Alt var så stille, men samtidig ikke. Da vi våknet til synet av et hvitt teppe som hadde lagt seg over byen i løpet av natten glitret det i øynene mine. Lykken bruste på innsiden av kroppen og smilet kom av seg selv. Plutselig var den helt vanlige morgenen blitt så mye mer! Dennis skulle endelig få oppleve snøen igjen.
I fjor var han ikke mer enn 8 – 11 måneder mens snøen dalte ned fra himmelen i vinterhalvåret, men likevel fikk han sitt aller første møte med snøen. Han elsket det kalde, hvite og myke teppet. Vi akte mye og koste oss ute i hagen mens pappa måkte gårdsplassen. Det er likevel så lenge siden at jeg tviler på han husker noe av det nå. Jeg har derfor ventet lengselsfullt på denne første snøen i en liten evighet denne sesongen.
Endelig, to uker inn i januar, kom den! Ikke mykt og dalene som jeg gjerne innbiller meg, men med en storm. Hardt og kaldt. Ørsmå snøfnugg, harde som krystaller i det de suser i alle retninger på vei ned fra himmelen. Uansett! Det bildet prøver jeg å glemme. I stedet ser jeg for meg at dette vakre, hvite dekket kom mykt ned fra evigheten over oss. Jeg ser for meg at det ikke var en eneste lyd i det de store, myke snøfnuggene landet på planeten vår. Ekte stillhet!
Man får fort et inntrykk av at alt blir så stille med en gang snøen legger seg. Så rolig og fredelig! Men når jeg tenker meg om er det kanskje nettopp når det er snø utendørs stillheten er lengst fra sannheten.
Lyden av den durende brøytebilen høres døgnet rundt. Sammen med hylende barnelatter i akebakkene. Lyden av snøen som knaser og braker i det den presses sammen under skoene våre, og ikke minst denne vinden som kom sammen med snøen denne gang. Stormen! Den er i alle fall ikke stille! Det uler i veggene og plutselig føles det ekstra koselig og varmt inne i sofaen. Under pleddet. Mens man sitter i vinduskarmen og ser utover det vakre, hvite laget som har lagt seg over byen. Ah! Vinteren altså. Den er så fin. Og jeg gleder meg som et lite barn til å la Dennis oppdage dette vakre, mystiske laget enda en gang!
♥︎ ♥︎ ♥︎