Dette tror jeg aldri jeg har sagt til noen, og skal jeg være ærlig hadde jeg vel ikke planer om det heller.
Dette skjedde i 2014. Jeg var 18 år gammel, og det var akkurat blitt slutt mellom eksen og meg. Min første store kjærlighet, og jeg var fullstendig knust! Jeg var hjemme hos han for å bære ut tingene mine mens han var på jobb. Jeg gråt ustanselig fra jeg kom og tårene trillet uavbrutt. Etter å ha pakket ned en god del var det noe som klikket for meg.
En sinnsyk idé. Et ørlite håp om at han kanskje ville elske meg igjen om jeg var nær å dø. Er det et selvmordsforsøk forresten? Jeg tror ikke det. For jeg ville ikke dø. Jeg ville bare bli hardt nok skadet til at det var like før, men så skulle jeg overleve det hele og han ville ta meg tilbake igjen.
Uansett, jeg sto øverst i trappen med skuffen til en diger kommode foran meg. Jeg kjente hendene mine bli klamme inntil kommodeskuffen, mannet meg opp og lukket øynene. Deretter lot jeg meg bare falle fremover. Det var en helt forferdelig følelse, og det eneste jeg klarte å forstille meg var at jeg sto på kanten av et høyt stup. Jorden forsvant under meg og tiden gikk ekstremt sakte mens jeg var i fritt fall.
Jeg husker ikke når jeg traff trappa eller hva som skjedde.
Det neste jeg husker er at jeg kjente hodet mitt være låst fast i en ubehagelig vinkel, et sterkt lys og så hørte jeg den kjente, durende lyden av ventilasjonsanlegget man ofte hører på sykehus. Jeg myste enda litt mer med øynene før jeg klarte å fokusere skikkelig. Da fant jeg ut at lyset kom fra taklampen, at det var en nakkekrage som låste hodet mitt fast og at jeg befant meg på sykehuset.
Oppdrag utført? Vel, ikke helt.
Jeg besvimte. Hvor lenge jeg lå i bunn av trappa vet jeg ikke, men utenom noen blåmerker, en vond kjeve og en stor kul i pannen var det lite som endret seg.
Glad for akkurat dét er jeg så klart nå. Jeg kom over han til slutt, og jeg har aldri hatt det bedre enn jeg har nå! Så, om du er i samme situasjon som jeg var da. Prøv å trøst deg med at mange har opplevd det samme og det går over. Du finner en annen. En bedre. Den rette! Ha troen på det og ha tålmodighet. Og du! La deg sørge før du går videre. Gråt til tårene spruter, spis liter på liter med is og drukne deg selv i romantiske klissefilmer før du legger kjærlighetssorgen bak deg, retter deg opp og starter livet på nytt.
Kjærlighet gjør deg blind, men kjærlighetssorg gjør deg hjelpesløs (for en liten periode).
Du er sterk som deler dette. Stor klem<3
Takk for at du deler 💙Man blir ofte latterliggjort som «gal eks» hvis man tar kjærlighet seriøst og derfor blir skadet av et brudd. Jeg synes det er så vondt hver gang noen tuller med det, for jeg er ikke gal, jeg er bare investert. Og det er faktisk ikke helt unormalt å bli gal i hodet sitt av å bli forlatt av noen man virkelig føler at man elsker! Og så deilig å høre om noen som har blitt så tullete i hodet sitt men likevel har kommet videre. 💙💙💙