ble målt igjen rundt klokken 12, og det var nå 148/105 – ny blodtrykkstablett ble tatt.
Klokken 14 fikk jeg epidural. En fryktelig skummel opplevelse. Jeg hadde jo hørt så mange skrekkhistorier om hvor vond denne sprøyten var, og ettersom jeg ikke husker noe fra forrige fødsel da epiduralen ble satt midt i en riestorm føltes det enda skumlere. Jeg satt på sengekanten og holdt hender med Christopher. Svetten rant og riene kom samtidig som anestesilegen satte epiduralen. Tårene mine rant også, men mest fordi jeg syntes det hele var veldig skummelt – så veldig vondt var det egentlig ikke, selv om jeg så klart kjente det godt. Ubehagelig er vel heller et ord jeg vil bruke for å beskrive det hele! Ømt, ubehagelig og litt vondt.
Jeg hadde fremdeles bare 3.5 cm åpning, men på grunn av blodtrykket mitt, pulsen til Oliver og det faktum at riene var kraftige men uten særlig effekt turde ikke legen vente lenger. Den hjalp med å ta toppene av riene, og kroppen min fikk slappet mer av mellom riene. Det var likevel ganske vondt, og jeg kjente riene godt. På dette punktet var jeg fryktelig sliten og demotivert ettersom fødselen nå hadde vart i over 12 timer, men likevel var jeg bare på 3.5 cm. På dette punktet hadde jeg også vært våken i 32 timer.
Etter at jeg fikk epiduralen jobbet kroppen endelig godt og riene hadde for en gangs skyld effekt! Blodtrykket mitt ble også litt bedre og Oliver roet seg. Med andre ord stabiliserte endelig situasjonen seg, og dermed gav kroppen etter. 3 timer etter hadde jeg jobbet meg rolig gjennom mange rier kun ved hjelp av pusten og en varmepute i korsryggen – og epiduralen så klart, men som sagt tok den kun de verste toppene. Åpningen skulle sjekkes, og klokken var nå såvidt passert 17! 6-7 centimeter! HURRA!
Det var likevel i løpet av de neste 15 minuttene det ble mest intenst! For jeg gikk fra 6-7 cm til 10 cm og pressrier på dette kvarteret. EKSTREMT kraftige rier. Fra 7 cm og ut hadde heller ikke epiduralen noe effektiv. Jordmor kom derfor med lystgass til meg for at jeg skulle takle de intense smerte som kom med stormriene.
Da klokken var 17.20 hadde jeg full åpning og kunne starte pressingen! Yes, tenkte jeg. Denne prosessen tar vanligvis bare rundt 10 minutter hos andregangsfødende, så jeg regnet med han ville være ute i halv seks tiden på kvelden.
Vel, der tok jeg fryktelig feil! For Oliver satte seg nemlig fast. Jeg presset og pustet meg gjennom den ene pressrien etter den andre. Minuttene gikk, timene gikk, og ingenting skjedde. Oliver kom litt lenger ned i det jeg hadde rien, men så snart rien var over sklei han tilbake igjen. Han kom seg ikke forbi bekkenbunnen, og ingen kunne fortelle meg hvorfor.
Flere leger var innom for å diskutere situasjonen og hva de skulle gjøre for å få han ut. Nå hadde det tross alt gått over to timer med pressrier. Jordmor hadde prøvd å tømme blæren min ved hjelp av et kateter flere ganger, men hodet sto i veien for urinrøret. Hun hadde egentlig planer om å gjøre det mellom 7 og 10 cm for å gi babyen så mye plass som mulig på vei ut, men da det plutselig gikk veldig fort hadde hun ikke rukket det, og nå var det altså for seint.
De kjente også at Oliver hadde en såkalt fødselshevelse, noe som er en væskeansamling i hodet. Mest sannsynlig var det en av disse eller en kombinasjon av de to tingene som var grunnen til at han satt fast.
Etter mange forsøk fikk jordmor endelig kateteret inn, og ut rant 400 ml. Like etter fikk jeg også drypp – en medisin som skal stimulere kunstige rier. Dette hadde legen besluttet som et siste desperat forsøk på å få han ut. Ved å gi meg nesten kontante rier uten særlig pause prøvde de altså å tvinge Oliver ut. Da gikk det ikke mer enn et par minutter så kom han endelig lenger ned!
10 minutter senere var vi inne i den siste fasen, og Oliver kom endelig ut klokken 19.52 – helt perfekt og med full jubel fra både jordmor og barnelege. Etter 18 timers intens jobbing og et godt samarbeid mellom både meg, Christopher og helsepersonellet så Oliver dagens lys for første gang. Gleden og lettelsen for at han endelig var ute fikk meg nok en gang til å brase ut i full gråt.
Det positive med at han sto fast i 2,5 time på full åpning var at huden min fikk tøyd seg masse og gradvis nedentil, slik at når han endelig kom ut hadde jeg ikke en eneste rift. Jeg måtte altså ikke sy, og har følt meg ekstremt mye bedre nå i ettertid enn jeg gjorde etter fødselen med Dennis. Takknemlig for at det i alle fall var noe positivt med at fødselen dro ut.
Etter at Christopher klippet navlesnoren, morkaken var forløst, Oliver hadde ammet og ligget hud mot hud på brystet mitt i hele to timer ble han tatt bort til bordet for å bli vasket, stelt, veid og målt.
Lille skatten var 46 cm lang og 3038 gram.
Hodet ble målt til 36 cm, men ettersom han hadde en fødselshevelse i hodet var ikke dette målet riktig. Noen dager senere når hevelsen var gått ned ble målet korrigert til 34,5 cm.
Etter at han var stelt, målt og veid fikk pappaen kose med han mens jeg fikk i meg noe å spise. De neste timene var magiske og vi svevde bare i en lykkelig boble!
Da klokken var blitt halv elleve ble vi flyttet ut fra fødestuen og over i et annet rom. Allerede nå følte jeg meg superpigg og gikk uten problemer inn på rommet selv.
♥︎ ♥︎ ♥︎
