Kjære lille Oliver ♥︎ som du skremte oss i dag! Du som hele tiden har vært en skikkelig villbasse der inne – turnet og stupt kråke om en annen i hvert eneste våkne øyeblikk. Av og til så ofte at mamman din ble lettere irritert. Ikke fordi jeg ikke var glad for at du hadde det bra – men rett og slett fordi det etterhvert har begynt å bli ganske vondt når du beveger deg så masse. Det har også gjort at mamman din har slitt med å sovne på kveldene.
Men nå kjære gutten min. Nå kan du bare turne alt du vil! Etter i dag skal jeg smile og glede meg over hvert eneste lille spark. Alle bevegelser fra deg er hjertelig velkomne!
For da du i går ettermiddag bestemte deg for å legge deg godt til rette og sove i nesten et døgn ble vi alle veldig redde! Jeg har aldri tidligere i dette svangerskapet vært bekymret for om du har det bra eller ei, for med det samme jeg tenker på deg dytter du i fra så jeg skal kjenne at du er der. Du er allerede veldig ulik broren din på det området, som var mye roligere da han lå i magen min.
Derfor var det absolutt ikke normalt at du plutselig skulle ligge så stille så lenge. Etter en helt rolig kveld, en stille natt og ingen bevegelsen morgenen og formiddagen etter måtte mamma ringe til de flinke jordmødrene på Føden. Heller ikke de likte hvor rolig du var der inne, og vi fikk dermed beskjed om å komme bort med det samme.
Noen minutter etter lå mamma på benken med CTG måling på magen og slukte isvann – det skal visstnok få enhver liten mageboer til å røre på seg. Heldigvis fungerte det på deg også! Du beveget deg en bitteliten stund, men ettersom apparatet viste at hjertet ditt slo som det skulle kunne vi etterhvert dra hjem igjen. Med senkede skuldre!
Nå skal jeg aldri klage over at du sparker meg litt for hardt i ribbeina igjen! Kom med dem, lille karate kid! Jeg tåler det, så lenge jeg vet du har det bra♥︎