I dag er det faktisk to og et halvt år siden sist gang jeg stilte opp på formsjekk på UNO gym & fitness. To og et halvt år siden jeg begynte fitnessreisen min, fikk klarsignal og startet på diett. De neste månedene bodde jeg på treningssenteret, løftet og løp om en annen. Jeg målte og veide alt jeg spiste og var på god vei mot å stille i fitness. Brått ble jeg gravid og fitnessdrømmen ble lagt på hyllen. Å bli gravid er det beste som har skjedd meg, men samtidig var skuffelsen stor når jeg innså at alt jeg hadde jobbet for de siste månedene nesten var forgjeves.
Nå sitter jeg her to og et halvt år etter første formsjekk, og magen kribler! Jeg har nettopp vært igjennom min andre formsjekk og nå er det på ny tid for å tre inn i fitnessboblen. Planen er å stille i wellness fitness nå til våren! Herregud så surrealistisk.
LYKKERUS!
Det er selvsagt en del som kan skje underveis med tanke på at jeg allerede har gått ned såpass mye på kort tid. De største hindrene er enten at kroppen plutselig stopper opp og/eller en del løshud som følge av den store vektnedgangen. For jeg må tross alt enda en god del ned i fettprosent.
Når vi først snakker om fettprosent! Den fikk jeg også målt i dag. 19,4 % per dags dato. Sammenlignet med hva jeg lå på i 2016, fire måneder før konkurranse, er det kun 0,4 % mer! Herregud, det betyr at jeg straks er tilbake til samme form som da fitnessdrømmen ble avbrutt av svangerskapet.
DET ER MOTIVERENDE, DET!
Hei, Linn Therese
Første gang jeg kommenterer på bloggen din, men jeg har fulgt deg omtrent siden oppstarten. Jeg kjenner visst noen som kjenner noen som kjenner noen – og slik oppdaget jeg bloggen din via Facebook. Følte det var på tide å gi et livstegn nå.
For å være helt ærlig, så er jeg overhodet ikke interessert i verken lavkarbo eller trening. Vi har også helt ulik stil hva angår interiør. Likevel fikk du meg hekta på bloggen din rimelig fort, og det må jeg si er ganske godt gjort! Du skriver engasjerende, er allsidig og varierende i innleggene dine og du er god på å «holde» på interessen for en leser. Selv om hverdagene dine sikkert er like forutsigbare og rutinepregede som alle andres, gir du gjennom variasjon i bloggingen et annet inntrykk. Og det fenger.
I tillegg er du også god på kontakten med leserne dine, ved å dra fram spørsmål fra kommentarfeltet ditt i egne spørsmålsinnlegg. Jeg minnes du skrev at du fulgte andre blogger og har lyst til å leve av dette, og det synes at du har undersøkt og satt deg inn i hva som lager en god blogg. Du engasjerer!
Jeg mener dog du fremdeles har et stykke igjen å gå hva angår eksponering av barn. Husk at det er din oppgave å beskytte barnet ditt og at du aldri vil ha mamma-ekspertise nok til å vite hva som kan oppleves belastende for barnet ditt senere i livet. Det er selvfølgelig helt innafor å skrive om foreldrerollen og hverdagen din som mor. Og du har rett når du sier at eksponering av barn ikke kun handler om bilder, men også om tekst eller en kombinasjon av dette. Bilder av barnet ditt som farer gjennom stua er hyggelig og sier noe om mammalivet. Men bilde av barn som sover, og som i følge teksten er sykt og har feber, blir uheldig eksponering. Et sykt, sovende barn er et spesielt sårbart barn. Og attpåtil brukt som reklame for mors hjemmesydde fleece-pledd. Du må også prøve å sette deg inn i hvordan det ville ha opplevdes for ham, om han akkurat nå var på et høyere modenhetsnivå, at mennesker han ikke kjenner vet hvor avhengig han er av kosen/bamsen sin. Jeg, som leser, føler fort at jeg invaderer hans private sfære vet å vite ting om hans følelsesliv som han aldri ville ha delt med en vilt fremmed person – eller flere hundre, om du vil. Det er en stor forskjell på å dele noe på privat Facebook-konto med venner du selv har valgt å legge til på din venneliste, kontra å legge det ut på offentlig blogg hvor Nils (63) og Aud (54) fra Nordland eller Mandal kan skaffe samme informasjon om barnet ditt, men uten at du vet at de sitter på den, lagrer den, legger bildene av barnet ditt i en mappe på sin egen PC. Det er skummelt, men det er realiteten. Det skjer. Også i Norge.
Nå er jeg tøff med deg her. Men jeg tror du er såpass oppegående, selvkritisk og reflekterende at du takler det. Enten du er enig eller uenig med meg, og det er helt greit. Du har din fulle rett til å være uenig. Jeg tror du er bevisst nok til å se at jeg ikke angriper deg som person, som blogger og i hvert fall ikke som mor. Dette har ingenting med dine egenskaper som forelder å gjøre, så jeg håper du ikke tolker dette som et gufs fra et mammapoliti-troll som mener du ikke er en god mor. Jeg tror du tåler å få litt konstruktiv kritikk og ser at dette kun handler om hvilke valg du gjør som blogger. Ingenting annet.
Jeg synes det er like viktig at du får høre dette, som at du får den skryten jeg startet med. For jeg vil at du skal vite at jeg HEIER på deg. Sånn fra bunnen av magesekken – jeg heier på deg. Virkelig. Jeg er fan av bloggen din og ønsker å fortsette å følge deg så lenge du fortsatt holder på. Sånn som du har stått på for å prøve å gjøre dette til (en del av?) ditt levebrød, så fortjener du å få det til. Du fortjener å lykkes med bloggen din.
Gleder meg til fortsettelsen. Lykke til. 🙂