FAMILIEFROKOST – våre favoritter

Frokostmåltidet har blitt et høydepunkt nå i disse dager. Pappaen er permittert og barnehagen er stengt, plutselig har vi all verdens tid hver eneste morgen. Noen ganger dekker vi bordet fullt med alt mulig så forsyner vi oss med det vi vil selv, mens andre dager lager jeg klar maten til alle. Som i dag! Da fikk all sin egen frokostfavoritt, og stemningen rundt bordet var like god som alltid.

Lillebror har såvidt begynt å spise litt igjen, og en halv porsjon babygrøt er akkurat passe for han nå. Det holder han mett halve dagen nå som han omtrent har fastet i ei uke, så vi får øke gradvis for å vende han til litt mer mat i magen igjen. Til vanlig hadde han også fått jordbær, men nå har han er ganske kraftig utslett over hele kroppen som er ute av kontroll. Da kuttes jordbær og andre matvarer, som ofte kan forverre utslett, helt ut.

VÅRE FAVORITTER

HAVREGRØT med blåbær og jordbær til storebror.

HONNY PUFFS med melk til pappa.

BRISK KNEKKEBRØD med majones og skinke til mamma.

BABYGRØT med litt blåbær til lillebror.

Hvilken av våre frokostfavoritter kunne du tenkt deg?

OLIVER INNLAGT PÅ SYKEHUSET MED KORONAVIRUSET

Like etter at jeg publiserte forrige innlegg ble lille Oliver straks mye verre, og det har skjedd helt ekstremt mye på disse dagene. Usikker på hvor jeg skal starte. Alt føles bare som en eneste lang, uklar drøm. Et uvirkelig mareritt! Har du ikke lest forrige innlegg enda anbefaler jeg at du gjør det HER før du fortsetter.

Hver tredje time bar det inn på badet for å ta av bleien å gi annen hver paracet og nurofen i stikkpilleform. Den lille kroppen var glodvarm, sløv i blikket og med knallrøde feberroser i det ellers bleike ansiktet. Oliver skulle sove på rom med oss denne natten slik at vi kunne passe på at pustemønsteret hans ikke endret seg. Vi planla at jeg skulle ta første pustevakt. I det helt mørke soverommet lå jeg derfor i sengen, 10 centimeter unna, og lyttet til lyden av luften som fløt hurtig inn og ut av lungene til babyen min. Selv om jeg egentlig var på vakt ble øynene til slutt så tunge at jeg på et eller annet tidspunkt gav etter for den deilige søvnen.

Jeg bråvåknet plutselig av en ekstremt skremmende lyd! Kroppen min var i vakt-modus, og jeg vet derfor at jeg ville ha våknet av den minste lille lyd som ikke hørte til normalen. Denne lyden var IKKE lav. Den var skikkelig fæl, og samboer som aldri våkner av noe sto nesten i sengen med vidåpne øyne. Vi prøvde å ta alt innover oss, få kontroll på tankene og vite hva vi skulle gjøre – for faktum var at lille skatt lå på siden og brakk seg. Ansiktet var ildrødt, øynene utrolig sløve og blanke. Jeg tok tak i den glovarme lille kroppen og løp ut på badet. Oppkastet kom med en voldsom fart, og gav seg ikke før hele innholdet fra magesekken var spredd utover badet.

Igjen og igjen vrengte den lille kroppen seg i armene mine og alle musklene hans spente seg. Helt til slutt kom den gule magesyren rennende ut av munnen, og så sluknet han. Vi fikk han opp på stellebordet, målte feberen som var 40,6 gav paracet også satte jeg meg i dusjen sammen med Oliver. Lot det halvlunkne vannet renne over kroppene våre og vaske vekk alt oppkastet samtidig som jeg håpet det ville kvikne til lille skatt.

Resten av natten gjentok vi det hele om og om igjen fordi han spydde igjen og igjen. Morgenen etter ringte jeg tilbake til legevakten. Han fikk ny time, men vi måtte vente litt fordi de skulle gjøre klar noen prøver – deriblant koronaprøven…

Jeg kjørte bort med Oliver i bilen. Parkerte ved teltet, som jeg visste jeg skulle. Slo av bilen og ventet til menneskene i fullt smittevernsutstyr kom og hentet oss.

Inne i containeren ble han undersøkt på ny, koronaprøven ble tatt og han fikk også utskrevet antibiotika i håp om at den skulle hjelpe han litt mens vi ventet på svarene. “Mot luftveisinfeksjon” sto det på flasken, men sannheten var at ingen av oss visste hvilke styggedommer som herjet inni den fine, lille babyen.

