Vi pakket ned alt vi trengte av mat, drikke, skift, bleier, solkrem, bæresele etc kvelden i forveien. Så da vi våknet i går morges var det bare til å spise frokost og leke masse med Dennis slik at han fikk beveget seg en god del. Klokken nærmet seg 10 og han skulle sove, så da pakket vi sakene med oss ut i bilen og kjørte avgårde.
Retning Jørpeland, like utenfor Stavanger, nærmere bestemt Preikestolen.
Vi kjørte i omtrent to timer før Dennis våknet. Da var han klar for lunsj, og siden det enda var en time til vi var fremme var det ikke annet å gjøre enn å svinge av motorveien og finne en liten rasteplass. Det fant vi riktignok ikke, men en god lomme før en sykkel- og gangsti fikk duge.
Her pakket vi ut og spiste lunsjen vår. Dennis hadde forresten med seg skive altså, men han snikspiste også på maten min når han var ferdig – som var fårepølse og ost! Christopher syntes dette var superpinlig ettersom det kjørte bilder forbi nesten hele tiden + at det var noen syklister og turgåere som passerte oss med store smil.
Han satt vel i et par minutt før han heller gikk inn i bilen med sotede ruter og satte seg i stedet, haha! Uansett, vi kjørte videre og kom omsider frem til parkeringsplassen hvor vi satte fra oss bilen, tok en banan og annet småsnacks for å fylle energilagrene før turen opp.
Bildet her er tatt etter at vi har gått i omtrent 10-12 minutter. Dere ser parkeringen midt i bilde, og der står altså bilen vår. Den første bakken opp fra parkeringen og til hit hvor vi har tatt bilde er helt sinnsyk. Det er den villeste starten og melkesyren slår inn for fullt etter bare noen få minutter. Dere kan jo kanskje tenke dere hvor bratt det var bare ut i fra bildet her.
Uansett, det var veldig, veldig gøy også! Vi gikk videre – jeg med Dennis på ryggen, og Christopher med sekken på ryggen. Utrolig hyggelig at vi fikk så mye oppmerksomhet og så mange beundrende blikk der vi gikk. Flere ganger var det folk som stoppet opp, kikket på oss og sa «wow», «amazing» og «synes det er hardt å dra bare min egen kropp opp her jeg…» i det vi gikk forbi.
Liten drikkepause for både mamma, pappa og mini. Dennis syntes vannet smakte mye bedre fra min drikkeflaske enn koppen sin, så egentlig kunne vi spart oss for de hundre grammene den koppen veier… haha!
Vi gikk i et ganske hardt tempo egentlig, men med 4-5 korte pauser. Det likte vi best ettersom vi da kunne være effektive, men likevel få igjen pusten uten å miste motet i pausene. En bleie ble forresten også skiftet i ene pausen, midt i naturen!
Jeg må innrømme at det var mye hardere enn jeg hadde trodd! Da vi gikk denne turen for to år siden skal jeg ikke legge skjul på at jeg var i bedre form + at jeg ikke hadde 12 kilo på ryggen. Min egen kroppsvekt var også noen få kilo lettere. Men med godt humør, stå på vilje og en sprudlende energiklump på ryggen klarte vi på et vis å komme oss oppover.
På stoppene tok vi alltid Dennis ut av bæreselen slik at han kunne strekke litt på bena og få en ny runde med solkrem. Det gikk også kjempe fint å ha han med opp dit! Han smilte og var glad hele tiden, forutenom helt på slutten, men det kommer jeg tilbake til.
Dennis sjarmerte også slitne turgåere i begge retninger, og fikk mye oppmerksomhet der han satt og pratet for seg selv, dinglet med bena og småspiste på litt kjeks inni mellom.
Etter nøyaktig 2 timer og 10 minutter kom vi endelig til toppen! Utsikten var akkurat like magisk som jeg husket den, og de majestetiske fjellene var fremdeles like høye og bratte.
Det var likevel én ting som var veldig annerledes i forhold til forrige gang, og det var vinden. For selv om det var varmere denne gang, og solen skinte like fint fra blå himmel, var det storm på toppen. Veldig rart, for vi hadde nesten ikke merket et eneste vindpust på hele veien opp, men i det samme vi rundt den siste svingen slo stormen i mot oss som en kraftfull vegg!
Vi bøyde oss ned for å lettere klare å gå, og siktet oss mot ei grop i fjellet. Der satte vi oss for å finne frem kamera og legge en ny plan. Den gamle var nemlig å ta bilder for så å spise et godt måltid der oppe. Men Dennis likte absolutt ikke vinden, og det gjorde forsåvidt ikke vi heller, så den planen ble brått forandret.
Jeg er sikker på at hvis han hadde stått alene hadde han blitt tatt av vinden, for den var så sinnsykt kraftig! Jeg tviholdt rundt den lille gutten de få minuttene vi var der oppe i frykt for at han skulle blåse over kanten..!
Det endte med at vi bare knipset fire bilder, i rekordfart. To av meg og to av Christopher, før han tok Dennis og løp ned noen hundre meter igjen. Jeg ble igjen på toppen for å ta noen bilder av utsikten og filme litt før jeg tok både ryggsekk og bæresele med meg ned for å lete etter de andre to.
Jeg fant dem bakom den siste svingen, hvor det enda var helt vindstille. Der satte vi oss og spiste en god del, drakk masse vann, smurte med solkrem igjen og ikke minst tok i mot masse beundring og oppmerksom fra menneskene som gikk forbi oss da de fikk øye på Dennis.
Etter et kvarters pause stroppet vi minstemann på ryggen min igjen og satte kursen nedover. Klokken var nå blitt så mye som 17.30, og vi prøvde derfor å gå så effektivt som mulig for å komme oss ned før det var leggetid for Dennis. Vel, etter omtrent 20 minutter sluknet han. På ryggen min med ansiktet mot nakken min. Tydelig veldig utmattet etter en lang dag med mye frisk luft, og ikke minst en høydeforskjell på 604 meter.
Denne nydelige solnedgangen var vi så heldige å nyte synet av på veien ned. Helt til det perfekte været ble byttet ut med lyn og torden som plutselig herjet over oss. Dennis bråvåknet av det ene tordenbraket, og begynte å gråte der han hang bak på ryggen, stakkar. Vi tok han ned og utav selen så fort vi klarte, og byttet på å bære han helt inntil oss den siste kilometeren ned samtidig som lynet lyste opp rundt oss og tordenet bråket i ett sett nesten helt uten pause.
Vel nede på parkeringen (bare 1 time og 20 minutter etter at vi sto på toppen!!!) begynte det akkurat å regne. Vi skyntet oss å stelle Dennis klar for natten, gi grøt og deretter legge han i bilstolen før vi kjørte hjem igjen. Lille helten sov hele veien og våknet heller ikke da jeg bar han fra bilen og inn i sengen sin tre timer senere.
Derfor kan jeg helt klart si at det ble en veldig vellykket tur, til tross for uventet storm på toppen!
Ny bil?:)