For et par måneder siden skrev jeg et innlegg om at jeg var for langtidsamming og at barnet selv skal få velge når ammeperioden er over. Bare en måned senere var ammeeventyret over for vår del. Litt trist og litt godt. Nå kan jeg spise det jeg vil, drikke all koffein jeg orker og ta kosttilskudd. Jeg kan ta meg en fest uten å måtte planlegge pumping av morsmelk i forveien. Jeg kan gå med så stramme topper og kjoler jeg ønsker uten å måtte tenke på hvordan jeg skal få frem puppen for å amme.
Men samtidig er det litt trist at jeg ikke lenger får ha den rolige kosestunden om kvelden. Det lille øyeblikket det bare er meg og Dennis i denne verdenen. Det øyeblikket hans glitrende øyne treffer mine mens han forsyner seg med deilig, næringsrik morsmelk. Vi ble på en måte ett i den deilige ammestunden. Jeg savner kosen, tryggheten og roen ammingen gav oss, og ikke minst det tette båndet bare Dennis og jeg hadde mens han lå så tett inntil meg.
Beslutningen om å avslutte ammingen ble likevel tatt fire dager før ettårsdagen hans. De to siste månedene hadde han mistet interessen. Han gråt og strittet i mot hver gang jeg la han til, og selv om han roet seg med engang han fikk morsmelken i munnen var det noe i meg som ikke klarte å tvinge han. Jeg kjente han roet ned med engang han drakk, og slik kunne vi gjerne sitte til han sovnet, men jeg måtte likevel tvinge han til å ta brystet hver eneste gang.
Og da forsvinner liksom litt av kosen.
Ammestunden gikk også fra å være flere ganger daglig til å bli kun om kvelden, før denne ene ammestunden om kvelden ble kortere og kortere for hver dag. Jeg merket på Dennis at han ikke ville mer, og da klarte jeg ikke lenger å tvinge han til å fortsette. Dessuten sier også landets helsemyndigheter at et barn på 1 år kan drikke kumelk – så da ble det bare slik.
Vi avsluttet.
Jeg prøvde med jevne mellomrom å se om han ville ta brystet, uten å tvinge han inntil meg, men han bare snudde hodet bort, og siden det har vi egentlig bare funnet ut at ammeeventyret er over for denne gang. Jeg er stolt over meg selv for at vi klarte å fullamme til 6 måneder og delamme til 1 år, uten bruk av mme. Og ikke minst er jeg stolt over at det var Dennis som fikk bestemme når vi var ferdige!
Da er det liksom litt lettere. Men jeg skal likevel innrømme at jeg gleder meg til å starte neste ammeperiode med lillebror eller -søster en gang i fremtiden. Den kosen, tryggheten og nærheten er det ingenting som kan erstatte.
Like greit, så slipper stakkar gutten få i seg alle avfallstoffene dine!!! Melken din smakte nok drit, og garantert derfor han ikke ville ha den lengre!
Anonym: Oi, du virker som en hyggelig person.. 🙂