Vel hjemme målte jeg opp 0,5 ml av antibiotikaen, men hadde såvidt fått tømt halve sprøyten i munnen hans før hele magen vrengte seg igjen. Vi prøvde noen ganger til, både ved å blande og skylle ned. Men resultatet var det samme hver eneste gang – gutten kastet opp.

Vi hadde dermed ikke annet valg enn å hjelpeløst ringe tilbake til legevakten enda en gang. Da ble vi bedt om å reise til sykehuset.

Jeg sto utenfor den lukkede døren med store plakater “sykehuset er stengt for besøkende”, “KORONA-SMITTEFARE”, “KUN for avtalte timer”. Døren var låst, og jeg ble stående der med syke, lille Oliver i armene mine i mens jeg så mennesker i fullt smittevernsutstyr fly frem og tilbake i gangene på andre siden av døren. Etter en lang stund ble endelig dørene åpnet og vi fikk komme inn. Der fikk både Oliver og jeg på oss munnbind – men de hadde ikke i barnestørrelse, så lille skatt sitt dekket nesten hele ansiktet.

Vi ble ledet inn i et stort rom med mange små skillevegger, og 6-7 senger. Oliver fikk sin plass innerst i ene hjørnet. Der kunne han ta av sitt munnbind, mens jeg fortsatt måtte ha mitt på.

Det ble festet flere lapper rundt på kroppen hans for å ta blodprøver og tester, det ble målt oksygenopptak, blodtrykk og gjort en hel del undersøkelser. Etter en stund kom det også inn en barnelege på avdelingen – for første gang her i Haugesund. I ført fullt smittevernutstyr han også. Han konkluderte med at lille Oliver – som enda ikke hadde fått i seg noe væske den dagen, og fremdeles kastet opp – var dehydrert og trengte væske umiddelbart. Han fant også ut at Oliver hadde en mellomørebetennelse han trengte antibiotika for.

Resten av kvelden var det ekstremt mye frem og tilbake, mange prøver, stikking og medisiner. Oliver fikk væske intravenøst, men det tok to leger og mange forsøk før de klarte å sette veneflonen i den bittelille hånden. Ettersom han var dehydrert hadde nemlig de allerede små blodårene trukket seg enda mer sammen. Jeg holdt begge armene stramt rundt den lille kroppen hans mens legene stakk og stakk, lette etter blodåren. Igjen og igjen. Da han gråt kom det ikke en eneste tåre, men etter en liten stund hadde han heller ikke mer krefter igjen til å gråte. Han bare lå slapt i armene mine mens legen stakk.

Jeg orker ikke å gjenfortelle alt som hendte på sykehuset, men kort oppsummert var legenes mål hele veien å få Oliver så stabil som mulig slik at vi kunne komme hjem og være i isolasjon der. For ettersom immunforsvaret til Oliver allerede jobbet på spreng med så mye er det en stor risiko for han å være på sykehuset blant så mange syke mennesker og mulig smitte om han har mulighet til å være hjemme.

Han fikk kvalmestillende, antibiotika og væske intravenøst. Han kastet mye opp, var utslitt, fikk ekstremt mye smertestillende/febernedsettende for å holde kroppstemperaturen hans under 40 grader. Situasjonen var veldig skummelt og det var helt forferdelig å se hvor langt borte han egentlig var. Jeg undrer meg hvor mye han egentlig fikk meg seg av opplevelsen, og gleder meg over at han er så liten at han ikke kommer til å huske det.

På et tidspunkt kom prøvesvarene tilbake, og det var da vi fikk vite hvor ille det egentlig var. For i tillegg til denne mellomørebetennelsen som Oliver allerede hadde påbegynt behandling for kom det også frem at han hadde et magevirus – som nok var forklaringen på hvorfor han kastet sånn opp. Blodprøvene viste også en blodprosent på 8,2 – med andre ord mye lavere enn den skal være. Anemi, som lav blodprosent heter på fagspråket, kommer ofte av jernmangel. Men Oliver sitt jernnivå var helt perfekt. De konkluderte derfor med at anemi’en skyldes at kroppen hans jobber på spreng. Men dette skal sjekkes nærmere på en senere kontroll om to uker.

Det siste prøvesvaret, og det jeg var mest nysgjerrig på… Koronatesten. COVID-19. Positiv.

