Deler jeg for mye av sønnen min på internett?

Helt siden jeg ble mamma for litt over en måned siden har det haglet inn sinte kommentarer som omhandler hva jeg deler her på bloggen. Tidligere var det sjeldent disse kommentarene kom, men etter at Dennis ble født kommer de flere ganger i uka. Kommentarer som er fulle av aggresjon, og som i hovedsak går ut på hvordan jeg i alle dager kan dele så mye av livet til Dennis på bloggen, hvor dårlig mor jeg er som legger ut om livet hans og absolutt ikke skjermer han for noenting.

Det er klart jeg blir lei meg av slike kommentarer. Hvilken mamma ville ikke blitt det? Spesielt om man nettopp har fått sitt første barn og er usikker på alt som omhandler dette store ansvaret. Jeg må innrømme at jeg gruet meg til akkurat dette mens jeg gikk gravid også, for jeg regnet med at jeg kom til å få litt kritikk for å blant annet vise bilder av han på bloggen, men at det ville bli så ille hadde jeg aldri trodd! Dere har jo alltid vært så snille med meg. Heldigvis er de fleste av dere det fremdeles, men enkelte raser virkelig fra seg i kommentarfeltet. De verste kommentarene lar jeg til og med være å godkjenne, rett og slett fordi det bare skaper negativitet.

Men poenget er at ettersom jeg gruet meg en del til denne biten av mammarollen, det å velge hva som er rett og galt å dele, har jeg naturligvis tenkt godt igjennom hvor mine grenser går. Jeg har pratet med Christopher om det, og vi har funnet en løsning som vi trives veldig godt med. I hovedsak går den ut på at vi aldri skal dele bilder av Dennis hvor han er helt naken eller bilder der kjønnsorganet hans vises. Vi skal heller ikke dele bilder eller gjenfortelle hendelser som vi tror han ville vært flau over når han blir eldre og forstår mer.

På den måten har vi allerede luket vekk en god del, og vi skjermer han ganske mye ved å kun dele det morsomme, kjekke og fine! Jeg tenker også alltid godt igjennom det jeg skriver før det deles på bloggen, og jeg setter meg inn i Dennis sin situasjon ved å se for meg at mamma hadde delt dette på nett om meg da jeg var liten – om jeg selv ikke hadde likt det, klikker jeg selvsagt ikke publiser. De historiene og bildene gjemmer vi heller til fotoalbumet hans.

Når det er sagt synes jeg egentlig at det er opp til meg, som mamma til min sønn, å velge hva som er greit og ikke greit å dele på bloggen min. Så kan du avgjøre hva som er greit og ikke greit for deg å dele om ditt barn. Heldigvis er vi alle forskjellige – for mens noen bretter ut alt om livet til barna sine er det andre som aldri deler et eneste bilde – og godt er det.

Dennis sin utvikling: 1 måned

Tenk at du allerede er blitt én måned gammel. Jeg kan ikke tro hvor fort tiden har gått! Fra jeg ble gravid har jeg fått høre at jeg må nyte småbarnstiden fordi den raser avgårde, og har tenkt “jaja, så fort går den ikke. Det er fremdeles 24 timer i et døgn og 7 dager i ei uke etter at barnet er født også.” Men der tok jeg jammen feil, for disse fire ukene har garantert ikke hatt 28 dager tilsammen. Nei, det føles mer som 12 egentlig. Maks 13.

Dennis har hatt en ganske annerledes første måned i livet enn mange andre nyfødte. For han fikk gulsott da han ble født, noe som forsåvidt er veldig vanlig, men de fleste er kvitt det når de er 10 dager gamle. Dennis derimot har gulsott enda, og han er som sagt én måned gammel i dag. Han er heldigvis på bedringens vei, men ikke helt frisk enda.

Han har likevel vært kjempe sterk gjennom alle fire ukene! Vært masse våken, spist godt og hatt daglig avføring og mange våte bleier til tross for gulsotten. Det er veldig godt å se!

