Dette er SANNHETEN

Jeg ligger her i sofaen med bena opp mot veggen. Criminal Minds snurrer over tv-skjermen i bakgrunnen, men for å være ærlig følger jeg ikke skikkelig med. Egentlig føler jeg meg ikke tilstede i det hele tatt. Livet er liksom satt litt på vent for tiden, også bare surrer jeg rundt her og venter. Venter på fødsel. Kroppen føles elendig, hodet er ikke til stedet og inspirasjon har jeg i alle fall ikke.

Energien er ikke-eksisterende og humøret bånn i bøtta. Jeg hater å ha det slik for det går så mye utover de rundt meg selv om jeg så gjerne prøver å unngå det.

For å oppsummere de siste dagene; bekkenet føles som det plutselig har gått i tusen knas og det stråler og stikker ved hver minste bevegelse. Oliver kjennes som han holder på å falle ut – med andre ord er nedpressen jeg føler på helt ekstrem. Det stikker og prikker i livmorhalsen fordi han ligger så lavt nå. Jeg spyr, er kvalm og matlysten er elendig. I tillegg har jeg maserier OFTE. Gjerne i flere timer sammenhengende, og det gjør meg så sliten! Hadde fødselen bare vært i gang hadde jeg liksom sett lys i enden av tunnelen, men å gå rundt med disse konstante falske riene som ikke fører til noe annet enn å slite meg ut er helt forferdelig tungt. Tanken på at jeg i verste fall kan bli gående slik i enda mange uker får meg bare til å miste fullstendig piffen.

Jeg sover også ganske dårlig om nettene. Smerter i bekkenet og en vanvittig romstering fra magen holder meg våken. Ingen liggestillinger er gode, og i følge fitbit klokken min ligger jeg mellom 2 og 4 timer søvn hver natt. Dette i tillegg til smertene, de falske riene og den dårlige matlysten gjør at jeg ikke orker noenting.

Jeg gjør nesten ingen husarbeid, Christopher både henter og leverer i barnehagen, ikke har jeg energi til å leke med Dennis, og å ferdigstille oppussingsprosjektene her hjemme er i alle fall ikke mulig. Dette fører igjen med seg masse dårlig samvittighet!

Jeg hadde så lyst til å komme med noe positivt og inspirerende her i dag, men sannheten er en helt annen så da får det heller bare bli som det blir. Krysser fingrene for at vi snart er i mål, for nå føles kroppen og formen så elendig at jeg snart ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg.