Ambulansehelikopter til Haukeland

Dennis sine smerte ble ikke bedre, og i formiddag bestemte vi oss derfor for å kjøre tilbake til sykehuset. Det ble ikke gjort noe særlig flere undersøkelser, de konkluderte bare med at han hadde forstoppelse, og planla å sette klyster på lille mirakelgutten vår. Heldigvis ombestemte legen seg og bestilte ny ultralyd for å dobbeltsjekke at det ikke kunne være tarminvaginasjon. Ultralyden dagen før hadde jo vist at alt var bra med tarmene hans, men da hadde han også vært rolig.

Da ultralyden ble tatt i dag hadde han klare smerter, og de fant også ut at han hadde tarminvaginasjon – det betyr at tynntarmen krøller seg inn i tykktarmen og kommer i klem. Dette gjør veldig vondt for Dennis, og det er også derfor han gråter ustoppelig i perioder. For denne tarmen sklir inn og ut, og når den er ute (slik den skal være) har han det helt fint. Men uansett – da de fant ut at han hadde tarminvaginasjon skjedde plutselig alt veldig fort!

De ringte og bestilte helikopter med det samme! Vi pakket tingene våre, klistret to tykke gule “puter” på hvert av ørene til Dennis – dette er da hørselsvern for babyer. Mens vi ventet på at helikopteret skulle komme satte de en veneflon i den lille hånden til gullgutten min! En stor, tykk sprøyte i den bittelille hånden. Da det var gjort fikk vi vite at helikopteret ankom om 10 minutter.

5-6 leger fra barneavdelingen fulgte oss bortover, og ingen av de hadde sendt en så liten baby avgårde med ambulansehelikopter før! Da vi kom opp på taket fikk vi vite at Christopher dessverre ikke fikk være med. Det var kun ett ledig sete i helikopteret, og der skulle jeg sitte med Dennis på fanget mitt. Ambulanselegen kom inn og hentet oss og så gikk vi ut på taket og inn i helikopteret.

Vi hadde ikke før satt oss inn, og så lettet vi! Det var første gang jeg fløy i helikopter – Dennis også! Bare 8 uker gammel. Helikopterturen gikk bra, han hadde heldigvis ikke vondt akkurat da, og 30 minutter senere landet vi i Bergen. Etter at vi landet fulgte helikoptermannen oss bort til en ambulanse som allerede sto og ventet. Vi hoppet inn i den, og så ble vi fraktet til akuttmottaket på Haukeland. Der ble vi tatt i mot av en barnekirurg som undersøkte Dennis en god stund. Dennis begynte å hylgrine i det vi gikk ut av helikopteret, og stanset ikke før lenge etter at vi var kommet på sykehuset.

Tanten til mamma som bor i Bergen og faktisk jobber på barneavdelingen på Haukeland kom og besøkte oss. Det var veldig godt å se et kjent ansikt i en så usikker og skummel situasjon. Legene fant mat og drikke til meg, og ba meg om å sette meg ned for å spise slik at jeg ikke gikk i bakken. For jeg var tydeligvis veldig blek. Etter at kirurgen hadde undersøkt han skulle han til ultralyd igjen. På dette tidspunktet var det SYV TIMER siden han hadde spist sist, men jeg fikk ikke lov til å amme han tilfelle det plutselig skulle bli operasjon.

Derfor kan dere jo tenke dere hvor vanskelig det var å holde han rolig. Han vridde på hele kroppen og skrek av full hans. De fant derfor frem sukkervann, og han fikk det underveis i undersøkelsen. De fant ingen invaginasjon på han nå – og så lenge tarmen er der den skal kan de ikke gjøre noe for å få han frisk. Konklusjonen ble da at vi ble innlagt på barnekirurgisk avdeling til observasjon over natten og så avgjør legene som kommer i morgen tidlig hva de skal gjøre for at Dennis skal bli bra igjen.

Han har hatt noen smerteanfall allerede etter at vi kom, og da gir vi han litt sukkervann for å prøve og roe han litt, og deretter masse kjærlighet! Absolutt ikke noe godt å se lille gullet mitt slik som dette – så jeg håper virkelig han får den hjelpen han trenger i morgen og at vi får vår smilende og blide Dennis tilbake.

Ellers har Christopher akkurat kommet til oss! Han ble kjørt opp av mormoren min – så utrolig snilt gjort! Tusen hjertelig takk! Nå skal vi prøve å få oss litt søvn. Ønsk gjerne vår lille skatt god bedring!

Legg igjen en kommentar

Inline
Inline