Han gikk litt sakte opp i vekt i starten og havnet derfor under gjennomsnittet på kroppsvekten, men det har heldigvis bedret seg og nå den siste uken la han på seg hele 325 gram! Det er helt sinnsykt at han klarte å legge så mye på seg på ei uke. Dermed er han på god vei opp mot gjennomsnittslinjen på kroppsvekt for en én måneds gammel baby.

I dag var vi på helsestasjonen for veiing, og gullgutten veide 4355 gram! Applaus og jubel! Han har snart lagt på seg en hel kilo siden han ble født.

Til tross for at det kan være slitsomt til tider er Dennis det absolutt beste som har hendt meg, og det er rart hvordan vi mennesker tilpasser oss når det kommer til søvn. Man lever liksom etter babyens døgnrytme den første tiden – sove et par timer, være våken et par timer, sove et par og så videre.

Jeg er super stolt over lille gutten min som allerede har festet blikket sitt og har god kontroll over der. Han lager ofte koselyder og i dag begynte han faktisk også å pludre. Mammahjertet mitt stråler, og jeg er så stolt.

Pappa og jeg elsker deg over alt på jord, gutten min. Og forholdet vårt har absolutt ikke blitt noe mer utfordrende etter at du kom til verden. Heller tvert i mot! Det har blitt styrket og vi har forelsket oss på ny – både i hverandre og i deg. Planen er derfor å leve sammen som en lykkelig liten familie i lang, lang tid!

Gratulerer med én månedsdagen, gullgutten min!


Og hvis du lurer så liker han veldig godt å spise på saueskinnet sitt!

3 ting vi ikke var forberedt på!

Å være foreldre er uten tvil det aller beste som har hendt Christopher og meg, men det har likevel ikke vært helt som vi så for oss. Det er i hvertfall flere ting jeg absolutt ikke var forberedt på med foreldrerollen! I dag tenkte jeg at jeg kunne dele noen av punktene med dere slik at andre som kanskje heller ikke er klar over dette blir litt mer forberedt enn vi var, haha.


– 3 ting med foreldrerollen vi ikke var forberedt på –

Tissing og bæsjing på stellebordet

Altså, jeg vet ikke hva det er med Dennis, men det er et eller annet i kroppen hans som gir han signaler om å tisse og/eller bæsje med det samme bleien er av. Nå snakker jeg ikke om at vi tar av han bleien og lar en ligge naken i en liten evighet, for da hadde jeg absolutt forstått at det kunne skjedd et uhell eller to. Nei, nå mener jeg de fire sekundene fra vi tar bleien av han og til vi får på ei ren, ny bleie. På de fire sekundene klarer han nemlig alltid å enten tisse eller bæsje. Jeg tuller ikke engang!

Dette skjer flere ganger hver eneste dag. Og dere kan jo bare tenke dere hvor ofte vi må skifte håndkle på stellebordet. Bare for at dere skal forstå hvor lite forberedt vi var på dette punktet; vi hadde kun kjøpt inn ett håndkle til stellebordet før han ble født, og trodde det var nok. Haha!

Såre brystvorter den første uken

Jeg hadde hørt om de som fikk store kjøttsår på brystene og begynte å blø hver gang de ammet. Men jeg trodde dette med såre brystvorter kun gjaldt dersom barnet har feil sugetak. Lite visste jeg om at brystvorter må herdes før det blir behagelig å amme. For meg tok dette ei uke, så hele den første uken gråt jeg hver gang lille tok tak i brystet, og noen ganger var jeg nødt til å hekte han av bare for å få en liten pause. Jeg prøvde både lufttørking, smøre med morsmelk, flere forskjellige salver, pumpe og gi på flaske for avlastning osv. Men fant til slutt ut at det eneste som hjelper er å ta tiden til hjelp. Så sant baby har rett sugeteknikk vil det bli bedre etter noen dager!

