Snøen ligger fremdeles like fint som kvelden i forveien – til min store lettelse. Babyakebrettet er allerede kjøpt inn og vi er kjempe klare for å ta Dennis med oss i akebakken for aller første gang. Vi kler godt på oss alle tre før vi fester snoren rundt livet til minstemann. Nå sitter han godt fast på akebrettet og er nok veldig nysgjerrig på hva som foregår.
Den ene er mer gira enn den andre av Christopher og meg mens vi drar Dennis bortover veien. Denne dagen har vi ventet lenge på, og det er en stor milepæl vi nå har i vente. Tenk det, den lille gutten er allerede blitt stor nok til å ake i akebakken.
Solen glinser i snøen og vi hører den deilig knaselyden under skoene våre for hvert skritt vi tar. En helt fantastisk fin dag! Dennis kikker rundt seg, smiler og har det egentlig veldig fint på akebrettet sitt. Kanskje vi skal begynne å bruke det når vi går tur i stedet for vogn. Det hadde nok vært stas.
Når vi begynner å nærme oss akebakken smiler Christopher og jeg mot hverandre. Det er nemlig helt stille. Vi pratet litt om det før vi gikk, at det kanskje er litt skummelt å ake sammen med masse unger som renner som galninger rundt, ved siden av og i hverandre. Derfor puster vi lettet ut når det ikke er en eneste lyd å høre. Da vet vi med sikkerhet at de større barna er på skolen, og vi har hele bakken for oss selv!
Med det samme vi kommer frem begynner Christopher å løpe opp monsterbakken, med Dennis på slep. Jeg blir så paff at jeg bare blir stående helt stum uten å si et pip. Vet ikke helt sikkert om han tuller eller ei, der han forsvinner lenger og lenger opp i bakken. På toppen klarer han ikke engang å løpe for det er så bratt. Det er da jeg kommer til meg selv igjen!
«Christopher! Ka e det du holde på med!? Dennis kan ikke renne ner den bratte og lange bakken!»
«Jo, det går fint! Eg ska jo passa på!» Roper han tilbake.
Og før jeg vet ordet av det er de på vei ned bakken. Heldigvis hadde Christopher vét nok til å sette seg bak Dennis, på rumpa, slik at han bremset farten hele veien ned. Likevel gikk det ganske fort, og selv om jeg så et lite smil i ansiktet til Dennis satte mamman foten ned. Dette her er ikke greit, sa jeg, før jeg gav Dennis tidenes klem! Skikkelig hønemor… men kanskje med god grunn? 😉 Tror nok Christopher gleder seg til Dennis blir enda eldre!
Resten av tiden akte vi derfor i den lille bakken rett ovenfor. Noe jeg var MYE mer komfortabel med. Dennis så ut til å kose seg han også! Gliste fra øre til øre og ropte mens han rant ned bakken sammen med pappa. Han fikk også renne litt alene mens pappan passet på tauen, og det var veldig gøy.
Etter omtrent en halvtime ute i snøen begynte vi å se på Dennis at det var på tide å gå inn i varmen. Snuen hans rant, nesen var rød og han begynte å henge litt mer til sidene istedenfor å sitte så oppreist som han gjorde i starten.
Alt i alt var det en helt fantastisk fin dag som jeg gleder meg til å gjenta, og det var veldig gøy å se hvor mye Dennis koste seg – til tross for at han akte i monsterbakken på alle første aketur!