Nå når klokken slår
22:47
er det nøyaktig ett år siden Dennis kom til verden.
Dette klokkeslettet kommer nok alltid til å være litt ekstra emosjonelt for meg. Spesielt på denne dagen. Det får meg automatisk til å tenke tilbake til 19.mars 2017. Da jeg lå på fødestuen og akkurat hadde vært igjennom en fødsel for første gang. Jeg var bokstavligtalt en nybakt mamma der jeg lå i fødesengen, sliten og svett. Tårene rant mens jeg kikket på det lille mirakelet som nettopp hadde kommet ut av kroppen min.
Tårene renner nå også. Det er sterkt å tenke tilbake på. Det absolutt største, vondeste og vakreste jeg har vært igjennom. For et år siden lå jeg å kjente på en stolthet uten like. En stolthet over å ha klar å fått et barn til verden. Mitt barn. Den samme stoltheten kjenner jeg på nå, men nå har den endret seg til å handle om stoltheten over å se hvilken perfekt liten gutt Dennis allerede har blitt. Stoltheten over å få være mamman til noe så flott.
Nå er jeg mamma til en helt fersk ettåring. En ettåring som sover så fint i sengen inne på sitt eget rom og ikke har en eneste anelse om hva han nettopp hadde gjennomgått for ett år siden på denne tiden.
22:47