Ettersom vi ikke har vært blant andre mennesker er det kun én sannsynlig mulighet til hvor Oliver kan ha blitt smittet. Via matbutikken. Christopher er den eneste av oss som har vært på butikken i løpet av disse ukene, og det eneste som gir mening er at han har hatt viruset med seg hjem derfra enten via poser, matvarer eller at han selv har blitt smittet ute.

Det er meget sannsynlig at vi alle har vært smittet ettersom vi lever så tett oppå hverandre og viruset smitter så lett, men det er selvsagt umulig å vite med sikkerhet uten at vi er testet. Hypotesen er likevel at Christopher har blitt smittet, men uten symptomer. Han har vært smittebærer. Dennis hadde lett feber i noen dager, og vi antar det kan ha vært hans symptomer, mens jeg har hatt vondt i halsen. Oliver derimot – han fikk full pott.

Nå er vi kommet hjem fra sykehuset, men er i daglig dialog med dem. Vi har også kontakt med legevakten og fastlegen over mobilen – Oliver følges med andre ord godt opp. Det har gått litt frem og tilbake – ett skritt frem og to tilbake – mens nå ser det ut til å gå bedre igjen, og jeg håper at lillemann snart blir seg selv igjen!

Måtte du snart bli frisk, lille hjertet mitt ♥︎

LILLE OLIVER HAR BLITT SMITTET 😭

Like etter at vi kom hjem fra vaffeldatén vår i går, fikk lille Oliver plutselig feber. Den skjøt raskt i været, og stoppet ikke før vi gav han paracet i det temperaturmåleren viste 40 grader. Han ynket og klaget seg veldig, både i våken og sovende tilstand. Natten ble lang, selv om han sov store deler av den. Lille skatten lagde klagende lyder i søvne i timevis, og feberen hans steg raskt i været igjen bare et par timer etter at han hadde fått stikkpille. Skikkelig vanskelig og sårt å se han ha det så vondt, uten å kunne gjøre noe med det. Det stakk også ekstra i mammahjertet ettersom dette er første gang han er skikkelig syk i løpet av sitt 9 måneder gamle liv.

I løpet av dagen i dag har allmenntilstanden bare blitt verre, og vi besluttet derfor å kontakte vårt lokale legekontor. Der fikk vi beskjed om at det var stor mangel på leger, og at vår fastlege var i karantene. Dagens teknologi gjorde det likevel mulig for oss å kommunisere med han, via hver vår laptop i hver vår stue. Han besluttet raskt å henvise han videre til infeksjonslegevakten hvor vi var nå i ettermiddag.

Vi ble bedt om å kjøre på baksiden av bygget hvor det var slått opp et telt, og ikke komme ut av bilen. Der satt Oliver og jeg og ventet til det kom en heldekket lege ut av en container. Han gikk mot bilen vår, og viste tegn til at vi kunne følge han inn i containeren. Det hele var skikkelig surrealistisk og skremmende. Legen var veldig høy, og dekket av fullt verneutstyr! I ansiktet var det kun øynene hans som var synlige bak et plastdeksel. Oliver syntes også opplevelsen var skummel, og begynte å gråte ved synet av legen.

Inne i containeren sto det kun ei sykeseng, noen stoler og et bord fullt av forskjellig medisinsk utstyr. Der inne ble det tatt crp av Oliver, legen lyttet på lungene hans, målte temperaturen og gjorde en hel del tester før han konkluderte med at Oliver hadde en virusinfeksjon, og at alt tydet på at han er blitt smittet av covid-19.

Ettersom testkriteriene er blitt så strenge kunne han ikke teste Oliver for viruset før han eventuelt får pusteproblemer eller blir alvorlig syk, men han var altså ganske sikker på at det var koronaviruset som herjet i kroppen hans. Vi fikk god informasjon om hva vi skal se etter de kommende dagene, og så skal vi tilbake igjen på lørdag for at de skal følge ekstra godt med på han

Ettersom han er så liten, og ikke kan gi beskjed selv om han plutselig blir verre følges han heldigvis godt opp. Men fader, så skummelt det er å være hjemme alene med han og bare “vente” på at han skal få problemer med å puste. Jeg krysser alt jeg har for at det ikke kommer til å skje, og håper på det beste, men det er skikkelig skremmende å samtidig forberede seg på det verste.

Forutenom feberen og den dårlige allmenntilstanden har han forøvrig ikke andre symptomer på luftveisinfeksjon (enda). Eneste var tidligere i dag da det plutselig “veltet ut” masse slim fra munnen hans etterfulgt av brekninger, en del morsmelk i retur og til slutt magesyre.

