Vi har hatt tyver hos oss!

Herregud, så ekkelt! Da Christopher skulle på jobb i dag gikk han som vanlig ut mot carporten hvor sykkelen hans alltid står parkert og låst. Han spaserer bortover, forbi combicampen som opptar mye av plassen, rundt hjørnet og når han kommer bak den stirrer han rett i veggen. Ingen sykkel! Sykkelen er rett og slett forsvunnet.

Det tar ikke lang tid før han kommer inn igjen med et forskrekket uttrykk i ansiktet og forteller meg at sykkelen hans er stjålet. Sykkelen han på toppen av det hele nettopp har fått! Jeg spør om ikke han kan ha satt den igjen på jobb uten å huske det? Nei, det hadde han ikke. Sykkelen sto låst i carporten og er nå borte.

Christopher begynner straks på jobb, men vi kikker raskt rundt i andre deler av gårdsplassen bare for å se om han ikke kan ha satt den fra seg et annet sted. Nope! Sykkelen er faktisk helt borte. I tillegg begynner klokken å bli så mye at han er nødt til å ta bilen for å komme på jobb tidsnok. Christopher starter bilen og kjører avgårde. Jeg går inn igjen i huset hvor Dennis ligger og sover.

kjole HER  (på 50 %)

 Jeg stopper opp midt på stuegulvet og kjenner det går kalde ilinger nedover ryggen min. Det har vært fremmede mennesker hos oss. Fremmede mennesker har lysket rundt i gården vår på jakt etter noe verdifullt å ta med seg. Det må de ha gjort, for man ser ikke den sykkelen før man er helt inne i carporten!

Æsj! Dennis. Christopher. Jeg. Vi har mest sannsynlig sittet i stuen eller sovet på soverommet fullstendig uvitende om hva som hendte utenfor. Det er en skikkelig ekkel følelse!

Plutselig kommer Christopher brasende inn døren igjen! Jeg ser forvirret på han. “Jeg fant sykkelen min borti veien her. 500 meter lenger borte sto sykkelen inntil en lyktestolpe. Fremdeles med låsen på, og i akkurat sammen stand. Jeg pustet lettet ut! Herregud. Er det det som kalles hell i uhell?


Når jeg fortalte om hendelsen til mamma sa hun med en gang “kanskje det var de som ringte på for et par dager siden?” Det gikk et lys opp for meg! Selvfølgelig må det ha vært dem! Dennis lå og sov, Christopher var på jobb, det var kveld og jeg var alene hjemme. Plutselig ringer det uanmeldt på døren. Tre veldig tette ring etter hverandre. Hvem i alle dager kan det være, tenker jeg.

Jeg reiser meg fra sofaen, spaserer bort til gangen og er ved ytterdøren 8 sekunder etter at det ringte på. Åpner døren. Ingen der. Jeg går et skritt ut og kikker rundt meg. Helt tomt! Sikkert noen unger som leker “ring på spring” tenker jeg bare, selv om vi stort sett bor rundt eldre folk, og aldri har opplevd dette så lenge vi har bodd her.

Jeg går inn igjen og hører at Dennis er våken. Fader! Sender en irritert melding til mamma “Noen unger som leker ring på spring her, og de vekket Dennis!” Skrur av ringeklokken og tenker ikke noe mer over det før i dag.

Selvfølgelig må det ha vært dem. De har garantert ringt på, gjemt seg, og så sett om noen var hjemme eller om de kunne lete rundt etter flere ting akkurat som de ville! Så, om du opplever det samme og bare konkluderer med at det er noen barn som leker – gå heller ut å sjekk at du har alle eiendelene dine!

Kategorier Hverdag

Legg igjen en kommentar