Tenk at om litt må du dele mamma med en annen liten gutt…
Jeg kjenner på en rar form for dårlig samvittighet ovenfor Dennis nå når fødsel nærmer seg. Jeg vil jo så gjerne gi han alt han fortjener, all tid og oppmerksomhet han ønsker, men samtidig vet jeg at når lillebror kommer vil det ikke alltid være rom for det. Plutselig må jeg prioritere. Jeg må dele meg selv. Litt til Dennis og litt til Oliver.
På en måte er jeg livredd for å svikte Dennis. Livredd for at han skal føle seg tilsidesatt. Glemt. Mindre viktig. Tårene presser på mens jeg skriver det her. For å være ærlig føler jeg meg på en måte utro. Mot Dennis. Nå som jeg skal elske enda en like høyt som han.
Og med det samme jeg innrømmer den følelsen for meg selv får jeg dårlig samvittighet ovenfor Oliver. Han må jo også dele på oppmerksomheten min, og det allerede fra første dag. Han vil alltid være en av to, mens Dennis allerede har hatt oss helt for seg selv i over to år.
Hvordan i alle dager skal jeg klare å vise nok kjærlighet, vie nok tid og gi nok oppmerksomhet til begge to. Samtidig som jeg er en god kjæreste ovenfor Christopher og ikke minst passer på å få litt egentid selv også oppi det hele. Akkurat nå føles det ganske overveldende, og jeg skulle ønske svangerskapet kunne vart litt lenger. Jeg kjenner at jeg ikke er klar for denne overgangen helt enda, for jeg aner ikke hvordan jeg skal gripe den.
Panikken tar litt overhånd. Jeg føler jeg har feilet allerede før rollen som tobarnsmamma er påbegynt. Vær så snill, la det bli så enkelt og løse seg så naturlig som alle sier det vil, for akkurat nå er jeg livredd for at jeg ikke skal klare å være en god nok mamma til både Dennis og Oliver samtidig!
Det kommer til å gå veldig fint <3 Jeg fikk nr 2 i januar, og storesøster var bare 1,5 år da – jeg kjente skikkelig på det at jeg ikke kom til å kunne gi nok oppmerksomhet til den første babyen min. Det var selvfølgelig litt overveldende i starten, men lillebror sov jo masse, og jeg kunne få andre til å passe litt på han for at jeg kunne bruke tid på storesøsteren <3 Og etter noen uker hadde jeg full kontroll på å være 100% mamma til begge to på en gang <3
Du vill elske begge like høyt❤Dennis vill tilpasse swg sin nye situasjon❤Det er noe helt eget å se søsken sammen ❤
Det kommer til å gå kjempefint😊 Ikke noe å bekymre seg over!
Når kommer ukens spørsmål?
Jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver!
Selv om det er lenge siden, kommer alle følelsene tilbake på en gang, og det kjennes ut som om det var i går. Tårene triller her også, for jeg vet akkurat hvordan du har det!
Jeg har selv barn med nesten nøyaktig et års mellomrom. Når minstejenta kom var jeg livredd for å ikke ha nokk tid til storebror. Overgangen var veldig vanskelig. Jenta vår slet med kolikk og søvn og vi gikk våkne nesten hele døgnet. Storebror var lei og sint og ville nesten ikke se på meg. Det var utrolig vondt. Jeg var helt utbrent og tom. Den verste perioden i livet mitt tror jeg, og jeg gråt flere ganger hver dag. Jeg følte jeg aldri strakk til.
Men det gikk. Sakte, men sikkert. Kolikken gav seg og søvnen ble bedre. Men det tok tid.
I dag ville jeg ikke gjort noe annerledes. Jeg er så lykkelig og takknemlig. Jeg ser hvor stor glede de har av hverandre. Så mye lykke og glede, men også krangel og tårer. Jeg kunne aldri ønsket meg noe annerledes. De har jo hverandre å støtte seg på resten av livet.
Så ikke bekymre deg! Skulle overgangen bli vanskelig, så husk at det er en overgang. Om det tar uker eller måneder, så blir det bedre! Mamma er alltid mamma. Og det å dele er en god ting. Husk at de har hverandre i tillegg til dere.
Masse lykke til, du har en magisk tid forran deg!