Vakre, lille skatt! Måtte du snart bli frisk som en fisk igjen! Det er så uvandt at du er så stille, deler så få smil og ikke gjør annet enn å ligge på fanget mitt ♥︎

VI FEIRET VAFFELDAGEN I BAGASJEROMMET!

Man er nødt til å ha det gøy inni mellom når det meste rundt er tungt og trist, som i disse dager. Derfor er det ikke få påfunn vi finner på! I dag for eksempel, er det den offisielle vaffeldagen, og jeg var så heldig som fikk telefon fra mormor tidligere i dag. Hun fortalte at hun stekte vafler til oss, og at de kunne overleveres utenfor døren! Vi var allerede ute og kjørte en tur, men satte raskt kursen hjemover for å fylle bagasjerommet med dyner, puter og sakkosekker.

Da vaflene var i bilen fortsatte vi mot en av byens badestrender, Kvalsvik! Der rygget vi helt ned til havet, parkerte og flyttet oss bak til bagasjerommet. Vi satt på rekke, med puter i ryggen og dyne på fanget. Bagasjeluken sto åpen, og vi nøt de nystekte vaflene til en fantastisk utsikt.

Etter en liten stund begynte det å regne litt, men ettersom vi var på piknik i bagasjerommet var det bare å lukke ned luken, så var vi fullstendig skjermet for været utenfor. Uten at det gikk utover utsikten! Dennis syntes nemlig det var skikkelig stas at vi kunne spise vafler samtidig som vi så på ELIAS BÅTEN. I virkeligheten!

EN KJEMPEFIN VAFFELDAG!

SLIK UNNGÅR VI AT DAGENE GÅR FOR SAKTE!

Vi lærer og øver på nye ting hver eneste dag her hjemme!

Oliver reiser seg opp inntil alt mulig, står i sengen sin, faller, og øver seg på å gå etter gåvognen sin. Mye knall og fall, men likevel reiser han seg opp som den største selvfølge og med godt mot bare sekunder etter. I går føyset han også for første gang, noe som var skikkelig morsomt.

Dennis øver seg også på nye ting, blant annet sykler han mye på balansesykkelen sin. Frem og tilbake til postkassestativet for å hente posten hver eneste dag, i tillegg til rundt på gårdsplassen. Sykkelen var til og med med opp på terrassen da vi grillet her en dagen.

For at dagene ikke skal bli så lange er vi også mye ute i hagen og leker. Det er nå vi er skikkelig takknemlige for at vi har en så stor hage med mye gøy å finne på for ungene. Målet vårt for ukene fremover er å gjøre hagen klar for våren og sommeren i mens ungene leker. Vi må blant annet få luket en god del, men har også en del opprydning og bygging å gjøre. Planting hadde også vært gøy å få til for å få inn litt fager!

Fortell meg gjerne hva dere bruker dagene til!

3 ÅRSFOTOGRAFERING

TENK, PRINSEN VÅR HAR BLITT 3 ÅR!

Jeg har allerede skrevet altfor mange innlegg om dette, så nå skal jeg la fingrene løpe løpsk over tastaturet nok en gang, selv om det er fristende. I stedet vil jeg bare innom for å dele bildene fra tre års fotograferingen med dere! Mange husker kanskje at jeg tok bilder av Dennis på stien nedenfor huset vårt da han fylte ett år. Han sto på sine ustødige ben og tviholdt i en diger ballong med helium. Året etter gjorde han nøyaktig det samme, på samme sted, bare med to ballonger. Og nå som han ble tre år var det klart vi måtte opprettholde tradisjonen.

HIPP HURRA!

ETT ÅR – TO ÅR

TRE ÅR

I DAG HAR VI SATT OPP TELT I STUEN!

Dagene kan fort bli lange for guttene nå som barnehagen er stengt, og vi bør holde oss mest mulig hjemme. Vi prøver derfor å variere masse, finne på gøye ting, lage noe kreativt, øve på noe nytt og gjøre alvor utav sprø påfunn som til vanlig bare hadde blitt med tanken. Sistnevnte er dagens påfunn et godt eksempel på! Da Dennis gikk for å sove i formiddag sendte jeg nemlig Christopher ned i boden for å hente opp teltet vårt. Vi bruke så den nesten timen på å sette opp det, og fylle det med leker, leketeppet, tegnebordet og sakkosekker. Vi hang så heliumballonger fra treårsfotograferingen i teltet. Vips så hadde vi plutselig laget tidenes koseligste lekeslott – midt i stuen!

