Å være foreldre er uten tvil det aller beste som har hendt Christopher og meg, men det har likevel ikke vært helt som vi så for oss. Det er i hvertfall flere ting jeg absolutt ikke var forberedt på med foreldrerollen! I dag tenkte jeg at jeg kunne dele noen av punktene med dere slik at andre som kanskje heller ikke er klar over dette blir litt mer forberedt enn vi var, haha.
– 3 ting med foreldrerollen vi ikke var forberedt på –
Tissing og bæsjing på stellebordet
Altså, jeg vet ikke hva det er med Dennis, men det er et eller annet i kroppen hans som gir han signaler om å tisse og/eller bæsje med det samme bleien er av. Nå snakker jeg ikke om at vi tar av han bleien og lar en ligge naken i en liten evighet, for da hadde jeg absolutt forstått at det kunne skjedd et uhell eller to. Nei, nå mener jeg de fire sekundene fra vi tar bleien av han og til vi får på ei ren, ny bleie. På de fire sekundene klarer han nemlig alltid å enten tisse eller bæsje. Jeg tuller ikke engang!
Dette skjer flere ganger hver eneste dag. Og dere kan jo bare tenke dere hvor ofte vi må skifte håndkle på stellebordet. Bare for at dere skal forstå hvor lite forberedt vi var på dette punktet; vi hadde kun kjøpt inn ett håndkle til stellebordet før han ble født, og trodde det var nok. Haha!
Såre brystvorter den første uken
Jeg hadde hørt om de som fikk store kjøttsår på brystene og begynte å blø hver gang de ammet. Men jeg trodde dette med såre brystvorter kun gjaldt dersom barnet har feil sugetak. Lite visste jeg om at brystvorter må herdes før det blir behagelig å amme. For meg tok dette ei uke, så hele den første uken gråt jeg hver gang lille tok tak i brystet, og noen ganger var jeg nødt til å hekte han av bare for å få en liten pause. Jeg prøvde både lufttørking, smøre med morsmelk, flere forskjellige salver, pumpe og gi på flaske for avlastning osv. Men fant til slutt ut at det eneste som hjelper er å ta tiden til hjelp. Så sant baby har rett sugeteknikk vil det bli bedre etter noen dager!
Morskjærligheten
Jeg elsket Dennis fra det sekundet jeg fant ut at jeg var gravid, men den kjærligheten jeg følte til han gjennom svangerskapet var ingenting i forhold til den kjærligheten jeg følte til han i det sekundet han kom ut av meg, og jeg så han for første gang! DEN kjærligheten kan ikke sammenlignes med noe annet, men jeg visste likevel med engang at det var morskjærligheten. Grunnen til at jeg ikke var forberedt på dét var fordi jeg ikke visste det gikk an å elske noen så høyt.
Var det noe du ikke var forberedt på da du ble mor (eller far) for første gang?