En av mine verste opplevelser noensinne!

I dag hadde jeg den verste opplevelsen noensinne. I utgangspunktet synes jeg det er veldig skummelt å gå tur med vognen når det er glatt ute, spesielt i bakker, så prøver å unngå det så godt jeg kan. Men i dag var det bare snø – masse snø! Så da tenkte jeg at det ville gå fint. Vel, der tok jeg fryktelig feil. Jeg opplevde det som må være enhver mammas største mareritt – å falle på isen så vogna tipper med babyen oppi.

Det hele startet med at jeg ville ta noen fine bilder av Dennis i snøen – men minnekortet mitt lå hos besteforeldrene mine – så vi gikk derfor bort dit for å hente det først. Det gikk helt fint, og det var ikke antydning til glatt noen steder. Bare masse snø. Jeg kom frem og tok bildene der borte. Da vi skulle gå hjem igjen var Dennis stuptrøtt. Jeg la han derfor til å sove før jeg spaserte avgårde. Etter omtrent 20 minutter kommer jeg til den mest trafikkerte veien på turen. Jeg ser såvidt huset mitt på andre siden.

Midt i rusjen står jeg på fortauet og venter til bilene har stoppet. Ettersom det er så mange biler på veien vil jeg ikke være til bry, så jeg bestemmer meg for å skynte meg over. Gå litt ekstra fort, rett og slett. Men det jeg ikke tenkte på var at alle bilene som hadde kjørt forbi hadde presset snøen ned i tillegg til at det må ha smeltet litt før det frøs til igjen. For veien var speilblank!

I det jeg tok første skritt på veien, og skulle gi litt ekstra på sklei foten min rett bakover og vognen som jeg holdt i tippet og seilte frem en liten meter! Altså ikke sidelengs, men den falt med håndtaket mot meg. Jeg forventet selvsagt at lille Dennis skulle fyke ut av vogna. Livredd røsket jeg den opp fra bakken igjen for å sjekke oppi. Der ligger han heldigvis akkurat som jeg la han fra meg, men i fallet må han ha stukket skikkelig til, for han ligger stiv som en pinne med vidåpne øyne. Bare et lite sekund senere kommer den fryktelig såre gråten hans. Han hørtes livredd ut stakkar!

Helt sjelven og med panikk for at Dennis kan ha fått vondt i fallet ser jeg rundt meg. Stellevesken som jeg hadde åpnet noen minutter tidligere for å ta ut kamera hadde spredd alt innholdet rundt meg. Så med tårer i øynene begynner jeg å plukke opp tingene som ligger rundt; tutteflaske, kamera, kortleser, et par smoothieposer… Alt dette mens Dennis gråter alene i vognen.

Mens jeg holder på å plukke opp tingene mine kjenner jeg plutselig en vond smerte fra kneet bre seg utover. Dennis gråt med meg. Jeg hadde vondt, var bekymret og følte meg sååå alene. Tenk – alle de bilene som sto i kø på begge sider og ingen kom ut for å hjelpe meg eller høre om det gikk bra både med meg og den lille babyen i vognen som lå og skrek.

Alle bare glodde rart på meg. Jeg har aldri følt meg så hjelpesløs i hele mitt liv, og når jeg endelig hadde fått samlet sammen alt og kommet meg over til andre siden av veien løftet jeg Dennis opp av vognen. Han roet seg ganske raskt, men ville ikke ligge alene lenger. Så jeg bar han de siste hundre meterne hjem mens tårene våre trillet.

Tenk at ingen kom ut av bilen for å hjelpe oss. Kanskje det bare er jeg som er for godtroende som tenker at det en selvfølge å hjelpe noen i en slik situasjon?