Dennis kom inn i stuen igjen med store øyne da han våknet noen timer senere, og teltet har blitt flittig brukt av alle tre guttene hele dagen. Ekstra gøy var det at man måtte rutsje for å komme seg inn!

Lille Oliver syntes også det var kjempe spennende å utforske en helt ny lekestue, og har lekt tålmodig i hele dag! Dette teltet var altså super praktisk, og absolutt et godt tips for å holde ungene opptatt med egen lek i en evighet. Muligens noe for dere med hjemmekontor, og som sliter med å få kabalen til å gå opp?

Ellers er storebror i hus enda en gang blitt syk. Feberen kom snikende i formiddag, men den er også det eneste symptomet så langt. La oss for Guds skyld håpe det bare er en vanlig forkjølelse eller noe annet mildt som går over like plutselig som den kom.

3 ENKLE, SUKKERFRI DESSERTER

I går tok jeg en titt i bakeskuffen min og kom over en hel haug poser med Eldorado sitt sukkerfrie gelepulver. Følte derfor for å lage sammen en del så vi hadde til desserter og kos den kommende tiden, og må si meg meget fornøyd med resultatet. Guttene klagde heller ikke, for å si det mildt, da de fikk gelé etter middag!

Oppskriftene er ikke noe hokus pokus, men tenkte kanskje det kunne være greit likevel. Eller i det minste gøy med inspirasjon om du har lyst på noe godt, men ikke vet helt hva.

SUKKERFRI SITRONFROMASJ

1 pose med sitrongelé uten sukker fra Eldorado
4 dl vann
3 dl kremfløte

Kok opp 4 dl vann, rør så inn gelépulveret til det er helt oppløst. Pisk kremfløten fast. Vent til geléblandingen er avkjølt (men ikke stiv) og bland så inn kremen. Hell over i porsjonsskåler eller ei serveringsskål og la den stå i kjøleskapet i minst én time før servering.

SUKKERFRI GELE MED BÆR

2 poser jordbærgelé uten sukker fra Eldorado.
10 dl vann
friske bær

Kok opp vannet, og rør så inn gelépulveret til alt er oppløst. Hell over i porsjonsskåler eller ei serveringsskål. Når geléblandingen er avkjølt (men ikke stiv) har du oppi oppskjærte bær før du setter det hele inn i kjøleskapet i 4-6 timer.

De siste glassene på bildene her inneholder sukkerfri sitrongelé! Den var også ekstremt god, og for å lage den bruker du samme fremgangsmåte som jordbærgeléen, bare dropp bærene, og bruk posen med sitronsmak i stedet.

HÅPER DET SMAKER!

FACETIME MED FAMILIEN I SELSKAPET

Denne unntakstilstanden vi er inne i nå kommer garantert til å vare en god stund. Skal jeg gjette sier jeg at vi når det verste punktet i sommer, og derfra blir det bare bedre. Om det stemmer, og vi skal leve på dette viset så lenge er vi nødt til å se muligheter, og ikke problemer. Det prøvde vi i går! Da jeg egentlig bare hadde lyst til å legge meg ned for å grine ettersom vi måtte skuffe bursdagsbarnet med å avlyse selskapet, bestemte jeg meg heller for å legge en plan for hvordan vi kunne gjøre det beste ut av situasjonen.

Og før jeg fortsetter nå vil jeg bare få påpeke at jeg er fullstendig klar over at dette er et skikkelig luksusproblem, spesielt nå i disse dager. Men det er absolutt lov å føle litt på dem også! Det betyr ikke at jeg ikke ser det store bildet, og jeg er også helt klar på at å avlyse bursdagsselskapet var det eneste alternativet. Slik verden er nå kunne jeg aldri i verden arrangert selskapet og utsatt så mange av våre nærmeste for fare!

Løsningen på problemet fant vi på mobilen! Jeg er så takknemlig for teknologien vi har i dag, som gjør det mulig å se og prate sammen selv om vi befinner oss langt i fra hverandre. Da vi hadde satt oss til bords, blåst ut lys og skjært opp kaken satte jeg mobilen på bordet rett foran Dennis, også ringte jeg til alle i familiegruppen vår på facebook. På den måten fikk Dennis se og prate med både mormor, tante, ollemamma og ollepappa i mens han spiste kake og åpnet gaver.

