Tilbake på skolebenken, som mamma

Helt siden jeg åpnet meg opp om jobbsituasjonen min og det faktum at jeg er arbeidssøker har jeg fått en del spørsmål om hvorfor jeg ikke studerer og får meg en bedre utdanning. Jeg skal være så ærlig å si at jeg ikke engang har orket å vurdere alternativet fordi jeg har så mange vonde minner og så mye angst knyttet til skolen. Det har vært fullstendig uaktuelt og noensinne nærme meg en skole igjen… Trodde jeg.

For nå den siste uken når jeg har vært på kurs fra tidlig morgen til ettermiddag, jobbet i grupper, gjort oppgaver og både hørt og holdt foredrag selv har jeg rett og slett funnet ut at jeg på et eller annet tidspunkt har blitt frisk. Sosial angst er ikke lenger noe som definerer meg, og nå når jeg har så gode erfaringer fra kurset er jeg ganske sikker på at jeg hadde taklet skolen helt fint. I kurset tar jeg ordet, snakker i forsamling uten snev av nervøsitet og trives egentlig med å bli lyttet til. Jeg trives med oppmerksomheten som rettes mot meg, for så å selv rette oppmerksomheten mot andre.

Dette har fått meg til å åpne øynene for utdanningsspørsmålet på en helt annen måte. Nå vurderer jeg det for alvor. Jeg tror oppriktig dette er noe jeg kunne trives med!

Det eneste jeg ser på som et problem er vel det at jeg er tilbake igjen til der jeg slapp for så mange år siden. Tilbake igjen til jungelen av muligheter. HVA vil jeg studere? Mulighetene begrenses litt av livssituasjonen min ettersom jeg har hus og familie her og derfor må kunne studere noe i nærområdet eller eventuelt over nett, men det er likevel ganske mye å velge mellom.

Nå har vel også muligheten for dette semesteret allerede løpt fra meg, men kanskje jeg begynner på noe til våren? Eller neste høst. Dette er en spennende tid på så mange måter, og jeg føler endelig at jeg er klar for å fullføre det jeg avbrøt i panikk for fire år siden.

Utdanningen min!