Etter flere år med kjemping mot kreften vant dessverre denne stygge sykdommen til slutt. I dag tok du ditt siste åndedrag etter mange lange måneder og uker med mye smerter, lite næring og inn og ut av sykehuset. Det har vært perioder vi trodde du hadde vunnet, at kreften endelig hadde tapt, men plutselig kom den tilbake fortere enn noen kunne forutse. Den spredde seg fra det ene organet ditt til det andre, og helt mot slutten nådde den til og med hodet ditt, farfar.
Det er ingen som fortjener å få kreft, men du var en av dem som fortjente det aller, aller minst. Du var alltid så snill og god! Heldigvis fikk du treffe oldebarnet ditt før du sovnet. Ditt aller første oldebarn som du var så ufattelig stolt over. Du strålte og lyste opp hver eneste gang Dennis var i samme rom som deg – og du tok ikke øynene fra han før vi gikk igjen.
På dåpsdagen til Dennis kom vi på besøk til deg på sykehuset, og da ble du så rørt at du begynte å grine. Du syntes han var så fin! Det er godt å tenke på at du fikk oppleve disse gledene oppi alt det vonde og triste. Jeg håper Dennis klarte å gjøre den siste tiden din litt bedre enn den egentlig var.
Jeg er også veldig glad for at Dennis og jeg fikk muligheten til å komme på besøk til deg på sykehjemmet i dag, sammen med mange andre som er veldig glad i deg. Jeg vet ikke om du fikk med deg at vi var der, men det håper jeg. Jeg håper også at du har det godt nå, og at du er på et bedre sted.
♥︎ Hvil i fred, kjære farfar ♥︎