Morskjærligheten

Jeg elsket Dennis fra det sekundet jeg fant ut at jeg var gravid, men den kjærligheten jeg følte til han gjennom svangerskapet var ingenting i forhold til den kjærligheten jeg følte til han i det sekundet han kom ut av meg, og jeg så han for første gang! DEN kjærligheten kan ikke sammenlignes med noe annet, men jeg visste likevel med engang at det var morskjærligheten. Grunnen til at jeg ikke var forberedt på dét var fordi jeg ikke visste det gikk an å elske noen så høyt.


Var det noe du ikke var forberedt på da du ble mor (eller far) for første gang?

Christopher sin fødselshistorie

En fødsel er ikke bare en opplevelse for mamman! Det er også en opplevelse for pappan – og i dette innlegget har Christopher skrevet sin fødselshistorie, med sine tanker og følelser underveis.


Den 18.mars havnet mamma inn på sykehuset på grunn av sterk hodepine som ikke forsvant med paracet. Hun ringte inn mens jeg var på jobb og fikk beskjed om å komme på kontroll med engang. Jeg fikk oppdateringer på mobilen underveis. De fant også ut at mamma hadde høyt blodtrykk, så da ble hun innlagt på sykehuset. Det første som slo meg var at nå var det noe galt. Jeg tenkte at blodtrykket hennes var så høyt at det kanskje kunne gå ut over deg, slik at du også begynte å stresse. Etter en liten stund tenkte jeg på om du kanskje var klar for å komme ut til denne verdenen. Ut til oss!

Dagen etter, altså den 19.mars, kom jeg på sykehuset i 10 tiden om morgenen. I 11-tiden kom legene inn og sa at siden blodtrykket til mamma var så høyt og siden vi var så nær termindato, ville de ikke gi henne faste blodtrykksmedisiner, men heller sette i gang fødselen. Jeg må helt ærlig si at jeg ble redd og nervøs med engang. Men jeg gledet meg også.

Mamma fikk sin første (og eneste) tablett klokken 11. De tok noen blodprøver av henne, og etter et par timer bestemte vi oss for å gå litt rundt på sykehuset for å se om det hjalp med at fødselen skulle skje fortere. Ettersom tiden gikk fikk mamma flere og kraftigere rier, og rundt 17-18 tiden tok de en ny undersøkelse der de fant ut at det var åpning på 3-4 cm og kjente også at hodet ditt kom godt ned under en rie.

Da fikk vi komme på fødestue. NÅ skjer det, tenkte jeg! Jeg kjente jeg ble veldig nervøs og det kriblet i hele kroppen. Rundt denne tiden fikk mamma et klyx. Dette er noe jeg helst ikke vil forklare nærmere, hehe, du kan heller google det!

40 minutter senere, altså 18:40 tok de vannet der de sa at det var lenge siden sist de så et så klart og fint fostervann. Det må nå være veldig positivt tenkter jeg og smilte til mamma. På denne tiden satte de også elektrode på hodet ditt for å følge med på deg underveis. Så det fikk nå roet nervene mine litt at de ville følge så godt med på deg under alt dette.

Rundt 20:00 fikk mamma lystgass, eller lattergass, som jeg liker å kalle det. En halvtime senere måtte mamma ty til epidural, noe hun helst ville unngå, men smertene var såpass store at det høynet blodtrykket til mamma for mye, og jordmoren sa derfor at hun måtte ha det.

Da de fant frem sprøyta tenkte jeg “koss pokker skal de få hele den greia inn i kroppen hennes?!” sprøyta var jo enorm! Selvfølgelig måtte det være vondt, så jeg prøvde å roe ned mamma og distrahere henne fra smertene. Jeg selv har aldri vært redd sprøyter, men da måtte til og med jeg kikke bort. Den var skummel!

Ettersom tiden gikk fungerte epiduralen veldig godt og hjalp mamma med å håndtere smertene. Klokken 21:00 ville de ha en ny undersøkelse der de sjekket åpningen. Da var den hele 7 centimeter! Nå er det ikke lenge igjen sier mamma til meg, og akkurat da fikk mamma beskjed om å snu seg fordi du hadde altfor lav puls. Det ble veldig hektisk, tok lang tid og hun måtte snus fra den ene siden til den andre samtidig som hun hadde masse rier. Da kom det flere tanker i hodet mitt. “Blir jeg alenefar? Mister jeg deg? Mister jeg dere begge? Hva skjer?!” Heldigvis hjalp det til slutt, og pulsen din ble stabil.

