Jeg kikket bort på bordet hvor telefonen min lå med opplyst skjerm. Varsel fra messenger. Jeg åpnet meldingen fra mamma som lurte på om Dennis og jeg ville være med å gå tur. Til svar sendte jeg at Dennis akkurat har sovnet for andre lur, men hvis hun orket å vente ville jeg gjerne være med om en times tid. Det ville hun heldigvis!
Nøyaktig en time senere svingte bilen inn i gårdsplassen vår. Mamma og lillesøster kom ut og hjalp meg med å kle Dennis mens jeg pakket med niste til han. Fem minutter senere forlot vi huset med strålende humør. Jeg låste huset og mamma låste bilen sin, og så gikk vi. Påskemoduset må ha inntatt oss alle, for vi klarte faktisk å glemme Milo som satt igjen i bilen…
Det gikk ikke lange tiden før bilder av Dennis ble bombadert fra snapchaten til en stolt tante og mormor. En stolt mamma sto ved siden av og nøt øyeblikket før jeg selv også knipset noen bilder av min lille stolthet. Han var jo så flott der han satt med dressen og Kivat luen sin (kjøpt her).
Vi ruslet videre. Opp mot turområdet like i nærheten av oss. Jeg pakket opp nistepakken til Dennis og han fikk spise mens vi gikk. Og gikk, og gikk. Vi hadde kommet et godt stykke på vei da vi nærmet oss undergangen. En liten gutt kom løpende mot undergangen i motsatt retning sammen med foreldrene sine. Mamma smiler stolt og gjør seg klar til å stoppe. For hun vet hva som skjer når hun møter små barn på tur. «Kan jeg få klappe hunden din?» Så kikker hun forskrekket ned i hånden sin i det hun blir oppmerksom på at hun kun holder i barnevognen.
«Nei!», roper hun plutselig. Jeg får nesten panikk og lurer på hva i alle dager som er galt. «Vi glemte Milo i bilen!» Alle tre kikket sjokkert på hverandre mens Dennis koser seg med maten i vognen og aner fred og ingen fare. Det gikk ikke mer enn et par sekunder før vi la på sprang i retning huset vårt!
Tenk at vi glemte han i bilen! Huff, er det virkelig mulig? Slitne og svette ankom vi huset mitt noen øyeblikk senere, og mamma tok snarveien opp skråningen for å hente den lille tassen. I mens ventet Dennis, lillesøster og jeg nede på gangstien. Dennis var nå kommet til desserten og nøt derfor en banan og noen paprikabiter.
Etter en liten stund kommer mamma ned skråningen igjen, men denne gang har hun med seg den lille hvite på armen. Vi tar han godt i mot og unnskylder oss før vi går en liten tur til. MED MILO..!
Unnskyld for at vi glemte deg, lille venn ♥︎