Hvil i fred, min lille engel! ♥︎

Jeg lurer på hvor du er nå. Lurer på om du har det bra. Jeg tror jo det. Håper det. Folk kan mene så mangt. Noen sier du ikke var et liv og at det ikke er noe å sørge over. Men du var jo det. Det vet jeg. Du levde inni meg. Hjertet ditt banket akkurat som mitt. Selvsagt var du et liv.

Jeg har tenkt mye på deg i det siste. Tenkt på hvem du var, hvordan du ville sett ut og ikke minst hvilken storesøster eller storebror du ville vært for lille Dennis. Tenk at det egentlig ville vært akkurat ett år i mellom dere. Hadde du ikke sluppet taket da du lå inni magen min så hadde pappa og jeg nå hatt to barn. Deg og lillebror Dennis.

For noen dager siden nevnte noen noe jeg syntes var veldig fint. Men samtidig litt trist. Hun sa “Tenk om den første babyen var ei jente. At det er derfor Dennis sier dadda hele tiden.” Ja, det kan jo være, svarte jeg. Så snakket vi ikke så mye mer om det. Jeg har likevel tenkt en del på akkurat dét i ettertid.

Lekt litt med tanken på at Dennis og “dadda” prater med hverandre. Forstår hverandre. Eller kanskje han bare vet at hun (hvis det nå var ei jente) egentlig skulle vært her. Sammen med oss.

Eller om du nå ikke var ei jente, kanskje det var derfor navnet Lucas plutselig føltes så feil da vi fant ut at Dennis var en gutt. Kanskje det var nettopp du som var Lucas..?

Det er ikke godt å vite, og samme hvor mye jeg grubler og tenker kommer jeg aldri til å få svaret. Du skal likevel vite at du er sårt savnet og vi skulle ønske du var her med oss.

♥︎ Hvil i fred, min lille engel. Jeg glemmer deg aldri ♥︎

2 kommentarer om “Hvil i fred, min lille engel! ♥︎

  1. Man bekrefter jo at døden inntreffer når hjerte slutter å slå, så for meg er det like naturlig å bekrefte livet når hjerte begynner å slå! <3 det viktigste er å huske på at det ikke var noe du kunne gjort annerledes! Den lilles kropp var ikke forenelig med livet uten for magen, noe verken du eller en lege kunne styrt! Heldig er dere i alle fall som har fått en frisk, god og nydelig sønn <3

  2. Ååh, nei dette ble for mye for en nattevak småbarnsmamma å lese. Tårene triller og jeg får så utrolig vondt i hjertet mitt. Skulle ønske jeg kunne gi deg en god klem <3

    Du har overlevd det verste jeg kan tenke meg og det sier så mye om hvor sterk du er. La ingen noensinne fortelle deg noe annet. <3

    Sender deg en kjempestor klem <3

Legg igjen en kommentar

Inline
Inline