Kjære Christopher! Hvor skal jeg starte? Tenk at det som startet som en dans på Copacabana sent en lørdagskveld i desember 2014 har ført oss dit vi er i dag. På disse fire siste årene har vi rukket å reist masse, utviklet oss sammen, kjøpt vårt første hus og ikke minst stiftet vår egen familie. Med lille Dennis i sentrum og baby nummer to på vei kunne jeg ikke hatt det bedre.
Å få tilbringe resten av livet mitt sammen med deg må være den største gleden jeg noengang kunne fått.
Selv om du irriterer vettet av meg, og vi kan krangle til dørene smeller er det ingen jeg heller ville vært sammen med enn deg. Vi er så ulike, men samtidig så like. Du med din sære humor og lidenskap for artister og skuespillere kombinert med min totale mangel på interesse innenfor musikk og filmverden. Du som lever for at Dennis og jeg skal være lykkelig, og jeg som tar ansvar for hvor vi drar hen i denne verden. Vi har skapt vår egen balanse som fungerer så utmerket for nettopp oss!
Vi utgjør et ganske interresant fyrverkeri av ulike farger, interesser og egenskaper, men sammen fungerer det bare helt ufattelig bra.
Vi lever i en deilig, kaotisk, men rolig verden. Ingen av oss orker å lage styr og drama – og nettopp det tror jeg er grunnen til at vi fungerer så bra som vi gjør. Det er sjeldent vi krangler, for vi ser den andre. Vi tar tak i problemene før de i det hele tatt finnes, og er skikkelig flinke – om jeg får si det selv – til å takle motgang sammen.
Tusen takk for at du har gjort de fire siste årene i livet mitt så meningsfulle, og gratulerer så mye med dagen kjære samboer og bestevenn!