Dagen før dagen. Forventningen bygger seg opp og klærne henger klar. De siste pavlova kakene skal bakes og flaggene rotes frem fra boden. Stresset hører med og alt er akkurat som det skal være. Helt til stresset plutselig går over til frustrasjon!
Vi har akkurat pakket ned halve huset, og skal kjøre avgårde til mamma hvor vi skal sove over i natt. På siste tur fra huset til bilen bærer jeg så forsiktig to nystrøkne bunadsskjorter – min og Dennis sin. Lister meg nesten mot bilen i frykt for å rukke dem til. Jeg kommer frem til bilen, legger fra meg en bag jeg hadde i venstre og snur hodet mot høyre armen hvor jeg holder klesbøylene.
Da ser jeg det! Jeg sperrer opp øynene og kjenner at hjertet hopper over et dunk. «NEEEI!» roper jeg ut. Christopher hopper rundt og ser det samme som meg – den åpna boksen med bcaa jeg holder i hånden. Jeg hadde glemt den helt ut, og for å bære skjortene så fint som mulig hadde jeg vridd på armen. Boksen lå sidelengs, og alt innholdet var helt over de nystrøkne bunadsskjortene.
Er det virkelig mulig? Så typisk min (u)flaks! Som om vi ikke hadde nok å gjøre i dag. Nå er begge skjortene akkurat vasket igjen, og henger til tørk as we speak. Forhåpentligvis tørker de i løpet av kvelden, og så er det bare den hersens strykingen som gjenstår.
Nå skal jeg straks gjøre meg klar for pizzakveld med et vennepar. Håper dere alle får en nydelig 17.mai i morgen!