Klokken 21:50 fikk mamma beskjed om at nå var det tid for å begynne og trykke. Hun fikk flere instrukser underveis om hvordan hun skulle forholde seg og hva hun skulle gjøre. Jeg følte meg helt hjelpeløs og følte jeg ikke gjorde så mye. Men hver gang mamma presset oppmuntret jeg henne og gav masse positivitet. “Dette klarer du! Du er kjempe flink! Bra jobba!” Hørtes nesten ut som at jeg var på en fotballkamp og heiet på laget mitt. Haha.

Mellom hvert press holdt jeg mamma i hånden og jeg må jammen meg si at moren din, hun er det søren meg krefter i! På de siste pressene gjorde det så vondt for mamma at hun ikke visste hvor hun skulle gjøre av hendene sine. Så hun slengte dem rundt hodet og bak på nakken min. Også kom det ei rie der hun skulle presse. Hun klemte nakken min kjempe hardt.

Jeg var redd for å få nakkesleng eller at hun kom til å rive det av, så nå var det ikke bare én person som hadde vondt, men begge to!

Klokken 22:47 kom du til verden! I det du var på vei ut kikket jeg med et uhell ned, noe jeg ikke burde ha gjort, for det var ikke bare du som kom ut for å si det sånn! Haha.

Da du var helt ute fikk både mamma og jeg se hvordan du endelig så ut. Og du var det nydeligste jeg noen gang har sett. Det var gledestårer i både mine og mamma sine øyne, og vi var i ekstase begge to. Jeg kysset mamma på pannen og klemte henne masse. Vi var så glad for å endelig møte deg!

Da legene tok deg bort for å se hvor stor du var så tallene slik ut: vekt 3540 gram, lengde 50 cm, rundt hodet 37 cm. I tillegg hadde du masse hår!

Resten av kvelden brukte vi på å mate deg og beundre deg. Vi var kjempe stolte og kry for å se at noe så fint kom til oss!

Formoppdatering: april 2017

Jeg bare hopper i det og begynner med formoppdateringene nå jeg! Husker dere da jeg publiserte formoppdateringer i starten av hver måned i fjor da jeg satset mot fitness? Vel, drømmen er fremdeles å stå på scenen, så da starter jeg like gjerne med formoppdateringene nå. Hver måned frem til jeg har oppnådd målet mitt vil dere få disse innleggene med både formbilder og vektoppdateringer.

Jeg hadde aldri trodd jeg ville vært så komfortabel med å legge ut bilder av kroppen min så kort tid etter fødselen. Nå er det to uker og tre dager siden jeg fødte, og det har allerede skjedd masse med kroppen! Jeg synes det er helt sprøtt at vekten viser 90 kilo, for det er hele 20 kilo mer enn før graviditeten, men likevel føler jeg meg ganske komfortabel likevel. Denne kroppen her har tross alt bært frem det vakreste i hele verden.

Men jeg har ikke tenkt å bli her altså. Jeg skal enda mer ned i vekt, en god del også, men det føles samtidig godt at jeg ikke går rundt med hetta over hodet og er flau over hvordan jeg ser ut. Jeg føler meg faktisk ganske OK. Tre dager etter fødselen, altså dagen jeg kom hjem fra sykehuset veide jeg faktisk hele 97 kilo! Og på to uker har jeg altså gått ned til 90, så det går rette veien. Blir spennende å se hvor lang tid det tar før jeg er tilbake på startvekten. Og ikke minst, hvor lang tid det tar før jeg stiller i bodyfitness!

Her ser dere altså forskjellen på 97 kilo og 90 kilo – ganske sykt at det kun er to uker mellom bildene egentlig.