Jeg må innrømme jeg hadde litt blandede følelser for at du måtte feire bursdagen din på morsdagen i år. Du fortjener å ha dagen din helt for deg selv, men samtidig vet jeg at vi alle likevel var flinke til å gjøre stas på deg. Du ble også feiret litt ekstra på fredagen. Når det er sagt var det veldig gøy at både du, mamma og jeg skulle feires på samme dag. Spesielt med tanke på bursdagsgaven fra meg til deg, og morsdagsgaven fra meg til mamma.
Jeg tok dere med på kino. I stor tro etter å ha lest både anmeldelser og terningkast på 5’ere og 6’ere. Da vi satte oss ned i kinosalen ble vi positivt overrasket over kinostolene man kunne legge ned ryggen på, puffene til føttene på fremste rad og forventningene steg derfor ytterligere.
Da filmen startet fulgte jeg spent med. Det tror jeg dere to gjorde også. Litt anspent i ryggen, vidåpne øyne og hendene på hver av armlenene. Dere kjenner sikkert igjen stillingen..? Vel, i takt med minuttene sank jeg mer og mer sammen, øynene ble smalere og jeg begynte å spenne øyenbrynene. «Hva i alle dager var det vi så på?».
Filmen var så langt i fra mine forventninger som det er mulig å komme tror jeg. På forhånd forventet jeg en vakker, rolig, rørende og sterk film. Men det vi så på var en film som gjorde meg mest sint. Sint på grunn av hvordan moren tok seg av datteren sin. Eller, ikke tok seg av datteren blir vel mer rett å si.
Det er fullt mulig at jeg bare ikke forstår eller interesserer meg for den type filmer, men jeg må ærlig innrømme at jeg ble litt skuffet. Eller forvirret! Hvor ble det av den filmen med skyhøye terningkast? Filmen i seg selv var grei nok, men akkurat i det det begynte å bli spennende (etter 1,5 time uten verken opp- eller nedturer) var den ferdig. Jeg ble så paff at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg i det lyset ble slått på og jeg så på rulleteksten.
Jeg kikket rundt meg. Var det en spøk? En feil? Var den ferdig nå? Virkelig!? Da jeg kikket bort på dere to klarte jeg ikke å la være å bryte ut i full latter. Hva i alle dager var det vi hadde sett på de siste to timene!?
Veien bort til bilen ble den morsomste noensinne og vi lo så vi nesten tisset på oss. Filmen, spesielt slutten var bare latterlig dårlig. The Florida Project får derfor terningkast 2 av meg (hovedpersonen er eneste grunnen til at den ikke får 1), også har jeg lovet meg selv å gi gavekort på kino til deg og mamma til neste år, så får dere velge film selv! 😉
Opplevelsen kan likevel ingen ta fra oss, for vi er eksperter på å lage positiv stemning uansett hvilket utgangspunkt vi har.