Det lengste døgnet i mitt liv er endelig over. Blodprøvene til Dennis etter et døgn i lysbehandling var heldigvis innenfor normalområdet, så nå er vi igjen hjemme i vårt eget hus. Håper bare vi kan bli her for godt denne gangen, for jeg må innrømme at jeg er rimelig lei av å måtte inn og ut fra sykehuset hele tiden.
Behandlingen startet egentlig veldig bra, og det virket ikke som om Dennis merket så mye til hva som egentlig foregikk. Utover natten endret dessverre dette seg, og i dag morges gråt han mer enn han sov.
Jeg gråt sammen med Dennis, og vi prøvde desperat å få han til å roe seg med både sukkervann, tutt (som forresten var altfor stor for den lille munnen hans), stryke på han og snakke rolig til han – men ingenting fungerte. Det eneste som roet han ned var når jeg tok han ut av lyset og holdt han inntil meg. Men det fikk jeg kun lov til når jeg skulle amme, og han måtte inn igjen etter maks 30 minutter. Med det samme jeg la han tilbake begynte han å gråte igjen!
Heldigvis fikk han komme ut av lyset litt over klokken tolv i dag, og etter en blodprøve fikk vi reise hjem. Resultatene på blodprøven har vi i ettertid fått vite at var bra, så nå skal vi bare inn på en ettersjekk etter et par dager for å se at det ikke kommer tilbake.
Veldig deilig å endelig være hjemme igjen! Det synes Dennis også. Slipper å ligge alene i det dumme lyset lenger.