Sammenbrudd i hagen

Jeg jobbet i hagen helt i min egen verden. Christopher og Dennis var inne og spiste lunsj mens jeg målte opp, saget og snekret sammen plantekassen. Ei humle svevde så fint forbi meg, fuglene sang og jeg kunne høre barna fra barnehagen rett bortenfor hyle, le og leke.

Jeg hørte lyden før jeg så det. Den dundrende, jevne lyden. Hørte ikke lengre lyden fra barna og fuglene. Kun denne. Jeg kikket opp og fikk øye på det knallgule helikopteret. Aner virkelig ikke hvorfor jeg reagerte så kraftig som jeg gjorde akkurat denne gang, for jeg har sett luftambulansen mange ganger etter at vi selv ble fraktet i det. Kanskje det var det at det kom så brått på, eller at det fløy så lavt. Eller kanskje at jeg sto alene? Eller at jeg var ute og dermed hørte lyden så mye bedre enn tidligere når jeg har sett det gjennom stue- eller bilvinduet.

Den lyden jeg hørte på i en liten halvtime mens panikken stormet inni meg for ett år siden. Med en knøttliten Dennis mot brystet mitt satt jeg der med hørselsvern som fikk den dundrende lyden til å høres ut som den kom innenfra. Som om det var hjertet mitt som bråket. Eller hjernen. Eller bare frykten.

Denne lyden og synet av det gule helikopteret som for over himmelen tok med med ett tilbake til da Dennis og jeg ble fraktet til Haukeland Sykehus i all hu og hast sent en søndagskveld. Han var så liten og skjør, og bare 6 uker gammel. Tenk hvor galt det kunne gått.

Tårene mine strømmet nedover kinnene mens jeg lot følelsene slippe innpå meg. Følelsene jeg stengte ute den gang. De jeg ikke kunne la gå innpå meg da fordi jeg måtte være sterk og Dennis trengte meg. Hadde jeg ikke stengt dem ute da jeg satt i det helikopteret er jeg sikker på jeg hadde kollapset. Men nå kom de. Og de kom skikkelig!

Så forferdelig lite skulle altså til for at jeg plutselig gikk fra å snekre lykkelig i min egen verden til å sitte på knærne i hagen mens tårene strømmet. Både i frykt og panikk – fordi det er de tankene jeg forbinder med luftambulansen nå. Tristhet med tanke på hvordan det kunne gått. Men også lettelse for at det faktisk gikk bra, og at Dennis nå er en frisk og blid gutt som ikke bærer noen preg av det som skjedde.

Nå sitter jeg inne og prøver å samle meg litt. Få ut disse følelsene slik at jeg kan gå ut å jobbe videre.

Fader, følelser er noe herk.

5 kommentarer om “Sammenbrudd i hagen

  1. Anonym: Nei, absolutt ikke. Dette var kun et engangstilfelle, og ikke noe jeg “sliter” med til vanlig. Bare vonde minner som plutselig dukket opp igjen da jeg så og hørte helikopteret <3

  2. Hva var det som skjedde med han? Selvfølgelig helt OK om det er privat, er ny leser så tenkte bare jeg skulle spørre 🙂

  3. Charlotte: Jeg har størrelse S, men bruker M til vanlig. Den er litt stor i størrelsen, så velg gjerne en størrelse mindre enn du normalt bruker hvis du vil ha den litt tight 🙂

Legg igjen en kommentar