Dette var jeg minst forberedt på sistgang!

Dennis kom til verden kl. 22.47 en søndagskveld. Det vil si at da vi endelig kom ut av fødestuen og til barselrommet var det midt på natten, Christopher måtte gå hjem, alt var stille og jeg hadde vært våken i nesten 24 timer. Jeg hadde akkurat vært gjennom en tøff fødsel, adrenalinrushet hadde gitt seg, kroppen var utslitt og alt jeg egentlig trengte var hvile!

Det fikk jeg også! Men kun i litt over en time. Dennis slet en del med kvalme de første døgnene, og plutselig kastet han opp i sengen sin ved siden av min. Jeg var fullstendig utslitt etter det tøffe døgnet, men plutselig hadde jeg ansvar for et annet menneske helt alene – til tross for at min egen kropp var smertefull og mørbanket.

Jeg ringte på nattevakten som hjalp meg å skifte på han og sengen hans. Etter det gikk hun igjen og jeg var nå alene med en våken, sulten, helt nyfødt baby. Han var blitt så sulten at han skrek, og jeg som aldri hadde ammet før syntes det var kjempe vanskelig å legge han riktig til. For ikke å snakke om at jeg enda verket i hele underlivet, ikke hadde energi, tårene mine rant og på toppen av det hele slo etter-riene inn mens han diet!

Da følte jeg meg som en superwomen!

For jeg måtte jo bare klare det. Det var ikke noe alternativ å hvile, å synes synd på seg selv eller være trøtt. Jeg var mamma nå. Og med pappaen hjemme var jeg alene om ansvaret til denne nyfødte babyen som nå var min sønn.

Den natten gikk det virkelig opp for meg hvilket stort ansvar jeg nå plutselig hadde! Men akkurat denne natten var nok den verste og mest brå overgangen i mitt liv. Det eneste man ønsket etter en fødsel er å få kreftene tilbake, så det å ta vare på en kvalm, sulten og nyfødt baby man ikke kjenner er fullstendig overveldende!

Det er nok også dét jeg var minst forberedt på med mammarollen – den brå overgangen! Fortell meg gjerne hva du ikke var forberedt på i kommentarfeltet.

3 kommentarer om “Dette var jeg minst forberedt på sistgang!

  1. Hei:)så spennende å lese. For min del var alt overveldene. Du beskriver det så godt. Hvor mørbanka man er, hvor vondt man har, utslitt og hvor skummelt ammingen var. Men lurer bare på hvorfor samboeren din ikke fikk være med deg? Jeg var ivertfall helt avhengig han. Og hadde ikke klart at han ikke var der.
    Vil også si at liker bloggen din så godt😊

  2. Stine: Ja, ikke sant!? Håper det går lettere denne gang, for nå kan jeg i hvert fall forberede meg på det på en annen måte enn sistgang. Jeg lå på firemanns rom, så av hensyn til de andre på rommet fikk han ikke bli med inn på barselavdelingen midt på natten. Men han fikk være der fra tidlig morgen til sent på kveld på dagtid ♥︎ Tusen takk – så hyggelig å høre!

  3. Ja, da forstår jeg👍 synes det var så rart hvis du Hadde eget rom på fødeavd, eller barselhotell😊 vær ikke det svært rart å bo på flermannsrom? Synes ikke det burde eksistert for den som får barn. Da er Man jo så sårbar. en anne ting jeg ble veldig overrasket over vqr hvor slitsom tiden etterpå er. Hvor lite man faktisk sover, hvor mye det påvirker en, hvor tøff og slitsom barseltia er. Ingen dans på roser for min del som mange prøver å få d til å være. Aldri vært igjennom noe så tøft. Men ville ikke vært foruten tuppa mi. Ho va etterlengta etter ca 2 år med prøving😊💕

Legg igjen en kommentar