Ekstra stas var det at disse flinke oldeforeldrene klarte å facetime for første gang! Skikkelig imponert. Vi har jo ikke sett dem siden nyttårsaften, da de reiste ned til Spania for å feriere. Jeg oppdaterte kort om dem for en liten stund siden der jeg fortalte at de var blitt satt i karantene på campingplassen, at hele Spania var innelåst i hjemmene sine og at alle landegrensene oppover var sperret av millitæret. Det så bare mørkere og mørkere ut for hver dag som gikk, og jeg ble skikkelig bekymret for om vi skulle klare å få dem hjem til Norge i det hele tatt!

Derfor er det med stor glede jeg kan informere om at de for bare noen få minutter siden kjørte inn på gårdsplassen sin her i Haugesund! Nå skal de i karantene i 14 dager, men heldigvis i sitt eget land, og det ser ut til at de er friske og raske! La oss alle håpe at det holder seg slik. De fikk en mulighet til å kjøre fra campingen, og pakket dermed på rekordfart. Kjørte hele dagene fra tidlig morgen til sent på kveld! Lange køer og mye usikkerhet, men til slutt kom de seg altså hjem!!! HURRA!

♥︎ ♥︎ ♥︎

ET NYDELIG EVENTYR I EN ELLERS TRIST TID

Å feire bursdagsselskap uten én eneste gjest når man endelig blir 3 år er ikke veldig gøy. Det er heller ikke så enkelt å forstå for en treåring, hvorfor han ikke kunne fylle stuen med alle de menneskene han er så glad i. Dennis forventet, gledet seg til og pratet masse om alle som skulle komme, og da knuste det mammahjertet mitt å fortelle han at det bare blir oss fire. Jeg sa så enkelt og naturlig jeg kunne at vi ikke kunne få besøk av noen andre fordi det er så mange som er syke. Etterfulgt av lovnader om masse ballonger, paw patrol tema og kake til frokost!

Bursdagsgutten godtok det og gledet seg heldigvis likevel, men da han hadde sovnet, natten før den store dagen, jobbet hjernen min på høygir. Jeg bestemte meg for at jeg måtte finne på noe ekstra gøy for å gjøre bursdagen så bra som mulig selv om den ble litt annerledes enn forventet.

Og nå som dagen er forbi må jeg si meg meget fornøyd med gjennomførelsen! Dennis har smilt fra øre til øre hele dagen. Jeg forteller dere mer om den første delen i morgen, og tar nå kun for meg det som hendte etter at han hadde sovet duppen sin; eventyret vårt. For et nydelig ord som oppsummerer utflukten så fint – det var faktisk Dennis selv som omtalte skogsturen vår som et eventyr da vi satt i bilen på vei hjemover.

Da Dennis la seg for å sove klokken 11 på formiddagen satte Christopher og jeg i gang med pakkingen. Vi la frem varme klær, hentet bæremeis, termos, pølser, tipi-teltet og fyrstikker. Jeg bakte sammen en deig til pinnebrød og vi bar alt sammen ut i bilen. Slik at da bursdagsgutten våknet kunne han hoppe rett i ulltøyet og sette seg i bilen. Etter en halvtimes kjøring kom vi frem til stedet vi hadde planlagt å tilbringe resten av dagen.

Vi pakket alt vi hadde med oss oppi bæremeis under armer, og så gikk vi det lille stykke fra bilen og ned til leirstedet vårt. Her slo vi opp tipiteltet til guttene hvor de kunne sitte i ly for vinden, på et saueskinn og med ullpledd over seg dersom det skulle bli litt kaldt. Christopher spikket opp ved til bålet, som jeg fikk ansvar for å tenne! Vi har nok litt å lære der, men fikk fyr på det til slutt og koste oss lenge rundt de sprakende, varme flammene.

Christopher fant igjen frem lommekniven og tryllet frem grillspyd, og så grillet vi pølser over flammene. Etterpå nøt vi pinnebrødet! Lille Oliver satt lunt inne i teltet og fulgte nysgjerrig med på alt som skjedde i en liten evighet, og så kom storebror inn for å leke litt med han inni mellom.

Bursdagsgutten selv hadde det helt fantastisk på tur, og hoppet rundt som en lykkelig, liten loppe. Han fant både steiner og pinner som fantasien forvandlet til uendelig mange ulike dyr. Lekte i strandkanten, varmet seg på bålet og grillet seg pølse over bålet helt på egenhånd for aller første gang.

Oppsummert har vi i dag opplevd en av de beste dagene så langt i 2020, og det var uendelig deilig nå i disse triste tider.

Inline
Inline